Og det jeg ikke regnet med, var at det tok laaaang tid å gro... Siden hodet ofte ligger ned, ligger haka nedpå når hun sover og hviler. Og da får såret mindre luft enn om det hadde vært et annet sted. I tillegg var det blitt litt betent av kløingen, så første uka kom det litt puss ut, noe som gjorde at det tok lengre tid.
Første dagen, det kom etterhvert litt mer puss ut, ser rimelig ok ut her:
Skjerm måtte til, i hele 3 uker
Prøvde luftkrage, men den funket dårlig... Hun kom nedi med såret og hun klarte å klø seg
I løpet av andre dagen godtok hun skjermen, og jeg tror faktisk det var verre for meg enn for henne...
Hun kunne jo gå på tur, med skjerm, etterhvert med potesokker.
For når såret begynte å gro, klødde det, MYE!
Da var det også godt å ha mursteinveggen, der kunne hun få søke litt siden jeg stod så nært og passet på at hun ikke satte seg ned for å klø... Det ble ikke annen trening ila de 3 ukene.
Fikk også til å leke med skjermen på. Og den fikk etterhvert mange sprekker. Hun tok ikke akuratt hensyn til at den var på, så hun rullet seg i snøen, hun løp mellom trærne osv, så gaffateip var godt å ha.
Da vi fikk svar på biopsien, om at vorta var godartet, begynte vi umiddelbart med laserbehandling hos Anita, Hund i form. Hun fikk vel 5-6 behandlinger utover de to siste ukene, noe som hjalp på groing og også på kløing. Veldig greit at Anita holder til så nært Forus, når man skal ha behandling flere ganger pr uke! Slik så såret ut da skjermen ble tatt av. Men hun gikk med potesokker på bakbeina når jeg var på jobb, siden huden var tynnere, hun hadde ikke fått så mye hår og hun kunne ha klødd seg opp.
Endelig kunne hun få litt vanlig trening igjen. Både svømmingen og brukstrening. Lørdag 17 mars var vi på Dale for å rundere. Emma fikk mest funn/melding, men også noen blindslag. Hun var kjempeflink og likte tydeligvis å få lov å trene igjen!
Lørdag 24 mars, palmelørdag, var vi ved Flassavannet. Det ble en lang rundering. Startet med 4-5 funn, direkte belønning. Så var det etpar blindslag før hun fant Oddvar og datteren, direkte belønning også her. Så skulle hun gå tomt et godt stykke ned mot Flassavannet, der hun fant Herman etter først å ha funnet sporet hans langt ute på motsatt side... Hun løp mye og langt på det slaget, prøvde å finne ham på sporet, men han hadde hoppet over elva. Så jeg klarte etterhvert å rope henne inn, men da jeg sendte ut på nytt, løp hun ned samme sted, hoppet over elva og var langt bak ham, før hun til slutt fikk ferten av ham. Direkte belønning også her.
Planen var å ta et funn med melding helt til slutt, når hun var sliten. Hun fant greit Trude og meldte, og holdt melding til hun kom inn, men slapp bittet da jeg skulle feste lina. Jeg har skjærpet inn hvor lenge hun må sitte å holde fast, helt til jeg har festet lina, så her måtte hun ut igjen. Tredje gangen hadde hun skjønt at det fins ingen snarveier, selv om man er trøtt, så da fikk hun belønningen sin!
Og da var det tid for påskeferie på hytta! Deilige late dager, turer i flott, men kaldt vær. Emma fikk to spor, et som lå 5-6 timer og et som lå over natta, 18 timer. Begge de to spora gikk flott!
"Kusi" (kusymre) som det pleier være mye av på hytta rundt påsketider, men i år var det lite, det har vært for kaldt:
En overskyet dag. Lite grønt å se:
Sola kom og det ble nydelig, selv om det var ganske kaldt:
Det blåste godt noen dager:
Emma på 18 timers sporet:
Så var påsken slutt! Og onsdag 4 april var lag 2 i Hålandskogen. Det ble rundering, bare funn, med melding.
Lørdag 7 april var vi i Melsheia for å gå spor. Kaare la et ukjent skogsspor til oss, og selv gikk jeg et spor langs, over grusveier, grillplasser ol. Her var det mye turfolk ute, noe som var grunnen til at jeg ville legge spor der. Sporet lå i ca 1 time før jeg gikk det.
Her er en kort snutt fra mot slutten av sporet. Vi treffer Aud, Kaare og Ty, som er ute og runderer. Da fikk vi litt mer forstyrrelser, som var veldig bra:
Da skogssporet Kaare la, hadde ligget i 3 timer gikk jeg det. Visste ikke annet enn hvor jeg skulle starte. Like etter starten slo Emma fint på et spor og gikk mot høyre. Jeg fulgte på og etter ca 100 m fant hun første gjenstand. Også her er det endel små og større stier som det ofte går folk på. Kaare fortalte at han møtte folk, og jeg traff på en orienteringsløper på en av stiene. Her hadde Kaare krysset rett over stiene, tror jeg, ivertfall de mest beferda. Emma klarte sporet veldig bra. Hun fant alle 4 gjenstandene og slutten. Like i nærheten av en orienteringspost, sirklet hun litt før hun bestemte seg for å gå nedover mot veien. Det er alltid litt nervepirrende når de har hatt et sportap, er det rett spor...? Men like etterpå hørte jeg et "piiip" og da var slutten funnet (pipehøne og godbiter i boks).
Sporformen til Emma er tydeligvis i rute! Og selv om vi har hatt mye kulde og snø her, så får vi jevnlig gått spor, omtrent hele året. I år var det vel etpar uker der det omtrent ikke var bar mark å gå spor på.
Sporlogg, Kaare er lysblå og jeg blå:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar