mandag 30. april 2012

Gammelt spor med någe attåt...

Lørdag var det endelig tid for litt fjelltrening igjen. Nå er snøen borte fra heia i Bjerkreim og planen var å søke overvær/teigsøk.
Men i løpet av fredagen kom det en mail fra Hermann. Han skulle jammen meg gå seg en tur der nede fra fredag til lørdag og overnatte ute...  Så hvis noen ville, kunne han bli værende i leiren til et avtalt tidspunkt.
Jeg heiv meg på telefonen og avtalte at han ble værende i leiren sin til ca kl 11.00.

Så lørdag morgen, da snøkorna som dalte da jeg kom kjørende, var blåst bort... gjorde vi klar for sporoppsøk. Anders og Bosco ville bli med.
Jeg fikk fredag litt info om hvordan Hermann hadde tenkt å ta seg oppover i heia. Han hadde tenkt å gå oppover mot Merstadvatnet og videre innover og oppover mot Trollarinda.

Først prøvde jeg oppsøk fra bilen. Der var det grus og kort vegetasjon like ved, så det gikk ikke. Det var også hele 15-16 timer siden han var her. I tillegg hadde alle parkert i nærheten av bilen/stien så det var ikke akkuratt ideelt. Tok en sveip på oversiden av bilen og Isi viste interesse for stien oppover mot "runderingsløypa". Ikke akkuratt der vi trodde han ville gå, men man vet jo aldri...
Jeg ba Anders søke andre veien, stien og terrenget mot Merstadvatnet. Etter en stund med fram og tilbakegåing, uten egentlig å få noen god utgang, noen av oss, fikk Bosco overværet av en gjenstand på stien.
Så da visste vi han hadde gått oppover den. Bosco prøvde og Isi prøvde, men de fikk ikke spor oppover denne stien. Den er steinet og vi har nok heller ikke trent nok gamle spor på denne type sti...
Vi ble da enige om å gå på hver vår side av stien og se om vi fant der han hadde tatt ned mot Merstadvatnet.

Etter en liten stund fikk Isi noen små utslag fra stien og ned mot vannet. Det var så lite at jeg ble veldig i tvil. Var virkelig forholda her så vrine? Det blåste godt fredagen og var sol både fredag og lørdag, så kanskje det var veldig vanskelig?
Ivertfall så stemte retningen med våre forhåndsopplysninger, så vi måtte nesten bare følge på og se om det ble tydeligere etterhvert. Det ble det ikke. Isi jobbet veldig konsentrert på ei myr, rundt og rundt og rundt, men hun kom seg liksom ikke avgårde. Bosco og Andres sølte på tvers opp mot stien igjen uten å finne noe.

Nå ville Anders gi seg, men jeg og Isi fortsatte innover langs Merstadvatnet for om mulig å se om det gikk lettere eller om vi fant flere gjenstander. Dette skjedde ikke, så jeg tenkte at før vi gir oss helt, sender jeg en melding til Hermann. Og det var merkelig nok, dekning slik at han fikk meldingen og ringte meg.

Nå forstod jeg ivertfall hvorfor vi ikke kom noen vei nede ved vannet. Han hadde selvsagt ikke vært der... :-P   Fikk nye opplysninger om et skar og to snøfenner. Så skaret opp mot Trollarinda og begynte oppstigningen oppover dit. Kom helt mot toppen og fant snøfennene (som Hermann sa han hadde laget spor i...). Men her var ikke mye spor....???

Vi gikk helt opp og søkte på kryss og tvers der oppe uten resultat. Da kom jeg igjennom til Hermanns radio. Det viste seg at jeg igjen var på feil sted... Grrr...
Men nå var han like nedenfor der jeg var, men vinden stod fra meg og ned dit. Det så vi tydelig da Linus, hunden hans, kom tuslende mot oss.
Jeg ville da at Isi skulle få ham på overvær og tok en liten runde for å komme i posisjon ift vinden. Først fant vi sekken hans som Isi meldte fint på. Så fant hun Hermann og Linus. Hun meldte ikke med en gang der, men meldingen kom, men på avstand. Det gjør det ofte når hun ser det er hund med. Ok at hun melder på avstand da.


Hermann fortalte hvilket skar han hadde gått opp og at han hadde fulgt stien helt til den omtrent slutter.
Jeg fikk veldig lyst til å prøve å finne sporet igjen. Da ville jeg tydelig kunne se om det var forskjell i måten hun gikk på, sammenlignet med hva hun gjorde ved vannet. En annen ting var at nå var hun ganske sliten etter å ha gått sporoppsøk i flere kilometer ( 2 timer) i veldig ulendt og bratt terreng. Fin utfordring for oss begge å prøve å finne og gå et 18 timers gammelt og ukjent spor da.

Det var bare det, at det var jo ingen i slutten der lengre. Men Hermann hadde lagt ut flere gjenstander og den siste lå på toppen av ei snøfonn han hadde gått over. Da kunne jeg belønne gjenstandene skikkelig og så bare avbryte etter den siste. Som tenkt så gjort.

Når vi nå kom inn på "stien" gikk den raskt over til mer lyng/gress og da fikk Isi tak i ferten. Nå så jeg jo tydelig at hun hadde spor. Hun dro i lina og gikk framover hele tiden, ikke slik som tidligere der hun sirklet og kom innom meg innimellom.Hun dro på oppover stien og jeg var spent på om hun ville finne der Hermann hadde vinklet oppover.

Nå har Isi omsider funnet sporet:


Det gikk veldig bra, hun sirklet endel runder der vinkelen var, men fant så utganger oppover brattura :-))
Hun fant 2 gjenstander og den siste så jeg. Den lå nedi fotsporeet hans i snøen og hun gikk like forbi uten å få ferten av den. Jeg tok den opp og ropte på henne, kastet til henne gjenstanden og belønnet masse. Vi stoppet der siden det ikke var hverken flere gjenstander eller slutt.  Men det var en kjekk og nyttig erfaring dette. Nå hadde vi søkt i 3 timer og tuslet fornøyde nedover fra fjellet og mot bilen.

Her er en filmsnutt fra der Isi sirkler i vinkelen og til vi avslutter.
Det går bratt oppover så det var ikke like lett å få "fanget" Isi i linsa på mobilen...he..he.. 
Ser bare terrenget innimellom:



Da vi nærmet oss bilene fikk jeg tak i folk der og spurte om en kunne legge seg ut slik at Isi fikk et funn etter å ha søkt  i over 3 timer, samt at hun var på transportetappe mot bilen. Frode D var grei og la seg ut. Isi fant ham og meldte fint og fikk belønning. Grei "test"!

Isi på vei over myra for å finne "ekstrafiguranten":

Melding:


Etter en god pause, lunsj og litt figurering for de andre, var det tid for økt 2. Bjørn Erik og Hermann gikk opp på Merstadhaugen, bak hytta, for å gjemme seg. Jeg visste ikke hvor de var, men hadde avgrenset området, som vel var ca 250 x 350 m.

Begge figurantene ble funnet etter at Isi hadde jobbet skikkelig oppover hauger og over myrer. Det var på langt hold hun fikk begge, veldig bra. På første funn var hun borte i nesten 5 minutt før hun kom med melding, så der jobbet hun både lenge og vel. Hun fikk ferten tidlig i første oppoverbakke og forserte 3 hauger før hun fant Hermann.
Neste funn fikk vi raskt etterpå pga min taktiske vurdering av terrenget..he..he.. *klappe meg selv på skulderen*. Det gikk på å sjekke området vi allerede var i og var i nærheten av, siden vinden var gunstig,  før jeg ville gå tilbake og søke den andre delen jeg ikke tok, bak meg. Det svarte seg i dette tilfellet.


Gammelt og ukjent spor

Forrige onsdagstrening gikk i vasken for meg pga utemøbelmontering som skar seg litt...på ein måde.. :-//

Men Gro Elin var så snill og gikk ut et spor onsdagskvelden, som Isi og jeg kunne gå torsdag etter jobb.
Da vi ankom Sviland ble vi stoppet på vei opp grusveien av en myndig ung herremann i grønn uniform...
Jeg spurte fint om jeg kunne kjøre opp og parkere en liten stund, og det fikk jeg lov til :-))
Oppe ved parkeringen krydde det av menn i uniform, med grønnmalte fjes gikk de omtrent i ett med skogen...he..he... De har det kanskje like gøy ute i skogen som det vi har??

Isi syntes det var veldig kult med alle disse folka og ville helst bort og hilse på hver og en. Jeg håpet bare at de ikke hadde surra seg inn i terrenget der Gro Elin hadde gått i går.

Vi fant startsløyfa og mens jeg holder på og snurre ut lina får Isi ferten av sporet og drar som søren i båndet. Jeg slipper henne løs og lar henne undersøke mens jeg gjør klar lina. Da jeg får den på er Isi allerde klar over hvor sporet går så starten ble knallbra! Sporet er ca 18 timer og jeg aner ikke hvor det går eller hvor langt det er.

 Full fres selv på 18 timers spor:

Etter kun kort tid finner Isi første gjenstand. Så fortsetter vi nedover og over elva. Isi jobber bra hele tiden, kan ikke se at hun har noen problemer. Hun finner alle 3 gjenstandene og slutten - som er en boks med LAMMELÅR!!!!   Det har hun vel knapt fått før (jeg er glad i lammekjøtt, men spiser alt selv....). Det falt veldig i smak, og det luktet nok også godt etter en natt i en boks, for Isi spiste omtrent opp boksen også, ivertfall klarte hun å ødelegge den før jeg kom til... 
Tusen takk Gro Elin for hjelpen og for et kjekt spor.

Lammelår falt i smak ja:

tirsdag 24. april 2012

Sånn er det å være "instruktørhund" - ikke så aller verst tror jeg...

Lørdag dømte jeg A prøver igjen. Isi fikk en tur før vi startet og hun var med å la ut figurantene (viktig jobb det...). Så var det i bilen for noen timer.
Det ble imidlertid en liten time fra runderingsprøvene var ferdige til sporene skulle dømmes. Dermed fikk "dommerhundene" ei lita økt hver. Først Paul og Otto og etterpå var det Isi sin tur.

Ukjent oppgave i prøveløypa på Bue/Røyslandsvatnet. Vi runderte vel ca 500 m hver (jeg og Paul) og jeg startet da han var kommet over halveis, slik sparte vi litt tid og vi fikk ei "anstendig" økt begge to.

Isi startet bra. Hun fòr ut og etterhvert tok hun nok litt styring selv... Løp ut langt fra meg, fikk overværet av spor/seter der figurantene på prøven hadde vært.
Jeg visste jo ikke hvor "mine" 3 figuranter var gjemt, så jeg lot henne utrede fertene. Hun er rimelig lett å få hanket inn igjen, så det er bare flott at hun er selvstendig og sjekker ut fert.


Omsider kommer hun mot meg på midtlinja men så løper hun ut igjen, på andre siden... sukk, javel. Vente...vente... Så kommer hun med melding :-))   Første figurant, Oddvar, er funnet!


Vi runderer videre og det går unna. Etter etpar lange slag ser jeg hun jobber med noe på vei inn mot meg. Hun fant dermed neste figurant, Bjørn Erik. Vi fortsetter i godt tempo og etter 3-4 blindslag finner hun Morten og siste figurant. Full melding også her. Jeg hadde ikke med godbiter/leker da vi la ut figurantene, men jeg påviste i line og fikk kastet belønning til dem. Tror de hadde en ball/kong også som hun var sånn passe interesert i - MAT er definitivt den største forsterkeren for den matgale flatten :-)

Da vi var ferdige fikk de flinke figurantene trene i løypa. Vi har gjort det slik de siste åra, at vi har egne runderingsfiguranter og egne sporfiguranter. Når runderingen er ferdig kan runderingsfigurantene trene egen hund. Sporfigurantene legger ut spor og kan så trene egen hund mens de venter. Det kreves noen flere figuranter, men tilbakemeldinger vi har fått er at det er bedre å gjøre det slik, for da får man også trent litt selv.

Så var det å haste avgårde til sporterrenget. Det gikk greit å få prøvedeltakerne avgårde på spora. Mens vi venter på at alle skal komme i mål (noe alle gjorde med stor suksess, selv om de prøvde å lure oss til at Sylvelin ikke var kommet tilbake....), fikk Isi et funn oppi ei ur like under ein fjellskrent. Ved slike "vegger" er det alltid vanskelige vindforhold, så det er fint å trene på for rutinerte hunder. John gikk opp og gjemte seg og Isi skulle belønnes direkte hvis hun tok seg helt inntil ham. Gjør dette for å avverge avstandsmeldinger, noe som kan skje, spesielt der de må jobbe litt for å komme helt inntil figuranten.

Isi fikk ferten av John og løp oppover, men da hun var like under ham i ura, forsvant ferten. Hun sirklet litt, kom innom meg før hun jobbet videre ut igjen. Var både høyt oppe og lengre nede uten å finne ferten igjen. Men hun gir seg ikke og til slutt var hun helt på andre siden og var på vei opp over ham. Da får hun tydelig ferten og tar seg fint nedover til ham. Belønning kun med godbit. Synes det er skummelt å bruke leker i urer eller andre steder der det er hull/ulendt terreng. Det er lett at hundene da skader seg.

 Her ses John på vei innover. Isi er også der oppe et sted.
Kjekt med beskjed til figuranten: "Lek hunden inn"... he..he..


Så alt i alt fikk Isi to kjekke økter og hun var ekstra fornøyd da hun fikk være med å "fiske" (hun dykket..) ballen sin opp av kulpen og til slutt fikk hun et godbitsøk ved bilen. En lang, men kjekk dag!!!

søndag 22. april 2012

Gratulasjoner etter lørdagens A prøver

Gratulerer alle sammen:

 Kaare og Speedy som bestod 4 re:

John og Odin som bestod 1.re:

Ola og Leo som bestod A spor og rundering og 
har bare ukas arbeid igjen før de er 1 re godkjent:

Sylvelin og Sibbe som bestod sporet og har bare rundering igjen
 før de er ferdige med 2.re:

Takk også til alle som var figuranter og til prøvelede.

 Dommer Paul driver med papirarbeid etter at prøvene er ferdige:

Ukjent oppgave i Ølbergskogen

Onsdag kveld var lag 2 i Ølbergskogen for ei lita kveldsøkt. Da det ble Isi sin tur gav jeg figurantene belønning og sa at hele skogen var avgrensingen (den er ikke stor da...) og at jeg ikke ville vite hvor figurantene var.
Rett før jeg startet kom det imidlertid en del biler og folk som skulle til den ene bunkersen. Det var en slags veteranbilforening for militære kjøretøy... og de skulle grille fikk jeg beskjed om... Jada.. så for meg at Isi kunne finne på å stikke bort dit om hun fikk ferten av mat....  Så den delen av skogen ble ikke med i oppgaven. Fikk vite etterhvert at de skulle grille inni bunkersen, puhh... :-)

Vi gikk en blanding av frittsøk og runderingsslag og Isi fant første figurant etter få minutt i søk. Fin melding og påvisning. Oddvar hadde lagt seg nedi ei grøft og jeg så han ikke før vi var like ved (under påvisningen).

Oddvar hadde gjemt seg godt:



Vi fortsatte og jeg brukte vinden der den var tilstede, ellers ble hun sendt ut på runderingslag. Så ser jeg hun får overvær og løper avgårde og opp på en av vollene. Der melder hun og kommer inn. Hun påviser ingen... for det var ingen der, men jeg ser tydelig at hun jobber med ferten av et menneske... Begynner å titte opp i trærne. Isi løper ned til et av "garasjene" like ved og jeg hører hun krafser på veggen eller noe der. Går så ned dit og Isi kommer mot meg med melding. Det er ingen på utsiden av bygget og vi har ikke tidligere hatt folk inni disse fordi vi trodde de var låst. Men da jeg løfter på døra, typen garasjedør, så styrter Isi inn og der er Dan :-)


Hun fikk godis og leke med grisen, 
må jo være nesten det samme som grillet ribbe det...?


Siste figurant gikk det også greit å finne, selv om han prøvde å lure meg borte ved et av husa. Der hadde han satt opp noen paller mot veggen slik at jeg skulle tro han var på taket :-D   Men han lå pent og pyntelig under et tre og Isi fant ham lett som en plett :-P


søndag 15. april 2012

Rundering i Vigreskogen

Lørdag var vi i Vigreskogen. Jeg skulle dømme noen B prøver og et feltsøk.

Isi fikk en runderingsøkt mellom "slaga". Vi kunne bruke storeløypa ned til krysset. Pga sporprøvene var ikke terrenget videre tilgjengelig ennå. Så det ble til at vi runderte 500 m. Vi startet så langt oppe som mulig slik at det skulle bli litt lengde.

Jeg ville ha ukjent oppgave og 3 figuranter gikk ut i skogen for å gjemme seg. De fikk med godbiter og leker og Isi skulle belønnes direkte når hun fant dem.

Det ble en 5-6 flotte blindslag før hun fant første figurant. Lek og tjooghei ute hos Ritva :-)  Vi fortsatte og etter noen blindslag til (4-5tror jeg) fant vi Jannicke. Det var litt greit at hun lå akkuratt der hun lå, for Isi stoppa i bekken for å drikke på vei ut. Jeg lot henne drikke ferdig og etterpå løp hun fint utover og fant Jannicke.

Så videre noen blindslag før Kent var funnet. Vi hadde enda litt løype igjen før krysset, så Ritva ble sendt framover et sted.
Isi fant henne etter først noen blindslag og deretter et megabra slag, langt fram og langt ute var hun og jobbet seg fint inn mot henne. Det var litt vanskelige vindforhold i dag, fordi det var veldig lite vind... (den kom litt senere på dagen, men noen kalde gufs...). Er fornøyd med økta og at Isi jobber godt og finner alle figurantene.

Økt 2 var inni lilleskogen. Vi måtte dele litt på å være i storløypa. Siden løypa her er kort, så er det gøy å finne på litt utfordringer ift funna/figurantene. Jeg fikk en figurant oppe i et tre og en som spiste kjeks når hun kom for å melde. Jeg visste ikke hvor de var gjemt nå heller. Isi fant først Jannicke i treet og etter å ha sirklet rundt litt meldte hun bak treet. Da hun kom løpende mot meg så hun meg ikke og løp bakover midtlinja...he..he.. Hun så helt paff ut da jeg ropte - "Er det der du er..."!
Hun løp også litt skjeivt ut ift å finne rett tre med en gang, på påvisningen. Jeg hadde bedt Jannicke klatre ned og være klar til belønning og da jeg slapp Isi på påvisning forsvant hun... Jeg gikk og lette etter lekelyder (vi hadde ikke radio da) da jeg plutselig oppdager Jannicke på bakken, men ingen Isi... Så plutselig dukker hun opp. Tydelig at hun blei forvirra og ikke fant tilbake igjen der hun meldte med en gang...

Videre gikk det og mot slutten fant Isi Kent, som satt i solsteiken og spiste på kjeks. Da hun kom ville hun bøye hode å melde, da så hun kjeksen og stoppet opp... Da hun i løpet av 3 sekund skjønte at hun ikke fikk kjeks tok hun raskt bittet og løp inn til meg.

Kjeksmannen er funnet:

Kent koser seg med kjeksen:

Gratulasjoner



Lørdag kom Kent, Jannicke og Diesel fra Kristiansand for å ta noen søksprøver. Jannicke og Diesel bestod B spor og B rundering og Kent og Diesel bestod feltsøket. Alt ble fullført i god stil av Diesel - en super hund med god arbeidskapasitet. Dette lover godt for A godkjenning neste år.

Jannicke og Diesel på B runderingen:

Leiteaksjon i Kvernevik

Natt til fredag, hadde akkuratt sovna... så ringte alarmtelefonen. Det var en 10 år gammel gutt som var savna.
Jeg hadde tidligvakt dagen etterpå og visste det ville være vanskelig å få tak i folk nå om natta som kunne ta min vakt... men når barn er savnet, da stiller man opp, nesten uansett!
Jeg heiv meg rundt, i ørska, og kom avgårde i løpet av 10 - 12 minutt, man er kanskje ekstra rask også, når barn er innvolvert?
Ankom ko rett før kl 24.00 og fikk da vite at gutten akkuratt var kommet tilrette. Det var en god nyhet :-)
Så da ble det bare å kjøre hjem igjen og prøve å få seg litt søvn før klokka ubarmhjertig vekker meg igjen kl 06.00.

torsdag 12. april 2012

Spor, spor, spor, spor... og spor!!!!

Det har blitt noen spor de siste ukene og her kommer en liten oppsummering av dem. Men først litt tanker jeg har ift spor. Jeg har mange tanker, så dette er bare bitte litt av dem... ;-)

Min motivasjon til å trene spor er selvsagt at hunden skal ha mulighet til å kunne finne en savnet person hvis spor blir aktuelt på en leteaksjon. Og spor etter savnede personer, er oftest eldre spor, fra 10 timer og oppover.


Men når man trener spor er det også veldig motiverende for meg, (og motivasjon er også avgjørende for at man trener nok spor...), å se hunden selvstendig jobbe seg gjennom et spor - enten det er 2 timer eller 24 timer. Å se hunden finne sporet, velge retning, gå over "stokk og stein", få utfordringer ift ulike typer terreng, se hunden miste sporet i en vinkel, ved en bekk ol, for så å finne det igjen - er utrolig spennende. Luktesansen stopper aldri å forundre og fasinere meg!

Jeg tror at spora vi legger for hundene våre må være så utfordrende (for hunden men også for hundefører) at det blir litt vanskelig. En ny vanskelighet i hvert spor. Eller flere for mer erfarne hunder. Tror mange legger ut spor som er for enkle for hunden. Det er jo gøy å lykkes, men er sjansen større for å lykkes hvis sporet er lett?  Er ikke så sikker på det... Kanskje hundene da "slurver" mer? Kanskje hundene da oppfatter sporet så lett at de også kan bli opptatt av haresporet, luktflekken ol, for de finner jo sporet igjen, selv om de kobler ut innimellom? Vi (hunden og førerne) blir ivertfall ikke bedre til å gå spor, ved å ikke få utfordringer!

Noen hunder (eller hundeførere) takler ikke å miste sporet. Det bør man faktisk øve på, legg opp til feller som gjør at hunden mister sporet. Når den da finner det igjen etter 2 (eller 20 minutt) så har det skjedd en læring! Mye læring!!!
Jeg har faktisk lett etter et spor vi mistet, i over en time... og vi fant det igjen!!!! Gjett om det var MOTIVERENDE (for meg og helt sikkert for hunden). Da lærte jeg at man skal pokker ikke gi seg (før man absolutt må).
Det øker hundens (og førers) selvtillit å finne igjen sporet, hunden lærer seg å jobbe selvstendig og for å få det til MÅ ikke hundefører styre hunden på sporet (hvis sporet er lagt av en selv). Det krever litt selvkontroll, for det er jo såååå gøy å lykkes, men det er å gjøre seg selv (og hunden) en bjørnetjeneste. Man lærer også mye av å ikke alltid klare sporet.

Det kan også være en utfordring å stole på hunden...! Alle har vi vel vært "der" at vi tviler på om hunden går rett, og like etterpå finner den en gjenstand...
Jeg mener at vi må la "tvilen" komme hunden til gode! Det er den som i det hele tatt har mulighet til å vite hvor sporet går, så sant vi ikke sporer i snø. Begynner vi å tvile på hunden, og det tror jeg faktisk at hundene våre oppfatter, så vil hunden også begynne å tvile på seg selv.
Det er overhodet ikke farlig å la hunden mislykkes. Jeg mener faktisk at det er mye bedre å mislykkes/ikke finne slutten, enn å ikke stole på hunden. Hvis jeg f.eks stoler på hunden min og det viser seg at hun har gått av sporet og at vi ikke finner slutten, så er det mye mindre "skadelig", på lengre sikt, enn å ikke stole på hunden og f.eks dra hunden vekk fra sporet. Jeg vil altså mye heller at vi mislykkes enn at hunden skal oppfatte at jeg ikke stoler på henne.
Nok "jabb" for denne gang.

Så over til Isi sine spor i det siste:
Lørdag 31 mars skulle jeg dømme A prøver, men kjørte til Bråstein før prøven, for å legge ut spor. Når jeg må legge ut spor selv, gjør jeg det gjerne ekstra vanskelig. Bråstein er jo som kjent et turområde med mye folk og hunder, så her var sjansen stor for at vi skulle få krysninger. I tillegg har de også skoget her så der jeg gikk lå det mye trær og kvist og kvast på bakken. Sporet ble ca 700 m og lå i 5 timer. Jeg gikk inn mot sporet og Isi slo fint på det og valgte rett vei. Siden vi hadde "prosjekt oppsøk/velg rett vei" i fjor, har hun valgt rett vei stadig oftere. Jeg fører ikke statistikk lengre, slik jeg gjorde under prosjektet, men ser at den intensive treningen vi hadde da har gitt resultater, også på lang sikt :-)
Det er så lenge siden dette sporet ble gått at jeg ikke husker om vi fant alle gjenstandene, men jeg kunne ike se at Isi hadde noen problemer underveis, selv om vi krysset stier der folk går. Hun fant slutten ved myra. Det er jo litt spennende om slutten faktisk ligger der, når man går spor i beferdet område, men jeg dekker den til med grass/blader ol og tar alltid med noe annet å belønne med for sikkerhetsskyld. Har også begynt å henge opp ei sløyfe ved slutten slik at hvis belønningen er vekk (også på egne spor, det er nemlig ikke like lett å huske hvor man gikk...), så kan hun få belønning av meg.

Isi og jeg er gule på alle loggene:


Neste spor vi gikk var det også jeg som gikk ut. Første påskedag kjørte jeg til Sviland og la ut et og vi gikk det dagen etter, andre påskedag. Da hadde det ligget i 22 timer. Jeg gikk ned til startsløyfa og tok direkte oppsøk derfra.
Isi fant alle 4 gjenstandene og slutten. Det gikk veldig bra selv om det hadde regnet i bøtter og spann... Ser at gps`en viser noe feilmargin. Den gjør jo ofte det i tett skog. Det betyr nok litt at det er jeg som går med gps`en når Isi sporer og jeg kutter nok litt svinger osv for raskt å holde følge med henne. Jeg slipper jo lina og tar deretter raskeste vei mot henne igjen etterpå. I dette sporet sirklet hun litt ved en vinkel. Resten gikk flott!  Når Isi sirkler slipper jeg lina, så det vises ikke på loggen - for da står jeg i ro...



Så var det sportrening onsdag 11 april. Jeg ville trene mer på eldre spor. Det er ikke alltid like lett å få andre til å være med utenom treningsdagene, men jeg tror at "selvlagte" gamle spor, er bedre enn færre/ingen gamle spor. Derfor er jeg overhodet ikke redd for å legge disse ut selv. Da kan jeg også teste ut ulike vanskeligheter og får da se hvordan hun reagerer. Men det må sies at man må ha mye selvkontroll når man skal gå egne spor. Man må ikke falle for fristelsen til å styre/hjelpe hunden mer enn, eller på annen måte enn man ville gjort når man ikke vet hvor sporet går.

Jeg var oppe på Dale tirsdag ettermiddag og la ut spor til Isi og et til Gro Elin og Storm.
Det gikk i runderingsløypa langs grusveien og jeg hadde også krysset og fulgt grusveien et stykke. Derfor kjørte jeg litt tidligere på trening, slik at runderingsløypa skulle være klar kl 18.00. Også denne gang satte jeg henne i søk ved sløyfa. Hun sleit litt i starten, virret endel. Det var kort vegetasjon her, kort gress og litt barnålbunn. Jeg stod i ro en stund ved sløyfa mens hun surra rundt. Det var rett før jeg ropte henne til meg for å roe/legge henne ned, da hun plutselig fikk sporadferd (nesen ned og at hun holder en retning). Jeg småløp etter, (noe sporloggen viser..) og Isi dro nå skikkelig avgårde. Hun fant ganske raskt en gjenstand. Over bekker, kanaler, rundt kampesteiner og over myrer. Da vi kom til grusveien, lot jeg Isi styre løpet. Slapp lina og hun surra rundt på begge sider av grusveien. Hun følger ikke 24 timers spor på grus...
Jeg gjorde som jeg ville ha gjort hvis jeg ikke visste retningen. Gikk først på ene siden og så på andre, før jeg ev ville gjøre det samme den andre retningen. Hun fant etterhvert akkuratt det stedet der jeg gikk ut, for jeg hang opp ei lita sløyfe der som jeg så da Isi gikk forbi den. Vi kom til slutten uten flere "krøll" selv om vi krysset stier og hadde endel vinkler.Sporet var ca 1 km og hadde ligget i 24 timer. Er fornøyd med jobben Isi gjorde.

Her fant Isi en gjenstand:







Det ble også tid til litt annen trening. Isi fikk 3 funn i og rundt de ulike bygga på Dale. 
John var faktisk inni dette lille lekehuset. Isi hadde fin melding ved døra og stakk snuten inn gjennom de firkanta åpningene der, for å forsikire seg om at det var der han var.

Her har Isi funnet John som lå under trappa her. Jeg visste ikke hvor han var på noen av funna her.

Isi fant også Gro Elin nedi en kjellerhals. Jeg visste at hun var der. Glemte å ta bilde da...


Da treningen var ferdig kjørte John og jeg et lite stykke og la så ut spor for hverandre som skulle gås torsdagen. Vi fant et lite område hver og uten hodelykt... var det litt "skummelt". Men det ble da ivertfall noe å gjøre dagen etterpå. Veldig greit å få sjekket ut at det funker når man ikke er sporlegger selv.

Jeg kjørte dit torsdag og gikk sporet da det var blitt 20 timer gammelt. 
Isi slo veldig fint på sporet helt fra starten/under sløyfa. Jeg stod og tok ut sporlina og Isi var i båndet, da hun tydelig viste at hun hadde ferten av sporet. Jeg slapp båndet og hun fortsatte litt før hun snudde. Jeg fikk på sporlina og hun tok oppover samme sted en gang til. Vi fant 2 av 3 gjenstander og slutten. Veldig bra. Sporet var ikke langt, ca 250 m.

Sporlogg kommer her håper jeg:

søndag 8. april 2012

Påsken 2012


En herlig påske på Helgøy, heilt te forkjølelsen slo te onsdagen... Reiste hjem torsdag og i dag, søndag, er første dag der jeg føler meg frisk i kroppen, litt sliten, men frisk :-))

Lar bildene tale for seg:
Været var flott da vi reiste innover palmelørdag. Venter på ferja:

Kun ei ferje nå som Finnøy e blitt landfast:
 

Så over i en mindre båt. Blei henta på "kaien" av "Båden":
 


 "Kusi" eller Kusymre. Fin påskeblomst som vokser vilt her:

Tur bak hytta:

Påskestemning i hytta:

To som koser seg...

 På vei til Kongehaugen:
Her har grunneier hogget vekk masse einerbusker og trær slik at
vardene og gravene viste mye bedre - flott var det blitt.
Det er 4 slike gravhauger rundt hytta vår...


 Flott vær alle dager



På tur til "Kaien" (Helgøysund Marina)
Her kan vi handle og "drøsa" med kjentfolk:

På vei tilbake til hytta. Her er vi på broa mellom Helgøy og Nord-Talgje(Helgøysund).

Nydelig vær i Sandvigå:

Isi på Kongehaugen:

Safi kveiler seg opp i stolen...Ingen av de andre hundene gjør dette:

vel hjemme igjen og har startet å sette opp hagemøbler:

Flere bilder her.