mandag 28. januar 2008

Litt om Isi

Comics Elvine Collection, født 7 mars 2003kennel Comics i Sverige. Død 01.juni 2017.
Isi ble hele 14 år og 3 måneder og savnet er STORT!
 

ISI har vært med på å redde to mennesker. På den ene leteaksjonen, (i 2008) gjorde jeg selv funnet av den savnede inni en låve, men uten Isi hadde jeg heller ikke vært der... Den savnede var svært forkommen da jeg fant henne.
På den andre leteaksjonen (mai 2012) var det Isi som søkte og fant den savnede, som var skadet og nedkjølt og ble funnet i siste liten.

Isi er en flatcoated retriever tispe fra jakt- og utstillingslinjer, såkalt dualpurpose (både “looks and brain”).
Faren var redningshund i Sverige, samt Svensk/Norsk jaktchampion, Svensk viltsporchampion, Nordisk og Internasjonal utstillingschampion. Moren er Svensk viltsporchampion, Svensk Lydighetschampion, Svensk Utstillingschampion og trent i bruks - spor. Se mer info i Isi sin stamtavle.
Det er nesten så man får prestasjonsangst…
Flere av Isi`s søsken har gjort det bra som jakt- og sporhunder.
Helse:
Hofter (HD) : A
Albuer (AA) : Fri
Indre organer : Mangler livmor og eggstokker etter en operasjon pga livmorbetendelse i 2006, men har et stort og godt hjerte...for både store og små.

Mer om Isi:
Jeg hadde egentlig bestemt for lenge siden, at min neste hund skulle hete Hedda. Men da jeg hentet valpen, så jeg raskt at dette var ingen "Hedda"…Vet ikke hvorfor, man navnet passet liksom ikke.
Da var det å finne et nytt. Jeg fikk tips om å søke på indianske -, arabiske- mm navn, på nettet.
Jeg fant et flott indiansk navn - "Isi", som betyr : “En som har en idealistisk natur og et ønske om å hjelpe andre"! Det var jo det perfekte navn på en kommende redningshund :)

Så da ble det Isi!
Isi er ei herlig, tøysete, nysgjerrig, trygg, sprudlende og glad flat tispe med mye humor og mye motor. Hun ble hentet i Sverige og vi så fort at denne valpen ville bli veldig kjekk å trene med. Hun elsker alle folk, er glad i mat/godbiter og sier ikke nei takk til en lek med kongen/ballen/pipedyr eller lekeanda (bortsett fra hvis godbitene er i nærheten - mat er tross alt viktigst..) Hun er lettlært og lydhør samtidig som hun har den nødvendige selvstendighet og motor.




 Pia og Isi

Hun ble raskt lagets lille “slikkepott”, noe hun enda ser på som en av sine viktigste oppgaver, dvs å fjerne tannstein og slikke/pusse (nesten) alle hunders tenner, tunge og gane… ;-)

Isi fant sin første figurant på Tjørn da hun var 11 uker gammel. gjett om det var stor stas. Hun fikk ferten av Ane Merethe på vel 40 - 50 meter og hoppet bortetter den høye lyngen før hun tilslutt landet mitt oppå Ane Merethe - “Her er jeg..!!!” :

Med Isi ble jeg også “hekta” på klikkertrening. Jeg har brukt klikkertrening i det daglige, ivertfall prinsippene, for klikkerboksen har man ikke alltid med seg, samt til lydighetsøvelsene (appellen i NRH) . Ikke minst til apporteringen (og meldings treningen) - der var klikkertreningen suveren i forhold til hvordan jeg har trent dette tidligere.
Prinsippene bruker jeg i både spor, rundering og feltsøk. I feltsøk og apportering av gjenstander i sporet ser jeg også klart at klikkertreningen har gitt meg en fantastisk stabil apportering, innkomst og avlevering av all slags gjenstander.




Planen var å godkjenne henne det året hun fyllte 3, i 2006, men sykdom og en neseskade satte en stopper for det… Først fikk hun livmorbetendelse på våren og i løpet av høsten fikk hun et fremmedlegeme i nesen med påfølgende betendelse, tett nese og mye gørr og puss.

Så vi måtte vente til dette var i orden og formen var tilbake, og på nyåret 2007 var hun i god form igjen. Godkjenningen var i boks den 27 mars 2007.
Nå venter nye utfordringer som godkjent redningshund.
Så følg med på den videre treningen!



