Sporlørdag i Ølbergskogen

I et flott vinter - vårvær møttes noen for sportrening i Ølbergskogen på lørdag. Jeg hadde vært her fredag ettermiddag og lagt ut et spor til Isi på ca 600 meter. Det gikk i et turområde så jeg turde ikke legge ut slutten... Sporet krysset/gikk langs noen av veiene i området samt i skogen langs disse.

Startet lørdagen med å legge ut et felt for Ghitas feltsøksprøve. Så la jeg ut slutten i sporet til Isi.
Da vi startet på sporet hadde det ligget mellom 18 og 19 timer.
Jeg var litt spent for det var veldig tørt i den lille vegetasjonen som var, og store deler av sporet gikk på barnålbunn.

Men da vi kom til sløyfa startet Isi spontant på sporet i rett retning. Hun fant raskt første gjenstand.

Videre fulgte hun sporet veldig bra. Da vi kom til den første asfalt"veien" (turvei/ikke bilvei...), mistet hun naturlig nok sporet. Her visste jeg med sikkerhet at flere personer og hunder (NRH folk som lufta) hadde gått for under en time siden, så her var det mye forstyrrende fert, og det hadde jeg jo regnet med. Noen utfordringer må jeg legge opp til, ellers blir sportreningen kjedelig...!
Regnet også med at noen gikk her fredagen. Håpet bare at gjenstanden fremdeles lå der jeg la den...

Jeg stod bare i kanten og lot henne søke rundt på sidene, helt alene, for å se om hun fant det igjen. Først søkte hun i motsatt retning men kom tilbake da hun ikke fant noe. Så løp hun nedover mot der jeg hadde gått ut. Der fant hun sporet igjen og fulgte det ca 10 - 15 meter og fant en gjenstand.

Jeg hadde lagt en gjenstand der, slik at hun blir belønnet raskt for å finne og ikke minst, følge sporet et stykke, uten meg... Jeg regnet med at hun ville miste det på asfalten og ville belønne at hun selvstendig finner det og ikke minst at hun følger det litt innover i skogen. Det er mye lettere for oss å se at hunden har funnet sporet igjen hvis de følger det/holder en fast retning, før vi ber hunden komme/vente på oss. Min tanke er at hvis det ligger en gjenstand etter 10 - 15 meter og det har jo Isi opplevd mange ganger, så vil hun gå på sporet når hun finner det, også i et reelt søk etter savna personer. Det er mye tryggere for meg at hun er tydelig i sporgåinga. Og ikke minst at jeg kan kjenne igjen denne adferden, for på et reelt søk finner vi sannsynligvis ikke så mange gjenstander... Jeg bruker gjenstander, noen ganger, kun for å få fram adferd jeg ønsker, samt at hundene blir belønnet for å følge rett spor. Noen ganger går jeg spor uten gjenstander, slik at hunden også er forberedt på at det kan skje.

Neste vei kom etter kort tid, men her tok hun en bue og fant sporet igjen bak der jeg hadde lagt ned gjenstand. Her ble hun ikke belønnet med gjenstand, hun fikk bare gå videre for hun fant sporet.

Til slutt fant hun slutten :-)

Sporlogg:

Ghita hadde også lagt et fersk spor til meg om morgenen. Det la hun på andre siden av "kjøreveien" og der var det gått mange folk på tur. Bla en familie med barn, hadde vært i området der slutten var. Og flere folk hadde vært i skogen der sporet lå. Derfor tok jeg med en belønning selv og ba Ghita være med i tilfelle vi kom til et område der vi måtte ha hjelp for å komme videre. 

Sporet var 2,5 time da vi startet. Starten gikk bra og det så ikke ut til at det hadde vært andre akkuratt der. Derfor var nok de 20 - 30 første metrene "reine" dvs at Isi fikk satt seg på rett fert før vi visste at utfordringene kom...

Og Isi jobbet knallbra med alle forstyrrelsene. Jeg slipper lina når jeg ser hun trenger det, altså når hun behøver å sirkle/lete rundt etter det. Når hun så finner en retning, roper jeg henne inn. Og er det rett spor går hun videre, det skjedde nå, og er det feil spor/fert går hun ikke tilbake og det skjedde også nå.

Hun fant bare en gjenstand (en pose Ghita hadde mistet ut av lommen) og jeg fant en, så hun gikk over to, hvis de fremdeles var der. Men hun sirklet jo endel og tok noen snarveier fordi hun lette etter sporet og fant det igjen lengre uti sporet. Men jeg er veldig fornøyd. Hun er en dreven sporhund som ikke gir opp! 

Vi fant også slutten på toppen av en bunkers. Og heldigvis hadde ikke ungene som var oppå der, rørt den. Ghita fikk heldigvis informert de voksne om at de ikke måtte røre den..