mandag 28. januar 2008

Til minne

Isi

Har ikke skrevet her på minnesiden, siden 2004, da Pia døde. Men nå er også Isi gått over regnbuebroen...


Torsdag 1 juni 2017 sovnet Isi stille og rolig inn her hjemme. Marit kom hjem til oss her og satte sprøytene. Gode og snille Isi, som ble hele 14,3 år! Jeg og Emma vil alltid savne deg, du er med meg i mitt hjerte!
Etter at hjertet hadde stoppet fikk Emma komme inn. Hun fikk snuse på Isi og ta farvel på sin måte.
Så bar vi Isi ut i bilen og jeg kjørte til Dyrekrematoriet på Kyllingstad (tidligere Gjesdal).

Siste bildet, hun tygger på et bein, mens vi venter på Marit...:

En uke etterpå kom hun hjem igjen, og denne gangen tror jeg ikke jeg orker å grave ned urnen...
Pia sin urne stod også lenge framme, men hun ble til slutt gravlagt ved siden av Anya,
i mine foreldres hage.


Vi har hatt så utrolig mange gode opplevelser sammen, Isi. Mange hundre turer, korte og lange, fjellturer og alle NRH treninger, samlinger og mange, mange kurs.
Og ikke minst har Isi og jeg deltatt på ca 100 leteaksjoner gjennom mange år. Hun og jeg gjorde også to funn, og det at to unge jenter ble funnet i siste liten, det setter sine spor. Takk Isi!
Første funn var i Sandnes, i juni 2008. Andre funn var i Søgne, i mai 2012.

Noen bilder av Isi: 

Mai 2017, ved Bråsteinsvatnet. En liten tur hun likte veldig godt de siste årene.  
Det var flatt å gå og det var vann å bade i:

En god storesøster for Emma. Emma var heldig som fikk over 4 gode år med deg:


For en sjønnas, Isi på Tjørn i 2003:

 

Treningen gikk som en lek:

Isi som A godkjent redningshund ettersøkning
Fotograf Kai erik Uleberg


Orienteringsturer ble det mange av:

Vi trener på søk fra båt:









Pensjonistliv
Isi 13 år, fremdeles glad i grisen:
Fotograf Trude Hell




På Helgøy likte hun seg kjempegodt:











REGNBUE-BROEN
Like hitenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.
Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær, kommer det til Regnbuebroen.
Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.
Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør.
De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var.
Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.
Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset, bena bærer ham raskere og raskere.
Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.
Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.
Så krysser dere Regnbuebroen sammen ……………………………….
( ukjent forfatter )


GRØNNTUA`S EDITH PIAF ( Pia )
f. 05.04.1993 - d. 15.09. 2004.
HD : fri - AA : fri - Øyne : u.a.
Godkjent redningshund ettersøkning
Pia kom som 10 uker gammel valp til Stavanger fra Bergen. Hun var en livlig og gøyal valp. Hun skulle bli min neste lydighets - og agilityhund. Lydighetstreningen startet i Norsk retrieverklubb og agility i Sør Rogaland brukshundklubb. Pia var utrolig lettlært og allerede som 1 åring tok vi appellmerket. Hun deltok på mange lydighets- og agilitystevner rundt om i distriktet. Hun var i kl 3 lydighet og i kl B1 i agility. Hun ble også Rogalandsmester i kl 1 lydighet et år.
Men da Pia var ca 2 år, begynte jeg i Norske redningshunder. En liten stund holdt jeg på med både bruks, LP og Ag, men til slutt måtte både LP og Ag vike plassen for bruks og redningshundtrening.
Pia ble godkjent redningshund ettersøkning i 1999 og Re godkjent i 2001. Da vi godkjente i 99 var det kun meg og Dag med Donna som hadde bestått alt i slutten av ukas arbeid! Det var en stor dag for oss :-)
Vi var med på ca 25 leteaksjoner i løpet av de årene hun var på beredskapslista. Vi deltok på mange hovedkurs og andre typer kurs og i denne tiden lærte jeg utrolig mye nytt, møtte veldig mange flinke folk i NRH og andre steder. Hvem kan vel glemme Hovden-treningene, der vi bodde i Bente`s hytte…? Der ble det trent på “litt av hvert”… Det var på Hovden Pia lærte å gå spor. Første gangen skjønte hun ikke “bæret”. Hun kikket opp i lufta, kikket på fuglene og var ikke interesert i sporet i det hele tatt. Dette var på juni 2005. På hovedkurs på Starum en måned senere gikk hun så bra spor at hun kunne bestått B godkjenningen på spor :-)
Her er et bilde fra en aksjon på Kjerag. Vi gjør oss klar mens vi venter på helikopteret :
Pia ble min “prøveklut” når det gjalt brukstrening. Hun var lett å belønne fordi hun var et skikkelig “matvrak”. Figurantene måtte passe godt på posene med godbiter når Pia kom på påvisning! Mang en pose forsvant inn i gapet hennes, med påfølgende “drahjelp” fra meg når de da senere skulle ut igjen andre veien…
Pia ble en kløpper på spor. Det var ikke mange spor hun ikke fullførte. Pia lærte meg å aldri gi opp. Bare vi lette lenge nok etter et sportap, så fant hun sporet igjen. Var vi på leteaksjon eller øvelse og det ble snakk om å bruke en bra sporhund/ekvipasje, fikk alltid Pia og meg oppgaven. Hun var ellers en snill og grei hund som jeg hadde stor glede av.
På utstilling likte hun seg ikke. Hun fikk noen røde sløyfer og en HP og en CK, men det var i skogen hun likte seg best.
Vi deltok også på et par brukskonkuranser (NBF) og fikk opprykk til kl C i spor og rundering. Men tiden det tok å trene brukslydighet hadde jeg ikke…så det ble med de 2-3 gangene. Deltok også en gang på en jaktprøve for retrievere, mest for morro.
Høsten 2003 fikk hun livmorbetendelse, ble skikkelig dårlig og måtte til vetrinæren i hui og hast. Det var en lukket type livmorbetendelse og det kan fort bli livstruende. Heldigvis gikk det bra, selv om jeg ikke lengre hadde forsikring på henne. Den utgikk det året hun ble 10… Hun kom seg fint igjen og var fremdeles i beredskap. I november fikk hun imidlertid et lite slag. Hun fikk kramper og også da kjørt i full fart til vetrinæren. Etter dette pensjonerte jeg henne. Det var like før hun ble 11 år, så det var greit. Hun levde ennå nesten et år som pensjonist, men de siste månedene var hun veldig “opp og ned” i formen. Noen dager var hun med på lange turer, lekte med Isi og koste seg. Andre dager ville hun helst bare hvile og la seg ofte ute i gangen for å få fred. Den dagen jeg bestemte meg for å avlive henne, vil jeg nok huske så lenge jeg lever. På morgenturen var hun slakk og da vi kom opp i skogen, gikk hun ut av stien og la seg ned under et tre…. Det var som om hun sa : ”nå orker jeg ikke mer”.
Da bestemte jeg meg. I dag må det skje. Jeg ringte Marit (vetrinær), som bor på Vikeså og vi kunne komme dit senere den dagen.
Jeg tok Isi med ned dit også og lot henne få lukte på Pia etter at hun var død, samt at Pia lå død i buret, ved siden av Isi, tilbake til dyrekrematoriet. Det tror jeg var lurt.
Den første gangen Isi ikke løp for å hente Pia da jeg gjorde meg klar til morgentur, var dagen etter at Pia døde. Hun visste at hun ikke levde lengre. Andre slike morgener, der Pia hadde overnattet borte, hvis jeg skulle reise tidlig med Isi på ukeskurs, har Isi allikevel alltid gått inn i stua for å “hente” Pia, selv om Pia ikke hadde vært hos oss siden dagen før.
Vi gjorde mye artig sammen og Pia er en hund man ikke glemmer så lett! Det var hun som lært meg brukstreningens finesser, hva man bør gjøre og ikke minst hva man ikke bør gjøre…
Med tanke på at det var min første brukshund, samt alle de feil jeg gjorde, så er det egentlig godt gjort at vi ble godkjent - det er ene og alene (nesten) Pia sin fortjeneste, hun var en utrolig hund og hun ble nesten 12 år gammel!



LØNNING`GO BLACK VELVET (Anya)
f. 14.04.86 - d. mai 95
HD : Fri
Øyne : u.a.
Anya var min første egne hund. Vi kjøpte henne det året jeg flyttet hjemmefra og sammen med min eks-mann.
Hun ble født på Sandnes og kom til oss som et lite nøste 8 uker gammel. Det var utrolig kjekt å få sin egen hund. Jeg meldte meg inn i retrieverklubben og begynte på kurs. Etterhvert ble Anya en dyktig lydighetshund. Vi konkurrerte i øverste klasse (det var kl 3 i de tider) og gjorde det bra. Vi sanket mange premier og deltok på det som var av lydighetsprøver i distriktet samt på sørlandet og litt nordover. Det var en veldig kjekk tid, traff mange flinke hundefolk og lærte utrolig mye av både dem og av å trene Anya.
I agility var hun også veldig god. Hun var den første retriever i landet som fikk agilitycertifikat!
Vi var med og startet opp agilityen i Sør Rogaland brukshundklubb. Først stod banen på et jorde på Tananger, før den ble flyttet til et industriområde på Forus. Husker det første uoffisielle stevnet jeg deltok i. Det var schæferhundklubben som arrangerte det på Sviland, ved hytta deres. De hadde ikke grusbane der da, så hindrene stod inni skogen…Ja, vi løp mellom trærne, gøy, det var det!
Etterhvert ble det også arr. offisielle konkuranser og på en av de første ble jeg nr 2 i videregående klasse ( det var bare to påmeldte…). Det viste seg at de tre beste automatisk kvalifiserte seg til NM - så da var vi det. Vi trente og trente og i desember reiste vi en gjeng herfra til NM på Sjølyst. Vi gjorde en bra konkurranse og før siste hinder hadde vi bare 5 feilpoeng. Men på siste hinder, dømte dommeren oss feil…vi disket på noe som bare skulle gitt 5 feil (vegring). Orket ikke alt styret med klaging osv, men alle som så på sa det var dommertabbe.
Her er et bilde fra NM i agility på Sjølyst, Oslo :
Utdannet meg også i denne perioden både som LP instruktør trinn 1 og agilityinstruktør trinn 2, og holdt kurs i mange, mange år for både retrieverklubben og SBK.
I utstillingsringen var vi noen ganger. Ikke min store interesse, men Anya fikk noen røde sløyfer og et CERT.
Så i 1992 klarte vi igjen å kvalifisere oss til NM i agility. Litt mer konkuranse om plassene denne gangen. Vi trente mye og bla fikk vi låne hallen/låven til Odd Geir Sørmarken som bor like utenfor Bryne (Anabasis hundesenter). Siden NM foregikk innendørs, virket det som en lur ting å gjøre.
En dag i november, da vi ankom til Odd Geir, slapp jeg Anya ut av bilen. Hun hoppet opp på en jordhaug og bak på andre siden. Der gikk hun på do… Da hun hoppet tilbake igjen satte hun foten fast i et hull. Jordhaugen viste seg å være et steingjerde dekket av jord mm. Hun hylte til og kom ned på 3 bein. Jeg kjørte med en gang bort til Tu dyreklinikk for å se om det var noen der. Dette var før jeg fikk mobiltelefon ;-)
Heldigvis var Håland der og han undersøkte henne. Hun hadde røket et leddbånd på bakfoten og det ble satt opp tid for operasjon.
Etter dette ble aldri foten hennes helt bra igjen, så hun ble pensjonert. Året etter, i juni, kom Pia i hus. Hadde de to hundene sammen i ca 2 år. Anya fikk etterhvert en kul bak øyet, som gjorde at øyeeplet ble “dyttet” utover/til siden. Kulen vokste og vokste og etter samråd med vetrinær Håland ble hun avlivet i mai 1995. Med tanke på foten som hun nok hadde noe vondt i pga forkalkninger, spesiellt i de kalde månedene , samt at kulen bak øyet mest sannsynlig var kreft, så ble den vanskeligste avgjørelsen til dags dato tatt. Anya ble 9 år gammel.



Min families første boxer - Peggy, f. 1972 , d. 1984

Peggy var familiens første hund. Vi jentene var små da (10 og 8 år) og Peggy ble vår store helt…selv om hun “spiste opp” marsvinene våre, selv om hun løp i hønsehuset til nabobonden, selv om hun jaget en flokk sauer på sjøen…, vi elsket henne.Vi elsket å vise henne frem for våre venner. Vi tok sågar inngangspenger av naboungene til vårt “hjemmelagede sirkus” med hundeoppvisning. Peggy ble kledd ut og hoppet gjennom rokkeringer, balanserte på puffen og lignende. Det var kanskje her min hundeinteresse ble lagt, og gleden ved å trene hunder?
Det var stor sorg den dagen hun døde.

Min families andre boxer - Chrissie, f. 1985 , d. 1995
Chrissie kom til oss som en liten, vill valp og vi syntes hun så ut som ET (filmen om romvesenet..). Hun ble trent i lydighet og både Anya og Pia ble kjent med Chrissie før hun døde.


Min families tredje boxer, Juno, f. 1996, d. 2006.
Juno kom fra Tyskland og derfor var hun 7 mnd og halekupert, når hun ankom Norge. Hun var snill som dagen var lang mot barn og mennesker, men hun var usikker på andre hunder, spesiellt tipser. Den eneste tispa hun likte og var trygg på var Pia. Pia var hennes store helt!


Min hest Clyde, f. 1959 , d. 1988
Clyde ble jeg kjent med i Stavanger Rideklubb i 1974. Han var en rideskolehest av typen lettdøl og noen år etter at jeg begynte å ri, ble jeg den faste stelleren hans. Han var en nydelig, utrolig snill og godslig hest, selv om han kastet meg av mer enn en gang… Da han ble for gammel til å være rideskolehest, fikk jeg overta og senere kjøpe ham. Vi flyttet da til en privat stall hvor han stod resten av sitt liv. Vi red turer og Anya ble også med på rideturene.
Vi konkurrerte litt i sprangridning og feltritt og det var utrolig gøy. Clyde ble en meget gammel hest, han var 29 år da han ble avlivet. Vi fikk 15 kjekke år sammen.