2010: Nytt uflaksår....  Dvs det startet i 2009. Dette året skulle vi regodkjenne. Men det gikk ikke slik.
Isi fungerte overhodet ikke i prøvesituasjonene og også prestasjonene på treningen var veldig variable.
Jeg begynte å tenke på om hun måtte en tur til veterinæren. Min forrige flat, Pia, hadde sykdommen tyroksinmangel. En snikende sykdom som gjør hunden mer og mer slakk og sløv... musklene svinner og de blir mer og mer "mismodige"/trøtte.
Isi var litt slik innimellom, både på tur og på noen treninger. Hun hadde også hatt ganske store pelsforandringer, noe jeg trodde var pga steriliseringen. Men hun hadde bla hårløse flekker/partier på innsiden av bakbeina, symetrisk... og pelsen ble glissen, hun mistet underull, ble pistret og brun pels kom i tuppene flere steder. Pelsforandringer, spesielt symetrisk håravfall, er et av tegna på hypotyerose/tyroksinmangel. Så da siste prøveforsøket viste like dårlige resultater som de andre forsøkene, gikk jeg til veterinæren med henne for en sjekk fra topp til tå.

Ba spesielt om å ta blodprøver mtp tyroksinnivået. Dette ble gjort i januar 2010. I slutten på januar kom beskjeden jeg hadde fryktet. Isi hadde tyroksinmangel.... Hun må nå gå på tabletter hele resten av livet :-(
og livet som redningshund kan være over. Det kan være vanskelig å prestere hardt arbeid over tid og prestasjoner kan svinge.

Hun ble satt på en dose medisin og etter en måned skulle vi måle tyroksinnivået igjen. Prøvene ble sendt til Tyskland og det tok vel ca 2 uker før svaret kom. Det var fremdeles litt lavt og hun var heller ikke helt pigg, så jeg økte dosen. Ny måned med venting før ny blodprøve og så venting i flere uker på resultatet. Nå var nivået gått ned til tross for at dosen var økt... ikke så kjekt, hva var dette???

På ny ble dosen økt. En ny måned med venting før blodprøve. Etter noen uker på denne dosen begynte jeg å merke at formen til Isi økte. Hun virket livligere på alle måter OG pelsen er på vei tilbake igjen. De hårløse partiene er borte og hun er tykkere i pelsen og har fått underulla tilbake. Ny blodprøve ble tatt og da svaret endelig kom, viste det at tyroksinnivået nå var veldig bra. Høyere enn sist.
Hun har også måttet trekke to tenner, midt oppi alt dette. Den ene tanna var brukket og på begge sider var det betendelse. Hun fikk for noen år siden to "hakk" i tannkjøttet etter at en pinne var blitt sittende fast mellom to tenner i over en uke.... på begge sider i kjeven. De hakka var vanskelige å rengjøre, det satte seg stadig fast ting der og det er nok dette som har skapt betendelse.
 Denne betendelsen, som sannsynligvis startet før ferien 2010, var nok medvirkende til at tyroksinnivået sank, selv om vi økte dosen. Betendelser i kroppen kan senke tyroksinnivået, sa veterinæren.

 Men nå når tannbetendelsen er borte så virker hun pigg og glad og løper mer på tur. Også inne virker hun gladere. Kommer stadig med leker og vil ha litt action.
På trening har hun vært i storform. Nå løper hun slik på runderingen, som hun gjorde tidligere, før hun ble syk. Nå krysser jeg fingrene for at dette vil vare. Da kan vi klare regodkjenningen!!!  Faren er jo selvsagt tilstede for at dette ikke varer/ikke blir stabilt nok, og da blir hun pensjonert og jeg kommer til å kjøpe en ny valp...

16 oktober 2010, var vi igjen oppe til regodkjenningsprøve i rundering og denne gangen bestod vi - med glans. Isi runderte knallbra og viser at hun er FRISK igjen - Hipp hurra!!!
Nå blir nok valpeplanene lagt på is en stund.
Etter et år med nesten bare runderingstrening skal det bli herlig å igjen kunne fokusere på praktisk trening. Isi trenger å finne tilbake til mer selvstendig søksadferd. Pga styringen/kontrollen som vektlegges i runderingen, merker jeg at hun er blitt mindre selvstendig i fritt søk/teigsøk. Men det har jeg stor tro på skal gå bra. Hun har jo tidligere vært selvstendig nok :-))


Isi gikk som "ei kule" på prøven 16/10, 2010. Den beste prøverunderingen hennes:

Diplom utdelt  
 

Vi bestod også 2 Regodkjenning høsten 2012, på første forsøk! Flinke Isi.
Hun ble 10 år 7 mars 2013 og fremdeles holder hun koken!

Fra 1 januar 2014 er Isi gått inn i pensjonistenes rekker, nesten 12 år gammel! Håper vi får mange gode år til, sammen med Isi!

Bilder fra pensjonistlivet: