Da vi gjorde funn i fjor, ble det raskt igangsatt "kameratstøtte". Like etter at vi var kommet tilbake til ko, snakket en politimann med meg om mulige reaksjoner, noe vi har kurset oss i, men som allikevel er veldig godt å få påminnelser om.
Deretter, samme kveld, tok vår egen kameratstøtte-person, Aud Gulaker Finbak, kontakt med meg for å høre hvordan det gikk. Hun tok også kontakt flere ganger i dagene/ukene som fulgte!
Det føltes den gang, og nå, veldig trygt å vite at noen ville ta kontakt uoppfordret og at jeg også kunne ta kontakt hvis jeg følte behov for det. Og nå, et år etterpå, fikk jeg igjen et spørsmål om hvordan det gikk nå.
Det har jo gått veldig greit med meg, men det å bli tatt kontakt med, og det å vite at noen er klar til å ta den viktige praten, det er virkelig gull verdt. Så tusen takk, alle dere som har tatt på dere den viktige rollen å være kameratstøtte i Norske redningshunder!
Slik var det ikke tidligere. Da Isi og jeg fant en savnet person i 2008, og en i 2012, måtte jeg selv ta kontakt med folk jeg hadde behov for å snakke med, selv om disse to ble funnet i live.
Så da NRH noe senere lanserte kameratstøtteordningen, syntes jeg det var veldig bra!
Dette er hva NRH skriver om kameratstøtten på sine nettsider:
"Norske Redningshunder har en egen kameratstøtteordning for organisasjonens operative personell ved redningsaksjoner. Ordningen skal sikre mulighet for bearbeiding og refleksjoner etter hendelser."
2 kommentarer:
Tusen takk for det Tone. Det var godt å høre. Det er kjempebra at NRH satte i gang med dette. Det har vært litt delte meninger om når det er behov for kameratstøtte. Jeg mener at det skal være slik at man får tilbud om eller vet at man selv kan ta kontakt også i de tilfellene du nevner. Kanskje i alle tilfeller ved funn, og noen ganger om en ikke gjør funn også. Vi mennesker er veldig forskjellige og vi reagerer forskjellig. Jeg kunne feks tenkt meg å informere om kamaratstøtteordningen på en hundeførersamling, medlemsmøte eller også på B ukene. Jeg syns at det skal være er tilbud til alle som føler de har behov for noen å snakke med etter en aksjon, og at det skal være lett å ta kontakt med kameratstøtte om en ønsker det. Slik det er nå er jeg ikke sikker på om alle vet at det finnes en slik ordning og hvem det er i dioet som er kameratstøtte.
Høres ut som en god ide å informere om dette ja.
Da Isi og jeg gjorde et av funna våre, så var det andre tanker som kvernet i hodet mitt, som feks. "Tenk om jeg ikke hadde sjekket den låven", "Hvorfor sa magefølelsen min at denne måtte sjekkes?","Tenk om jeg ikke hadde fått eier til å låse opp døra", "Tenk om..., tenk om..." . Den gang snakket jeg mye med Paul, og fikk sortert tankene. Det tror jeg var lurt,selv om den savnede da ble funnet i live (såvidt det var).
Og vet du, jeg tror ikke magefølelsen hadde vært som den var, uten at vi rett før, hadde fått noen nye etteretningsopplysninger, via sambandet. Så alle opplysninger er det kjempeviktig at vi som er ute i feltet får og at vi vurderer hva disse opplysningene har å si for søket/taktikken vår.
Tror nok også at man på noen aksjoner hadde trengt å snakket litt om det å ikke gjøre funn, altså kanskje mest redselen for å ha gått forbi, det å ikke finne den savnede hvis h*n var i min teig.
Husker spesielt en gang der den savnede ble funnet i en erfaren hundeførers teig, men her ble det konkludert at den savnede hadde gått litt rundt, og mest sannsynlig ikke vært i teigen da den ble gjennomsøkt. men mange slike tanker kan det være godt å lufte, om ikke alene med en kameratstøtte, så kanskje i hundeførergruppa.
Legg inn en kommentar