søndag 27. november 2011

Full klaff på årets siste prøvedag

Lørdag arrangerte dioet A og B prøver og det ble full klaff for alle innvolverte. Etter god innsats fra figuranter (Ola, Bjørn Erik, Aud og  sporlegger John), prøveleder Krissi, dommere (Kaare, Paul og Tone) og ikke minst prøvedeltakerne, ble resultatet veldig bra.

Så GRATULERER ALLE SAMMEN:

Gro Elin og Storm ble B godkjent:
Dommer Paul ("den skumle") står bak

Bra jobba Gro Elin og Storm:

Frode og Bandit er igang med A sporet/oppsøket.
Det er like før de treffer sporet:

Kom i mål med 2 gjenstander og slutten og ble dermed ferdig med sin 2 RE godkjenning: 
Sted: Melsvatnet
Dommere: Kaare og Tone

Åshild og Jelp (dio1/avd Haukeli) er igang med sin A rundering i Vigreskogen:

Det gikk veldig bra og de er dermed A godkjent:
Dommere Kaare og Tone

Og Åshild har nå også tittelen tidligere hundefører.
Jelp er også A godkjent med Anders Sten Nessem (Åshilds mann)
Bra jobba Jelp, nå blir det "kamp" om hvem som skal ut på leit med deg...

En kjapp liten runderingsøkt

Lørdag var det prøver og dermed ble det ikke tid til vanlig trening på oss. Men mellom "slaga" fikk Isi seg en liten speedrundering i lilleskogen på Vigre. Kun funn og rett i belønning på alle unntatt et slag. Hun er kjapp med å ta bittet når hun, i løpet av et sekund, forstår at det kommer ikke belønning, ennå...



Det ble en kjekk økt med full fart og fullt fokus hele tiden. Vi har ikke fått trent eller gått særlig tur i det siste fordi mor er på sykehuset, så da passet det godt med kun en enkel fartsfylt oppgave for Isi. Hun virkelig nøt å få løpe full fart mellom figurantene. Det ble vel ca 8 - 10 slag/funn  :-)


tirsdag 22. november 2011

Leteaksjon på Røyneberg

Tidlig mandags morgen (ca 06.40) ringer alarmtelefonen. Det var ei eldre, dement dame på 74 år som var savnet fra Sørnes/Røyneberg. Da var det bare å komme seg opp og gjøre seg klar.
Fikk varslet jobben. Heldigvis jobber jeg i kommunen så jeg får lønn de dagene jeg er ute på leteaksjon. Det er ikke alle som får det. Noen må ta ut ferie/avspasering eller permisjon uten lønn... Slik bør det ikke være når vi er ute og leter etter noen som er savnet.
Dette fikk jeg faktisk formidlet til en journalist som var veldig "på hogget" mens vi ventet på info på oppmøtetstedet. Det jeg fikk sagt lå også ute på nettet (Stavanger Aftenblad) noen timer, til det ble byttet ut med nyere info om leteaksjonen.

Det var bare meg fra NRH, og det var uvant, da jeg ankom. Fikk litt info fra noen røde kors folk, men alt var litt i oppstarten og politiet var heller ikke kommet enda.
 Frode kom ei stund etter meg og jeg fikk vite at Gro Elin kom for å være i ko.

Min første søketeig ble ved en skole i nærheten, samt turveier/gater i området. I starten gikk det greit å søke rundt skolen, men på slutten begynte elevene å komme og da ble det verre.

Bilde fra NRK avd Rogaland.
Gro Elin og Bjørn studerer kartet:

Heldigvis var jeg da nesten ferdig og etter samråd med Gro Elin tok jeg noen veier rundt skolen og jobbet meg tilbake mot ko. Her var lite folk og biler ute enda så Isi gikk for det meste løs.
Etter over en times søk var jeg tilbake ved ko og fikk nye søkeområder.
Det var også kommet flere fra NRH. Steffen, Bjørn og Sylvelin og litt senere kom Paul og byttet med Gro Elin, som måtte på jobb.
Vi lette og lette, det gjorde alle søkemannskapene. Vi syntes det var rart at hun ikke ble funnet, men sprek som hun var, kunne hun ha gått langt.
Litt utpå dagen kom det inn melding om at en eldre dame var sett i en hage, på Stokka!  Det er ganske langt fra Røyneberg til Stokka.... Alle bilpatruljer ble sendt dit og omtrent samtidig fikk Paul (beredskapsansvarlig) en ny varsling om en leteaksjon i Egersund.

Det ble vurdert at 4 hundeekvipasjer dro til Egersund. Jeg ble igjen her og ventet på meldingen om at dama var funnet på Stokka. Men vi fikk en ny beskjed... Hun var borte vekk, fra hagen og var ikke i gatene rundt. Hun var sett gående i retning Missisippiskogen ved Stokkavannet. Jeg ble bedt om å kjøre til Stokka og søke i/rundt skogen der og opp i gatene mot der hun var sett.
Holdt på med det en times tid da endelig beskjeden kom. Hun var funnet i god behold oppi en av gatene her på Stokka. Puuhh... Det var en gledelig beskjed :-))

Stavanger aftenblad dekket saken.  Og dagen etterpå kom diskusjonen om man burde utstyrt demente med gps.

søndag 20. november 2011

Akk o ve(d)...

En dag i uka som var kjørte jeg opp til Sviland for å se med egne øyne hvor mye skogen var rasert av tømmerhogst. Og de hadde tatt ut mye skog. Det var nesten ugjenkjennelig....
Veien opp og parkeringen var blitt bedre, men det var et sørgelig syn som møtte meg... ja allerede når vi svinger av veien og kjører oppover ser alt helt annerledes ut.
Det eneste positive var at de store maskinene var vekk.... betyr det at de er ferdige med å hogge, tro?
Da spørs det bare om/når de ev graver  jorda/grusen ut også, slik noen hadde fortalt tidligere. Da blir jo alt rasert...  :-(((((((((

Parkeringsplassen:

Innover valpeskogen, sett fra parkeringsplassen:

Mye kvist og kvast inni den fine "valpeskogen vår":

Haugen mot gården var det første de snaua:


Ikke lett å gå spor her nå...

Fint vær, men trist syn:

Midtlinja:

Arrggg...

Tatt fra ca der dumpa i  grusveien er og nedover mot bilene ("valpeskogen" er vekk):

mandag 14. november 2011

Stiv kuling fra sørøst...

Lørdag var vi ein heile gjeng oppe ved Bjerkreimsenderen for å trene spor og overvær.
Noen hadde også siste del av B ukas arbeid. Gratulerer Ritva og Gro Elin med fullført uke :-))

Vi fordelte oss 2 og 3-4 sammen og delte terrenget mellom oss. Jeg og Ghita fikk høyre side (sørover/oppover) fra der vi parkerer og oppover motbakkene mot senderen på toppen.

Først gikk vi opp bakkene, (og det tok tid i stiv kuling midt imot), for å legge ut spor for hverandre. Vi ville bruke den øverste delen av terrenget til spor og den nederste til overvær mens vi ventet på at spora skulle få litt liggetid.

Overværstrening: Ghita gikk ut for å gjemme seg på en haug. Der vi stod ved bilene, blåste det rett mot oss så vi planla utifra det.
Men vinden snudde litt i terrenget så jeg måtte gå en runde mot vest for at Isi skulle få ferten av Ghita.

Hadde ikke batteri på kameraet, så dette bildet er fra i fjor da vi hadde gått spor, 
også ved Bjerkreimsenderen:

Et gammelt bilde av terrenget og av senderen på toppen:

Et annet gammelt bilde, vi ser bilene langt der nede, ca midt i bildet:

Det var egentlig litt gøy, for Isi fikk ferten av Ghita, da hun var på vei opp en haug. Perfekt belønning for å klore seg oppover knausen, å få ferten av en kjekk figurant. Ghita lå på neste haug, så Isi måtte opp første haug og derfra videre mot nesten. Hun skulle få gå rett i belønning, men slik Ghita lå, så/hørte hun ikke Isi, som meldte ved beina til Ghita. Ghita lå innunder en stein på toppen og hun var inni jervenduken. Det blåste så mye at hun verken hørte at hun kom eller bjella hun har på seg... Men det gjorde jo ingenting at hun meldte, siden hun var helt inne ved henne.

Ghita fikk også et overværssøk og så spiste vi lunsj, inni bilen.... Det var så kaldt (ca 4 grader og stiv kuling...), det var nok endel kuldegrader ja. De andre var ute og søkte da vi skulle spise, og siden det var så kaldt så satte vi oss inn i bilen min.
Etterpå skulle vi gå spora. Vi lurte begge to på hvordan det ville være i den sterke vinden. Vi tok med oss hundene og kavet oss atter en gang opp bakkene i motvinden.
Ghita startet på sporet litt lengre nedi bakken enn meg, men jeg mente jeg visste hvor hun hadde hengt opp sløyfa, så jeg gikk oppover dit. Så ingen sløyfe og ringte Ghita. Hun hadde hengt den i en einerbusk, like ved der bilene til Frode, Ola og Bjørn Erik stod. jeg var akkuratt der vi pleier å stå oppi bakken der, men ingen biler da og jeg regnet med at sløyfa var blåst ned. Startet derfor å gå på skrå over myra etpar ganger, men det så ikke ut som om Isi fikk tak i noe spor... var det SÅÅÅÅ vanskelig altså...? Regnet med at det var pga vinden da...
På en av turene over myra løftet Isi nesen og været opp mot vinden... Hmmm... var det noe der borte? Jeg flyttet litt på meg og gikk mot der Isi viste interesse. Etter ca 50 m ser jeg bilene (var det her de stod i dag.. hadde ikke sett dem lengre nede pga en krapp sving..), og da ser jeg at Isi har snuten nedi og durer avgårde. Hun var løs så jeg lot henne gå, og jeg ble etterhvert sikker, her var det spor. Var det Ghita sitt? Måtte jo bare satse på det, så jeg ropte på Isi slik at jeg kunne få fulgt etter jeg også.
Det gikk ganske lang tid før vi fant 1 gjenstand (vi gikk over den første, hvis den ikke var blåst vekk da..?). Men det var godt å få bekrefta at det var Ghita sitt spor vi var på. Isi fortsatte ved godt mot og hun hadde ikke nevneverdige problem som jeg kunne se, til tross for den sterke vinden.
Opp og ned, over steinrøyser og bekker... Måtte slippe lina flere ganger for ikke å "tryne"... det er veldig ulendt terreng her oppe og i stor fart kan det fort gå galt. Slapp å kalle så mye på Isi i dag, for hun stoppet faktisk innimellom for å vente på meg, flinke jentå, da følte jeg virkelig at vi var et team, en deilig følelse.

Vi fant etterhver en gjenstand til og også slutten fant Isi - veldig bra. Sporet var 1 km og hadde ligget i nesten 4 timer da vi gikk ut. Hadde regnet med at det ville bli vanskeligere for Isi å følge pga den sterke vinden, men ser i ettertid at sporet kunne blitt eldre... men da hadde vi kanskje måttet gå i skumring/mørke... og det er heller ikke kjekt i dette terrenget.

Sporloggen her viser der vi leita etter sporet i starten, ellers ser det veldig bra ut: 
(Ghita er grønn og jeg er gul)


fredag 11. november 2011

Høstens første strandsøk

Onsdag kveld var det trening på Orrestranden, Norges lengste sandstrand. Det var mørkt og en kald vind føyket over sanddynene, men det er utrolig gøy å trene her blandt sandhauger og marehalm...

Jeg hadde vært på leteaksjon på Preikestolen tidligere, så jeg ville bare ha ei kort økt. De andre tok ei økt til, mens jeg dro hjem for å sove. Det tar på å våkne til alarmtelefonen etter kun 5,5 times søvn...

Oddvar gjemte seg slik at Isi skulle få ferten av ham rett etter at jeg slapp henne i søk. Det funket bra og hun slo på ferten hans etter bare et minutt eller to. Full fart over haugen og borte varà.. Så ikke lyset heller for hun løp bak noen hauger. Men hun kom snart med melding og fikk kose seg med Oddvar og pølsene.

Gikk videre oppover mot stranda. Der nede så jeg noen folk vi snakket med tidligere, men de var bak oss og vinden kom forfra så det gikk greit. Isi tok ein sveip ned på stranda, kanskje for å undersøke noen spor? KOm så opp i sanddynene igjen. Løp avgårde og vi krysset nedover og så oppover igjen og da forsvant hun igjen. Så lyset først opp på den ene toppen og så på den neste. Der stoppet lyset og hun returnerte med melding :-)

Bildene er fra en tur her i fjor:



Kjekt å se iveren og farten til hundene når de søker her i sanden. Åpne fine områder, med sandkuler/hauger som gjør at vinden er litt lunefull, men hundene elsker det!!! Kjekt å se de andre hundene søke også. Både lile Lago og Daisy var ivrige og flinke.

Det er ivertfall noe som er bra med denne årstiden, og det er muligheten for å trene overvær her ute ved havet. Det går kun nå når mørket no har sænka sæ... ellers er det fullt opp av badegjester og turgåere her.


onsdag 9. november 2011

Leiteaksjon på Preikestolen

Tidlig onsdag morgen, i 05.30 tiden, ringte alarmtelefonen. Jeg var skikkelig i ørska... men visste jeg måtte opp på jobb litt i starten på dagen, så jeg trykket på "kommer senere". Første gangen det ringte klarte jeg ikke å trykke rett tast i mørket... så jeg slo like godt samtalen av... men til slutt ble det rett!

Kom meg avgårde før 09.00 og ca 10.15 var jeg framme på Preikestolhytta og 30 minutt etterpå var jeg i søk. Det var SOL og fint vær der oppe i fjellet, noe det ikke var hjemme, der var tåka tykk som graut... Herlig å se sola etter 2 dager med tett tåke hjemme :-))  Og den nye turisthytta var knallflott. Har lyst å komme tilbake dit i en annen slags sammenheng... jeg er der jo bare ifm leteaksjoner...

Preikestolen fjellstue vant i 2009 en byggeskikkpris:


Det er tungt terreng her oppe og teigen min bestod av skog, einerbusker, store einerbusker, hauger, skrenter og myrer. Isi jobbet bra i det tunge terrenget, ser at treningen på å få henne opp/ned skåninger/hauger og skrenter er fruktbar. Hun løper lett opp/ned der jeg vil ha henne :-))

Jeg hadde vel søkt i ca 1,5 time da vi fikk melding om at den savnede sannsynligvis var kommet tilrette. Vi skulle avvente til det var helt sikkert, så jeg fortsatte søket for retningen jeg hadde var mot stien, og den veien måtte jeg uansett.
Etter en stund fikk vi vite at det var den savnede meksikaneren som var funnet. Han var oppe på selve Preikestolplatået. Det var en gruppe med teambuildere fra et oljeselskap som oppdaget ham der. De hadde fått info og sett bilde av ham før de la i vei fra Preikestolhytta og de ble bedt om å holde utkikk.
Stiene og selve Preikestolen var jo saumfart i løpet av natta, så alle letemannskapene tråkket stort sett rundt ute i terrenget på dette tidspunktet.
Da var det bare å gå tilbake til Preikestolhytta, der vi fikk litt mat, deilig tomatsuppe (kokken der skal visst være med i et tv program). Det ble holdt en felles debriefing om hvordan aksjonen hadde vært organisert mm. 
Det viste seg at mannen hadde gått seg vill i mørket tirsdag kveld og tatt feil i et stikryss. Han hadde gått langt avgårde i feil retning og til slutt overnattet på en utedo (han var for høflig til å bryte seg inn i hytta...) Onsdag morgen, da han igjen fant rett sti, ville han prøve på nytt å finne Preikestolen - og det klarte han.

Ikke rart at Preikestolen nettopp ble kåret til verdens beste utkikkspunkt:

Det er mange stier å følge her. Ikke rart man kan ta feil sti i mørket. Men han var blitt advart av betjeningen på hytta, at han ikke burde gå opp for han ville ikke rekke tilbake før det ble mørkt og det rådet burde han nok fulgt.


Interjuv med ham på NRK Rogaland
Info også i Aftenbladet. Aud og Kaare ble interjuvet av avisa, les mer her

.

tirsdag 8. november 2011

Nesten litt vårstemning om dagen...

På lørdag var vi i Vigreskogen. Det var mildt og fint, opphold fra morgenen og litt drypp utover dagen. Tenk, vi har ca 15 grader nå i november, utrolig deilig. I dag er det også søksprøver så vi er godt fornøyd med plussgrader. Håper det blir mildvær helt til neste A prøve er unnagjort den 26 november.


Jeg var instruktør på c kurs denne lørdagen, men det ble tid til to gode økter for Isi også. Og i tillegg til C folka, var det også andre som runderte. Vi fordelte oss fint på litt i "lilleskogen" og litt i "storeskogen" og det funket bra!

1.økta runderte Isi ca 1 km. Det var endel funn underveis, ca 6 - 7, tror jeg. Planen var å la Isi gå rett i belønning og så ta noen meldinger mot slutten, når hun er litt trøttere. Men jeg oppdaget at bringkobbelet var ødelagt... en søm var røket, så det var ikke allverden, men den må sys før jeg kan bruke det igjen. Så da ble alle funn direkte belønnet. Isi jobbet bra, selv om hun misset første figurant, så fant hun ham igjen senere, og da var han ute på minst 100 m...

På vei inn:
 

På vei ut:

Det ble en 6-8 blindslag før hun fant første figurant (som da egentlig var andre fig). Så ble figurantene sendt framover et stykke slik at hun fikk endel blindslag mellom hvert funn. Og hun kom fint inn til meg på midtlinja selv om en figurant nettopp hadde løpt oppover. Ser at lysten til å følge spor på midtlinja er mindre nå enn i tidligere tider...
Da vi nærmet oss svingen og jeg sendte Isi ut på høyre side, fikk hun sannsynligvis ferten av figuranten uti der et sted. Han lå lengre framme, etter svingen, og ute på venstre side. Hun tar ikke hensyn til at hun krysser midtlinja "alene" og at jeg er et helt annet sted - og slik skal det være!!! Har hun ferten av menneske skal hun bare løpe dit og ikke "tenke" på noe annet, selv om jeg roper, så skal hun ikke komme tilbake da :-))

Mot slutten, på ca 900 m fikk hun flere funn på begge sider. Tanken med dette er at mot slutten av en lang rundering, når hun er trøttere enn i starten, allkikevel får mye positive opplevelser ved å finne figuranter - det skal være gøy selv om man er trøtt. I mitt hode synes dette lurt...  Og det var full fart helt til jeg stoppet henne :-)  Avsluttet dog med to blindslag, bare for å variere litt. Tror nemlig at jeg oftest stopper etter funn.

 Litt tett og sånn:

Sorpebilde.... eller noe sånt, forstår ikke alltid hva som skjer med det kameraet...:

Så hadde hun et "deilig" sorpebad på vei tilbake... og dermed måtte hun i Tjernet nede ved bilene. Nå skulle jeg hatt det nettingdekkenet fra Back on track... måtte tørke henne veldig godt før jeg tok på det vanlige back on track. Nettingdekken er nå bestilt!!!

I lunsjen grillet vi pølser, det er alltid koselig. Morten hadde presenning og det ble god fyr på grillen. For første gang smakte jeg tysk rådyrpølse.. fra Tyskland (som Sonja hadde med). Sterk og litt rar, men god smak. Og hun hadde laget pølsene selv...

 Noen få startet opp:

Mmmm

Slik hadde ikke en retriever ligget og bare sett på pølsene...

Koselig lunsj selv om det dryppet litt fra oven, man har da "tak" over hodet i lunsjen:

2 økta ble ei kortere økt. Funn på første slag, så en blanding av funn og blindslag ca 200 m. Greit med litt variasjon ift lengden/tiden i søk. Da jeg stoppet henne, var hun gira på mer, og det er bra!


Dan trener "Vis" og Lego (han er dansk...) holder godt fast før kommando "Vis" kommer:

søndag 6. november 2011

Mange gratulasjoner

Fra venstre bak: Frode, Kjetil, Steffen, Kaare og prøveleder Frode Sjovatsen.
Foran fra venstre: Dommer Sylvelin, Aud og dommer Paul.
Foto Krissi

For en dag for distriktet vårt!!!  Først fant Bosco til Anders en savnet 22 åring tidlig lørdag morgen i Flekkefjord, så fikk vi, i løpet av lørdagen, to helt nye A godkjente ekvipasjer: Kjetil og Joppe fra Vest agder og Steffen og Betzy fra Sør Rogaland. I tillegg bestod Aud og Kaare 3. regodkjenning og Frode D bestod runderingen og har bare et lite spor igjen. En kjempestor gratulasjon til alle sammen!!!


fredag 4. november 2011

Uren luren...

Onsdags kveld var det trening på Dale, i bekmørket. Men det var mildt og ikke noe nedbør, så det var en deilig kveld. Hele laget var på treningen denne kvelden og i tillegg kom Paul, som var alene på Sviland.

Jeg ville at Isi skulle søke i vanskelig terreng og på Dale er det ei stor steinur som er rimelig vanskelig å forsere, også i dagslys. Tanken var å sende henne over den og så rett i lek hos to figuranter som lå med litt mellomrom. Jeg har tidligere vært på tur der og Isi har gått i denne ura tidligere (flott miljøtrening!!!), men det var i lyset...
Mens figurantene tok seg fram dit de skulle være, tok jeg Isi med meg og startet å søke nedover grusveien. Ville at hun skulle være godt oppvarmet før hun skulle ut å klatre i ura. Det er lett å skade seg i slikt terreng... noe jeg erfarte da jeg litt senere skled og datt... merket ikke blodet før jeg kom tilbake og da hadde jeg et skikkelig skrubbsår på hånda. Isi var heldigvis uskadet :-)

Her er et oversiktsbilde over skogen, marka og ura opp i bratthenget:
De to røde prikkene er omtrent der figurantene lå.

Etterhvert gikk vi oppover mot den lille marka like før steinura og etter å ha fått figurantene helt på plass, sendte jeg Isi ut på det første slaget. Poenget var at hun ikke skulle få ferten av dem før hun var kommet over, slik at det var min kommando som skulle "føre" henne over ura, ikke fert fra figurant. Vinden var gunstig så det gikk bra!
Det var imidlertid ikke lett i mørket, å finne rette stedet, å sende henne over på.. Isi var kjempeivrig, men pga at jeg ikke så lengre enn lykta, brukte hun litt tid, egentlig mye tid, på å komme seg fram. Hun kom ca 10 - 20 m, så kom hun ikke videre... måtte tilbake litt og prøve en ny vei som Isi kunne klare.
Jeg klatret litt opp i ura selv og prøvde å få oversikt, men det var ikke lett i mørket. Isi gav seg ikke og til slutt, etter ca 5 minutt (?) kom hun seg over. Der hørte jeg bare at småstein raste nedover... og så lyset til Isi på vei opp en bratt skrent. Til slutt fant hun Frode og ble belønnet med pølser. Jeg krøp etter og skjønte da hvor vanskelig dette var.
Vi gikk tilbake til der vi kunne komme ut på marka uten å krysse ura, jeg synes nemlig det var litt skummelt å gå der selv. Så fortsatte jeg oppover for å finne Bjørn, mens Frode gikk for å gjemme seg på ny for Isi. Hun skulle få ferten av ham da vi var på vei tilbake.

Jeg ba Bjørn tenne lykta og jeg så ham høyt oppe i ura. Sendte Isi oppover steinene, og de er store...
 Hun prøvde og prøvde men måtte gi opp der, tok henne med litt oppover og etter litt fram og tilbake, der hun sklei, klorte seg fast og attpåtil fikk foten inni bringkobbelet (da vurderte jeg å ta det av...), så kom hun over her også. Rett etterpå fant hun Bjørn og fikk igjen gå rett i belønning. Jeg synes det er greit å gjøre dette de gangene hun virkelig strever. Rett i lek forhindrer, etter min erfaring, bl.a. avstandsmelding, noe Isi har gjort innimellom, når hun ser eller kjenner hvor figuranten er, men at den feks er litt vrien å komme helt inntil. Nå gikk hun helt inntil figurantene i vanskelig terreng og ble belønnet for det.
Isi har en så god meldingadferd i bunn at det å veksle mellom rett i belønning og melding ikke er noe problem.

På vei tilbake gikk vi oss fast oppi der... og måtte både "fram og tilbake" for å finne en brukbar vei ut av ura/skrentene. Nede på marka gikk vi bare å pratet og Isi skulle tro at søket var avsluttet, men vi visste at Frode "lurte" i skogbrynet et sted... Plutselig fyker Isi utover marka mot skogen. Hun fikk tydelig ferten av Frode og denne gangen skulle hun melde.
Også Bjørn gikk og gjemte seg på tilbakeveien. Jeg ville at han skulle være i nærheten /bak de "husene"/garasjene som er like ved fotballbanen.
Isi fikk ikke ferten av Bjørn, men jeg sendte henne langs husveggen og da fant hun ham og meldte fint. Det er fint å trene på å sende hundene ut på runderingslag på "merkelige" steder. Det er nemlig det vi gjør mest av på leteaksjoner og da ønsker jeg å bruke treningen til å la henne få funn (les erfaring) på slike rare steder.

En meget vellykket økt :-))

En annen ting jeg gjorde, da vi var ved bilen igjen, var å ta på Isi "Back on track" dekkenet. Selv om det ikke var kaldt (ca 10 grader), så blir jo muskler mm kalde og støle. Og etter all den klatringa, regnet jeg med at både muskler og sener hadde fått litt "bank"... (vet jo ikke, men heller føre vàr)!

Dette er ikke Isi...

Dette dekkenet gjør at musklene holdes varme, reduserer muskelspenninger, får anspente muskler til å slappe av, øker blodsirkulasjonen og derav forebygger skader i muskler og ledd.
Det er viktig å ta vare på hundens helse og forebygge eventuelle skader. Hun fikk faktisk ha på dekkenet noen timer, også etter at vi var kommet hjem. Hun liker godt dekkenet, for når jeg finner det fram, kommer hun for å stikke hodet inni.... Og hun er så myk og fin i musklene når jeg tar det av. Det er jo også veldig greit å ha på mellom to økter. Da holdes muskler mm varme og hun bruker ikke ekstra energi på å holde varmen. Den ekstra energien kan hun heller bruke i søk etterpå :-))

Er det andre som har god erfaring med dette dekkenet? Vil gjerne høre andre erfaringer!