Langt og utfordrende spor ved Bjerkreimsenderen

Lørdag var det spor i Bjerkreim kommune, nærmere bestemt i terrenget rundt  Bjerkreimsenderen. Vi får lov av en snill grunneier, til å trene her oppe, selv om sauene hans er i området. Det er veldig greit for oss å få trent hundene til å ignorere sauer... for på leiteaksjoner i vårt distrikt er det mye sau store deler av året.

Ghita gikk ut et langt spor for Isi og meg, mens vi la ut diverse andre spor, bl.a. et B prøvespor til Ghita og Ficus - som de bestod med glans! Alle gjenstander og slutt funnet i løpet av 15 minutt. Gratulerer!

Jeg fikk også Morten til å legge to oppsøk til Isi. Det første ble tatt etter ca 1,5 time. Isi valgte rett vei og etter 15 m lå slutten! Så var det i bilen og vi hadde lunsj, dømte Ghita osv, før neste oppsøk. Det gikk også veldig bra og min antakelse om at Isi har best av å ta flere oppsøk, men med en god hvilepause i bilen  immellom, tror jeg stemmer ganske bra. Blir det tatt flere oppsøk rett etterhverandre virker det være verre for henne å velge rett vei.

Da det lange sporet (2.7 km ifølge sporleggers gps) skulle gåes var det kommet mye mer vind, tåke og regn... Skikkelig surt var det. Jeg kjørte bilen litt oppover mot senderen og startet oppsøket mellom to gule sløyfer lang veien. Da jeg litt tidligere på dagen kjørte opp for å hente Ghita der, stod det flere sauer i veikanten i området. Så da jeg skulle ta oppsøk tenkte jeg at jeg nok måtte inn i terrenget. Prøvde først langs veien men Isi fikk ikke ferten av sporet. Da jeg gikk litt inn i terrenget, fremdeles parallelt med veien, slo hun fint på sporet og satte avgårde i tåkehavet:

Det var et veldig krevende spor. Terrenget her er fullt av huller, steiner, steinrøyser, bekker med stein over/under og mye myr og litt sau. I tillegg var det nesten 3 km langt! Det er ganske gøy da, å få litt krevende spor. Store deler av sporet gikk Isi med løst hengende line etter seg for jeg måtte konsentrere meg om ikke å falle ned i hull og se hvor jeg satte beina. Når hun går løs holder hun nok et større tempo enn når jeg er bak og holder igjen, og det tror jeg er grunnen til at hun misste to gjenstander.

Har klippet ut deler av sporloggen for å vise detaljer fra sporet. Det første bildet her viser et sted det stod mange sauer da vi kom. Her brukte Isi litt tid men jeg følte ikke at hun mistet sporet i stor grad. Ghita sin logg er rød og min er gul.

 

Første sportap kom like ved en bratt skrent. Jeg tittet ned og tenkte at her var det bratt og at Ghita umulig kunne ha gått ned her... Isi lette etter sporet og plutselig hoppet hun utfor... Det gikk bra men jeg kom ikke ned der, så jeg gikk litt mot høyre og fikk karret meg ned. Der nede sleit Isi med å finne spor... Hun sirklet rundt og jeg førte henne i en større bue rundt, men ikke noen sporutgang. Da slo det meg at Ghita kanskje hadde snudd på toppen og gått over den og ned på baksiden. Jeg kom meg ikke opp dit igjen, men startet et oppsøk rundt kollen/toppen for å se om Isi kunne finne sporet igjen. Ghita måtte jo ha gått ned herfra et eller annet sted. 

Isi fant sporet igjen på andre siden av kollen, etter at vi hadde lett etter det i 13 minutt (dette kan vi lese utav sporloggen...).

Og når jeg ser på loggen så ser jeg at Ghita hadde gjort akkuratt det jeg trodde. Hun har gått ca 40 m tilbake og vinklet ut og gått over toppen og ned på andre siden.

Neste sportap kom etter ca 1,5 km. Plutselig ble det virring hit og dit. Det så ut som om hun fikk litt fert her og der, men  det var tydelig at her var det vrient. Dette var et område med grønt gress så jeg tippet at sauer hadde vært her også. Loggen til Ghita viser at hun har fortsatt rett fram så det var ingen grunn til at Isi skulle miste sporet, enn at det var kommet noe forstyrrende over sporgata. Jeg gikk lengre fram og vi søkte og søkte etter sporet. Tanken var også her å gå rundt en kolle for om mulig å finne det igjen. Og på vår vandring rundt kollen ser jeg plutselig at Isi slår på sporet! Jippi! Vi hadde lett etter sporet i 14 minutt. Da jeg fikk sporloggen av Ghita hjemme, så jeg også at vi hadde brukt ca 7 minutt på å komme oss 50 meter (og det var før sportapet), så det er tydelig at her har det vært vanskelig å følge sporet.

Isi jobbet immidlertid knallbra, selv om hun stadig vekk datt nedi hull, kræsjet med hodet nedi hull og lignende. En gang dunket hun foten sin så kraftig at  hun holdt den opp litt og jeg vurderte å bryte....
Men etter etpar minutt var hun ok igjen så det var nok bare en dunk som var litt vondt med en gang. Men hun fikk skikkelig "juling" i dette terrenget her...

Dette viser at man skal ALDRI (nesten) gi opp selv om man får sportap! Vi må hjelpe hunden å lykkes, det er da vi må "koble til" vår hjerne og lage en plan. Hvor har vi vært og hvor vil jeg at hunden skal søke etter sporet. Man må tenke oppsøk. For eksempel gå i sirkel rundt koller, myrer, gå tilbake i terrenget eller gå lengre fram og sirkle/krysse over områder. Sporet er jo der ute et sted, man må bare finne det!

Men når tåka henger lavt over lyngen... og det  ikke er lett å se terrenget rundt - det gjør slikt som dette ekstra utfordrende, synes jeg. Når man står "midt oppi" sportapet, er det jo ikke så gøy, men når hunden så finner sporet igjen og man skjønner at man har ressonert riktig, tatt riktige valg og har lest hunden riktig - ja da er det verdt det! Den usikkerheten som sniker seg inn når man står der midt uti "huttiheiti" og skjønner at hunden har mistet sporet, den er endel av "gamet" og man kommer som regel styrket utav sånne spor, både hundefører og hunden:

Her er hele sporet fra start til slutten var funnet. Ghita sporlegger er rød og jeg er gul:

Det ser liksom så greit ut her på bildet... 

men jeg tror Ghita kan skrive under på at det virkelig var et vanskelig spor i et vanskelig terreng: