lørdag 30. april 2016

Praktisk trening er gøy!

De siste ukes trening har vært praktisk rettet! Har prøvd å tenke hva kan man gjøre her, i de ulike områdene vi settes opp på.

En onsdagskveld var vi på "Sviland 2". Jeg ville søke grusveien fra den borterste enden til den andre. 3 figuranter, stisøk med andre ord, der hunden skal markere/finne spor og følge opp overvær.



Da vi startet var Emma så gira at hun løp ut på hver side som om det var rundering... Jeg bare gikk på grusen, men tenkte at spor finner hun kanskje ikke i dette tempoet... Tok henne i line innimellom, for å sjekke for spor, men også i svingene fordi det var en sykkelgjeng som kom innimellom i et vanvittig tempo...

Første funn fikk hun på spor, fant Tom christian i kanten på en grusplass ved Risaområdet. Emma tok ikke bittet med en gang, tittet litt på noen syklister som stod like ved, drakk litt vann, så snudde hun rompa til Tom Christian og tok bittet og løp for å finne meg.

Så gikk vi videre på grusveien, ventet en liten stund før vi gikk fordi en turgåer gikk rett foran oss. Tok på lina og gikk nedover. Da neste funn kom, husker jeg ikke om jeg hadde sluppet henne løs, men hun fant greit Nina og det var nok på overvær inni skogen der hun løp.
Siste funn lå litt ovenfor bommen. Her så jeg ikke når hun slo på figuranten. For hun var inni skogen på motsatt side, må ha fått ferten der og løp over grusveien og ut på andre siden uten at jeg så det.
Kom fint inn med melding. En fin økt med en ukjent praktisk oppgave!

Onsdagen etterpå var vi på Dale. Cecilie og jeg hadde hver vår praktiske oppgave nede ved de gamle asylsøkerhusene. Først fikk Emma 3 figuranter i nærheten av husa, et oppe i andre etasje i den utvendige gangen. Her fikk hun ferten nede fra bakkenivå, fant trappa og fant Cecilie. På vei mot henne hadde hun bråstoppet og spist en godbit. Da hun hadde meldt, hoppet hun opp på kanten med forbeina... Jeg stod på bakken under og så bare hodet over kanten, og i et lite sekund tenkte jeg at hun kom til å hoppe ned... Uff skummelt, men hun skulle nok bare se hvor jeg var. Da hun kom inn med bittet holdt hun fint fast til hun satte seg, men akuratt da jeg skulle ta på påvisningslina, stakk hun... og ville nesten ikke komme tilbake til meg, hun skulle jo til figuranten sin hun, rampejentå... :-P
 


Cecilie filmet litt: 


Neste funn var oppå en terrasse på bakkeplan, men den var "innebygd" slik at Emma ikke kom til figuranten. Hun prøvde å komme seg inn dit flere steder, men gav til slutt opp og tok bittet og kom inn. Er veldig fornøyd med at hun prøver så iherdig å komme seg helt bort til figuranten! 

Siste funn visste jeg hvor var, nemlig nede i et gammelt sjøhus, som formelig ropte om å bli brukt til gjemmested... 
Emma løp avgårde foran meg, så jeg så ikke mer før hun kom tilbake med melding! Hun var helt nede hos figuranten her også, veldig bra! 

Alt i alt tok dette ikke mer enn ca 15 minutt, så jeg fikk en kjapp liten økt på slutten. Nina oppi et tre på plenen foran rekkehusa og Alexandre gående på plenen bak det ene rekkehuset. 
Emma fant Nina først, selv om jeg trodde hun skulle løpe ned til Alexandra, for hun løp i rakettfart rett ned mot husa. Men da hun var på vei mot meg igjen, fikk hun ferten av Nina. Hun prøvde først å klatre i treet, så tittet hun opp, ristet seg og tok bittet! 
Deretter gikk vi mot baksiden der neste var. Emma forsvinner bak huset og kommer etterhvert med melding. Hun gikk med Alexandra en liten stund, stilte seg litt foran henne og tok så bittet.
En fin kveld med flere kjekke utfordringer for Emma!

søndag 17. april 2016

Veien videre... etter godkjenningen!

Ja, hva nå?

Når første mål er nådd, Emma er blitt en A godkjent redningshund, så begynner en "ny" epoke!
Ny, i anførselstegn, for det er ikke nytt for meg. Men det er nytt for Emma. Og det er nytt for meg sammen med Emma. Hun er min tredje redningshund og det er ikke fritt for at minnene om de andre to, nå plutselig gjør seg mer gjeldene.
Pia var min andre flat, men den første som ble trent og godkjent i NRH. Hun var over 2 år da vi startet treningen og ble godkjent i 1999. Hun ble pensjonist, etter å ha fått slag, i november 2003. Pia var min "prøveklut" ift brukstrening, vi prøvde "mye rart" og jeg lærte utrolig mye! Vi deltok på mange leteaksjoner og gjorde mange erfaringer sammen.Les mer om Pia her (under minner).
Så var det Isi, som nå er over 13 år. Hun ble godkjent i 2007 og gikk av med pensjon fra 1.1.2014. Med Isi gjorde jeg mitt første funn, i 2008, en utrolig opplevelse. Og noen år etterpå (i 2012) gjorde hun et funn til. Det er en utrolig følelse, som nesten ikke kan beskrives.


Yea... Emma er klar for nye eventyr!


Nå skal Emma ut i virkeligheten! Jeg har jo trent endel praktisk med henne allerede. Det er kanskje lettere å tenke på og trene på dette, når man har deltatt på leteaksjoner med hunder tidligere. Men nå kan jeg konsentrere meg om å gi Emma mer erfaringer i det vi kan oppleve på leteaksjoner. Det gjelder å se andre muligheter i de terrengene vi bruker og samtidig få erfaringer/få trent på helt nye steder.

Jeg tenker det er viktig å:
* Vedlikeholde meldingen, også bruke "rare" figuranter, på "rare" steder.
* Kunne sende henne opp/ned/hit/dit... Funn på "rare" steder og steder vi vanligvis ikke har funn/trener søk
* Urbane søk
* Trene mer på vannsøk og båtsøk
* Få mer erfaring i lange oppsøk, gamle spor, få gått flere lange spor, samt spor med forstyrrelser

Første onsdagstreningen etter godkjenningen, var lag 2 på Sviland. Jeg ville trene på å sende Emma opp på hauger/steder det kan være greit å få søkt med hund. Vi var i sandtaket, og først var Cecilie figurant nede ved den gjødseltanken. Jeg skulle sende Emma oppover grusveien som går der, og vi passet på at vinden ikke kom derfra. Nå var det ikke overvær hun skulle få erfaring i, men det å gå ut og søke der jeg sier/viser, og så gjøre funn. Grusveier er jo noe vi vanligvis ikke sender hundene opp langs.
Men Emma ville det annerledes. Hun ble sluppet nede ved marka og jeg skulle gå en liten runde før jeg kom til grusveien og tanken. Emma løp lengre enn jeg trodde, og plutselig var hun på egenhånd på vei opp grusveien mot gjødseltanken. Jeg var ennå nede på marka. Etterhvert så hun Cecilie inni skogen, hun var stående/filmende figurant og Emma meldte ikke med en gang, ble stående litt å se på henne, som oppførte seg litt annerledes enn figuranter flest (noe som også er greit å få trent på). Hun tok bittet etter at hun hadde snudd for å finne meg. Godt hun husker at hun skal ha med melding til meg når hun har funnet noen, selv om hun ble litt "satt ut" ved selve funnet... Flink jente som kom til meg med melding og full fart på påvisning!

Så gikk jeg en ny runde opp i høye skogen, mens Cecilie gikk til avtalt sted. Hun gikk slik at Emma ikke kunne få sporet hennes.
Etter at jeg var ferdig med å søke i skogen, startet jeg å gå mot der Cecilie nå var. Hun skulle heller ikke nå få ferten av henne, men bli sendt opp en bratt skråning av sand og rullestein, like ved bilene våre.
Jeg tok faktisk line på henne nå, slik at hun ikke skulle få løpt på eget iniativ. Hun ble så sendt opp den bratte skråningen, noe som gikk fint. Fant Cecilie, tittet ned mot meg, som stod like nedenfor, så tok hun bittet og kom ned. Veldig kjekt å trene på slike små, men veldig nyttige momenter!

Lørdag 9 april var vi på sportrening ved Holmavann. Jeg var ikke helt i form, så det ble kun noen korte oppsøk for min del, samt et slags "urbant" søk (midt på Høgjæren...).

Alexandra la ut to oppsøk til meg på markene langs veien inn mot parkeringen. Det var kommet opp noen nye gjerder, så det ble ikke riktig så lange oppsøk som jeg hadde tenkt meg.

Mens spora lå og godgjorde seg, ville jeg sjekke om det var mulig å søke inne på området til Holmavann ungdoms- og misjonssenter.
Tanken var å søke med Emma i line og håpe at det ville være folk ute, samt at vi fant et gjemmested i nærheten av de folka. Jeg ville trene på forstyrrelser som Emma ser/hører, men at hun allikevel må ha nesa på og få med seg om det er en annen fert i nærheten.
Vi så det var folk på senteret, det stod en buss på parkeringen. Og vi var heldige, det satt folk ute ved et bord, og like i nærheten var et gjemmested. Alexandra gjemte seg der, etter at vi hadde fortalt folka hva vi dreiv på med...

Emma søkte i line, og jeg glemte å ta på selen, så hun dro kratig i båndet/bringkobbelet, hun harket og hostet fordi det strammet rundt halsen... Hun så folka ved bordet og vi gikk forbi dem og akuratt da, fikk hun ferten inn fra venstrsiden. Alexandra lå bare 1 m fra gangstien jeg gikk på, hun lå bak en slags rutsjebane. Emma fant henne, jeg bare slapp påvisningslina. Da hun prøvde å melde så jeg at bringkobbelet lå med bittdelen oppe på nakken...Arg... Det var nok fordi påvisningslina var festet i den, enda en god grunn til å bruke sele i situasjoner der vi søker i line. Jeg bare ropte på henne, fikset bittet på plass og da løp hun bort igjen og meldte, selv om jeg bare stod 1 m fra henne. Veldig fornøyd med den!

Her belønner Alexandra. Gangstien vi gikk på ses rett ved siden av denne "renna".. :


En liten videosnutt fra søket:


Neste funn. Figuranten hadde flyttet seg bort på en terrasse. Her var det ingen folk som vi kunne se. Emma søkte i line og da jeg så hun fikk ferten av noe, slapp jeg henne løs:



Etter ca 3 timer gikk vi sporoppsøkene. På det første, kom sporet etter ca 100 m. Emma fant greit sporet og durte avgårde i kjent stil. Jeg hadde med meg sporleggeren, for hun hadde nemlig plumpa uti et sted her, og jeg ville helst unngå det... Emma fant første gjenstand etter kort tid, 15 m fra der hun fant sporet. Greit å få belønning raskt når hun finner sporet og velger rett vei. Videre bar det og etter andre gjenstand nærmet vi oss hullet... Ved andre gjenstand tok jeg derfor Emma av sporet, tok en bue rundt hullet, og på sporleggers anvisning, gikk vi mot sporet igjen. Emma fant det greit og etter få meter kom slutten!

Tok neste oppsøk med en gang. Først litt oppover asfaltveien, og da gjerdet tok slutt, startet jeg oppsøket paralellt med veien/i grøfta/kanten av marka liksom. Her hadde jeg sagt at jeg gjerne ville ha så langt oppsøk som mulig, før vi traff på sporet. Visste at vi dermed kunne gå helt til der skogen begynte og marka tok slutt, ca 3-400 m. Så jeg regnet med et langt oppsøk. Etter kun 100 - 150 m slo imidlertid Emma på et spor... Hæææ... her...? Hadde jeg forklart meg dårlig mtp langt oppsøk, eller var det et annet spor??
Vel, jeg måtte bare følge på, Emma hadde ivertfall spor, så fikk jeg se hvilket det var. Og plutselig fant hun en gjenstand. Og selv da tenkte jeg at hun kunne ha funnet andre gjenstand og at hun hadde fått ferten av sporet fra veien... Men nei, litt etterpå fant hun andre gjenstand og vi gikk videre rett på slutten! Stol på hunden har jeg alltid sagt og gjort, og her var det virkelig på sin plass! Takk og pris at jeg gjorde det. Alexandra hadde nemlig gått akuratt der Emma fant sporet, det var nemlig en bekk/vått område som hun ikke ville ha kommet forbi hvis hun gjorde slik jeg beskrev. Heldigvis hadde hun ikke sagt noe til meg, og dermed fikk jeg en flott bekreftelse på at det er riktig å stole på Emma!!


Lørdag 16 april var det praktisk trening (OL trening, som det står på terminlista vår). Strandsøk stod på programmet denne gangen og vi møttes på Tungenes. Det var 6 godkjente ekvipasjer som møttes.
3 figuranter ble lagt ut og 3 hundeførere gikk i ene enden, lengst fra bilene, for å søke mot bilene. Det var ca 600 m å søke, langs svaberget. I det flotte været var det en fornøyelse å søke langs stranda slik, selv om det blåste en kald nordavind.

Herman starter først: 

 Vi venter på tur og tar en liten fotosession imens:

Kjedelig...

 Morten, Snusken, Emma og jeg venter:

Området er markert med svart og ca der funna var er røde kryss:

 Flott område og et nydelig vårvær. Det var endel folk ute og gikk tur i området, og det er jo veldig reelt og greit å få trent på. Akuratt da Emma søkte traff vi ingen... Men det var folk i nærheten av siste figurant, jeg både så og hørte folk oppe ved bilene/husene, men vindretningen var fra sjøen og mot oss:

Vi var andre hund ut, og da vi startet var Emma raskt oppe for å sjekke spora der førstemann var gått ut. Hun kom tilbake etterhvert, jeg valgte å gå litt nedenfor, nettopp for at Emma ikke bare skulle løpe etter spora til Herman.
Etter å ha gått etpar hundre meter ser jeg at Emma, som løper ganske langt foran meg, får ferten av noe nede ved vannkanten lengre borte. Så forsvinner hun, men etter etpar minutt dukker hun opp med melding. Hun viser meg så hvor Ronny gjemte seg:




Vi søker videre og finner etter nye etpar hundremeter Ghita, som lå i en sprekk:


Fortsetter mot bilene og da vi nærmer oss dem, finner Emma Gry som ligger ytterst ute på en liten brygge, midt blandt noen store steiner:

Helt til slutt finner hun også fotograf Herman, som lå på ei brygge for å ta bilder da hundene fant Gry. Fin melding også på ham. Et kjekt strandsøk, veldig fornøyd med hvordan Emma, på selvstendig vis, løser alle oppgavene (finner figurantene). Hun er en drøm å trene med!!!

Så spiser vi lunsj i sola, og kjører deretter til Mekjarvik. Der er et område langs en sti, med litt svaberg og en lang molo vi kan søke oppå.

Det røde området er søkeområdet vårt og de røde kryssa er der figurantene lå. Emma jobba knallbra:
Første funn, her belønnes hun av Ghita:

Hun lå i starten på moloen, litt "trikky" vindforhold, men Emma løste oppgaven med glans:

Titt tei, Ghita:

Neste funn var utpå selve moloen, Gry lå bak noen store steiner:
 
Sistemann Ronny lå helt ytterst og vinden var slik at hun ikke kunne få den på land, det blåste fra Ronny og ut på sjøen. Men Emma løp helt ut til tuppen på moloen og deretter dreide hun mot høyre og da så hun Ronny. Hun fikk nok ikke ferten av ham: 


Noen der...?

Godt med et bad da vi var tilbake ved bilene:

mandag 4. april 2016

Emma er nå godkjent redningshund!

Lørdag 2 april var dagen vi bestod A prøvene og dermed ble Emma godkjent redningshund og jeg var tilbake på beredskapslista med min tredje flatcoated retriever!



Det var en stormfull lørdag, med pøsregn og sterk vind, skikkelig leteaksjonsvær! Runderingen, på 800 m, var i et terreng på Eikeland, utenfor Ålgård. Her hadde jeg ikke rundert tidligere. Løypa var i åpent lavfjellsterreng, med bekker/elver, mye steiner, litt beitemark for storfe og egentlig ei variert løype. Utfordringen ville nok bli vindstyrken som kom i stiv kuling rett inn mot midtlinja gjennom ca halvparten av løypa, for så å snu litt/dvs det var kanskje veien/midtlinja som også svingte litt, og da kom vinden mer forfra.

Det var vel ikke vår mest stilfulle rundering... Prøve er prøve, og nerver og slikt spiller inn på litt av hvert!

Men til syvende og sist, Emma jobbet bra og jeg..., jeg  prøvde så godt jeg kunne, med de nervene man har, å ikke ødelegge for henne. Det var veldig godt å få beskjed om bestått, for jeg har lenge visst hva som bor i den hunden, og at det nå klaffet på prøven var utrolig deilig!

Gratulerer til Cecilie og Herman, som også bestod runderingen!

Sporene, som er ca 1 km, med 4 gjenstander og slutt i, og med liggetid på mellom 3 - 4 timer, ble gått ved Bjerkreimsenderen litt senere på lørdagen. Der oppe var det om mulig enda mer regn, tåke og masse vind! Dette kunne bli et utfordrende spor... Og før vi startet måtte jeg og Emma over en bekk, som ila liggetiden til sporet, var blitt til ei stri elv... Jeg måtte ha hjelp til å komme over.
Oppsøket gikk greit, Emma fant sporet uti ei myr, og gikk først noen meter bakover, før hun snudde og gikk rett vei. Jeg meldte spor og fikk "armen opp", det var nyttesløst å prøve å rope til meg, det blåste og var altfor mye lyd i elva...
Første del av sporet gikk i ei stor myr, som var blitt veldig våt i dette været. Emma jobbet knallbra, litt fram, litt sirkling når sporet forsvant i "vannmassene", så litt framover igjen. Vi brukte lang tid på de første 300 metrene. Så bar det oppover, oppover, over en bekk, videre oppover. Her fant hun en gjenstand, O - lykke!
Så kom vi opp på toppene og her tok vinden skikkelig tak. Men Emma sporet veldig bra her, nå når vi var borte fra myrområdet. Så på ca 800 m fant vi en ny gjenstand - O`dobbel lykke!!! Nå må vi bare klare de siste 200 m sa jeg til Emma, og surret lina godt rundt hånda, for Emma dro godt i vei oppå her.
Så begynte nedstigningen... OMG... det gikk bratt nedover. Jeg stanset Emma og fikk lina rundt magen for å kunne holde skikkelig igjen. Ville ikke ha samme greie som i fjor, da hun løp forbi slutten da vi var bare 100 m fra den. Hadde det bare vært litt våtere her, så hadde Emma måttet bruke et annet tempo, men neida, her var det lett for Emma, men kjempevanskelig for meg. Hun drar på i sporet og når det går så bratt nedover, klarer ikke jeg å gå oppreist... da ville jeg ha stupt. Så det ble en blanding av å sitte på rumpa, gå etpar skritt og så deise ned/til siden før Emma dro meg overende. Vi sklei nedover en bratt skrent der det faktisk lå litt snø. Her hadde også figuranten sklidd på rompa. Jeg fikk skikkelig stor fart, klarte ikke å bremse med beina og for nedover, rullet ut i lyngen og etpar meter nedover. Tror det kanskje var her jeg slo hull i buksa og fikk sår på kneet.
Så videre nedover, til et stup. Emma sjekket litt fram og tilbake ovenfor stupet, men her kunne ingen ha kommet seg ned, og etterhvert fant hun vinkelen og dro meg oppover til høyre og så nedover igjen, like bortenfor.
Hun var på vei ned en slags kløft, men plutselig stoppet hun. Hmm... tenkte jeg, var det ikke spor der allikevel. Hun stod der litt, tittet på meg. Jeg ville ikke gå ned den bratte skråningen hvis jeg måtte gå opp igjen like etterpå, så jeg avventet litt. Så ropte jeg på henne,og hun kom opp igjen, fikk en godbit og så løp hun ned igjen og stoppet på samme punkt. Så tok hun hodet inn mot brystkassen og plutselig så jeg hva hun gjorde, hun prøvde å melde med fastbittet, som hun ikke hadde på seg. Og først da skjønte jeg at hun hadde funnet en stor gjenstand/slutten! HURRA!!! Vi hadde klart det, vi var A godkjent!

Jeg skyndte meg nedover, best jeg kunne i bratta, og fikk belønnet Emma skikkelig!
Og jeg må si, at dette sporet muligens er noe av det mest krevende jeg har gått, rent sånn terrengmessig. Myr og mye vann i oppsøket, 300 m myr i starten der Emma sleit seg igjennom, vind, regn og blåst på toppen og de siste 200 m nedover i den bratteste nedoverbakken jeg har gått spor i.
Det føltes veldig fortjent at Emma fant slutten, flinke, flinke, flinke Emma, du klarte brasene!!!  Hun er blitt en veldig god sporhund også!!!
Vi fant 2 av 4 små gjenstander. Den første, som vi ikke fant, lå i myra på de første 300 m så den var nok mest sannsynlig druknet når vi kom på sporet og den andre vi ikke fant trodde sporlegger måtte ha blåst av oppå fjellet i den sterke vinden... Er veldig glad for de to vi fant og for at de ikke var blåst av/druknet!

Men utfordringene var ikke helt slutt fordi om vi hadde kommet i mål på sporet, vi måtte helt ned fra fjellet også, og komme oss bort til grusveien. Vi var vel ca 200 bratte meter fra den, så vi kravlet oss nedover, men nå kunne Emma gå løs og det var mye lettere for meg.
Men så var det den strie elva da. Den kom vi ikke over. Så jeg måtte gå ca 500 m tilbake, langs elva, over hauger og melom store steiner, i oppoverbakke. Ringte prøveleder Aud og spurte om noen kunne komme og hjelpe meg med å finne et sted jeg kunne passere elva. Jeg måtte helt opp til der vi startet sporet, og der stod Kaare og Aud klare til å hjelpe meg over. Puhh... var glad da jeg kjente grusen under føttene igjen.

Da jeg kom opp til bilene fikk jeg vite at også Cecilie og Click hadde bestått sporet. Gratulerer så mye Cecilie! Nå er søksprøvene hennes bestått og hun mangler orientering og ukas arbeid A før hun og Click er ferdig med sin A godkjenning til høsten, dette går rette veien, du er snart i mål!!!

Vil også takke alle som hjalp til på prøvedagen, dommerne, prøveleder, figuranter, sporansvarlig og sporleggere. Samt alle som har hjulpet oss på treninger, kurs og samlinger! Uten dere, ingen godkjente ekvipasjer!!! Nå gleder vi oss til å kunne gjøre en innsats på leiteaksjoner, det blir et nytt og spennende kapittel for Emma. Jeg gleder meg til å bruke henne i reelle søk!

Her belønnes Emma ved sporslutten: 

Ned hit gikk/sklei vi, vet ikke om bildet viser hvor bratt det egentlig var:

Her ses et kartutsnitt over fjellknausen vi sporet i, den røde streken tegnet på frihånd, 
men sånn ca der gikk sporet:

Her vises høydekurven og sporloggen min. På høydekurvbidet, legg merke til den bratte skråningen mot slutten (til høyre på bilde) og tenk deg å ha en hund som virkelig drar deg nedover... Det var ikke lett, er glad jeg var nesten like hel da jeg kom ned..  :-P



Her er beviset på at vi har bestått:


Litt trøtte om kvelden, det var både Emma og jeg:

Hundene fikk feire med hver sitt bein:

Du fortjener masse nusser Emma: