Vi ble raskt enige om å flytte sportreningen til Dale og fikk ringt de to andre som var påmeldt.
På Dale var det også kaldt, men ikke slik som på fjellet. Det kom noen snø og haggelbyger og så skinte sola litt innimellom.
Vi la ut spor for hverandre og Bjørn Erik fikk i oppgave å legge spor til Isi og meg. Jeg ville ha det ned til stranda på Dale, og forbi den. Regnet med at der ville det være folk slik at vi fikk noen utfordringer siden sporet ikke blir særlig gammelt når det gåes samme dag. Bjørn Erik spurte om han kunne gå på stier ol, og jeg sa at han må gå slik enhver annen ville ha gjort... - dvs følge stier der det er naturlig. Det gjelder å gjøre spora så realistiske som mulig med tanke på hvordan "vanlige folk"/savnede vil gå.
Mens vi ventet på spora, fikk Isi to funn rundt bygningene her. Bjørn Erik gjemte seg først inni barnehagen, jeg ville ikke vite hvor. Isi slo på ham før jeg fikk lukket opp porten. Hun løp oppover og litt rundt omkring, før hun lokaliserte ham inni en klatrehus. Det gikk rimelig kjapt og Bjørn Erik hadde også prøvd å lure oss (Isi) ved å tråkke masse spor et annet sted...
Jeg gikk i skjul ut igjennom tunnellen og Bjørn Erik forsvant på nytt. Da vi startet bak tunnellåpningen løp Isi omtrent med en gang mot muren. Hun hadde høy nese. Jeg gikk mot åpningen, men Isi fant et lite hull i gjerdet og smatt igjennom. Jeg skjønte at hun hadde ferten av Bjørn Erik. Hun kom med melding og påviste ham i buskene like bak muren. Veldig gøy å gjøre litt sånne småsøk rundt bygningene her mens vi venter på at spora skal bli "gamle" nok.
Inni busken her lå Bjørn Erik:
Da sporet mitt var blitt ca 4 timer startet vi. Bjørn Erik ble med og han fikk beskjed om ikke å si noenting, med mindre jeg var alldeles på villspor.
Det lå en sokk i starten og vi kom oss greit avgårde. Det gikk fint inni skogen, vi kom ned til den stien som går langs sjøen, den er T merka, men ikke så mye i bruk. Isi sjekka endel ut her et par plasser, så jeg lurte på om det hadde vært noen her. Jeg slipper lina og lar henne holde på. Så dobbelsjekker jeg retningen ved å kalle henne inn når hun har valgt retning og la henne gå igjen. Velger hun samme vei er sjansen stor for at sporet går der. Og Bjørn Erik hadde gått på stien et godt stykke, kanskje 100 - 150 m. Også over ei steinur gikk denne stien, og isi hadde nesen nedi hele tiden på stien og også over steinura, veldig bra - for vi har ike trent veldig mye spor på sti, men litt har det blitt, spesielt når jeg legger spor til Isi selv, og vil gjøre det litt vanskelig... :-))
Da vi kom ned til stranda startet den vanskelige delen av sporet, som jeg trodde. Her måtte vi opp på hovedgrusveien og så ned på stranda og det hadde vært folk her og Isi virret hit og dit. Jeg lot henne jobbe i løs line og lot henne etterhvert sjekke terrenget ved siden av stranda, opp og ned mellom stranda og grusveien, men hun slo ikke på spor der. Men det er viktig å utrede terrenget rundt, for å finne sporet og finner man det ikke der, da er det jo et annet sted, og det er jo også viktig informasjon!!!
Da regnet jeg med at Bjørn Erik hadde gått helt nede i sanden eller i kanten og tenkte at det ville bli vanskelig å finne sporet der siden flere andre hadde vært her, det var masse spor i sanden.
Bjørn Erik fortalte meg etterpå, at den gjenstanden som han hadde lagt der, også var vekk...
Jeg tok Isi med mot enden av stranda for å sjekke om hun kunne finne sporet igjen der sanden slutten. Litt på kryss og tvers her og plutselig får hun en retning. Jeg lar henne gå et stykke før jeg roper henne ned og hun virrer litt omkring etter det, så jeg blir usikker på om det er rett retning, men så setter hun oppover der igjen. Da følger jeg etter og vi snirkler oss oppover for her er det bratt. Slipper lina og lar Isi jobbe uforstyrret mellom trærne. Det kommer turfolk med hund løs på stien like ved oss men Isi jobber selv om hunden prøver å få kontakt, flink jente det!
Etterhvert skifter hun retning og jeg ser hun jobber med høy nese. Like etterpå har hun funnet slutten :-))
Gøyalt spor og Bjørn Erik var flink og sa svært lite til meg underveis. Det er viktig, for meg, at vi klarer dette uten hjelp og at jeg gjør som jeg ville ha gjort hvis sporleggeren ikke er med.
Jeg er gul og Bjørn Erik rød.
Ser at det eneste stedet vi virra litt er nede ved stranden:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar