Overværstrening i heia ved Bjerkreimsenderen

Lørdag var vi en god gjeng oppe ved Bjerkreimsenderen. Fantastisk terreng for overværstrening, og spor! Det var flott vær, og ganske mye vind, så det var litt småkaldt når vi var i ro.

Her skimtes Bjerkreimssenderen i bakgrunnen

"Parkeringen"

Jeg ville bruke den nye hundepeileren og bli litt kjent med den og den nye gpsèn, som alle A godkjente hundeførere har fått av Gjensidigestiftelsen!

Trude gikk opp på en topp vi avtalte da vi stod ved bilene. Jeg gikk en runde og skulle nærme meg toppen. Emma løp fint foran meg og litt ut til sidene. Vi hadde vinden inn fra venstresiden. På vei opp en lang bakke kom plutselig Emma mot meg med melding. Det var ivertfall ikke Trude, det visste jeg, hun var ikke der... Hun ville påvise også, så jeg gikk opp bak henne. Hun stoppet oppå åssiden og tittet. Jeg så ingen. Jeg så på gpsèn at det var her hun hadde stoppet og altså meldt. Jeg lurte på om hun hadde meldt på synes av en av de andre som gikk i teiger nord for oss. Det var nok et stykke opp dit hun kunne ha sett noen. Og etterhvert som vi gikk nedover mot der Trude var, ble jeg mer og mer overbevist om at hun hadde sett folk der oppå. Hun var veldig uvillig til å ville løpe videre/motsatt vei. Hun klenget i beina mine, helt ulikt henne. Hun prøvde nok på sitt vis å fortelle meg at det ikke var der vi gikk, det var folk... Men da hun fikk ferten av Trude, da for hun oppover, en bratt bratt bakke. Jeg får huske på dette hvis jeg feks skulle oppleve noe lignende på leteaksjon, at hvis hun er motvillig til å ville gå /løpe der jeg går, så kan hun ha sett folk.
 En annen fordel med hundepeileren er at på påvisningen så ser man hvor hunden og figuranten er!

Andre økta etter lunsjen måtte vi flytte litt sted, for det var plutselig to fiskere i teigen min. Men litt omrokkering av terreng så gikk det greit. Og nå var hun som hun pleier på teigsøket, hun løper godt ut foran meg og litt på sidene, alt etter hvordan vinden kommer. Etter å ha søkt en stund i oppoverbakke, kom vi først til et vann. Her var Emma veldig interessert i den ene siden og jeg visste at Herman og Linus hadde søkt ved et vann tidligere på dagen. Vi gikk videre og plutselig ser jeg at Emma får ferten av noe. Hun jobber seg mot det og i enden på vannet setter hun kurset mot andre enden. Jeg følger med på gpsèn og ser at hun til slutt stopper. Det var vel ca 350 m fra der jeg stod. Trude var funnet. Jeg skjekket også at hun fikk tak i det nye bringkobbelet som det nå også henger en hundepeiler i. Og det ser ut til å gå veldig greit, hun har ikke hatt problemer med å ta det. Det henger litt løsere pga den "klossen" (hundepeileren) underst på reima, så da hun kom inn nå siste gangen, ganske pest, så satte hun seg ved meg, men ventet ikke på signal, før bittet gled ut. Kanskje fordi det er løsere her enn på den vanlige bringkobbelet, pga hundepeileren??  Jeg måtte vente ganske lenge før hun tok det opp igjen, og da satte jeg på lina og sa vis".Vi får trene med dette løsere bittet også, så hun bedre kjent med hvor fast hun må holde på dette.

I borterste enden venter Trude. Emma er på vei dit:

Sporlogg fra overværssøket. Emma er rød, min strek er rosa:

Isi var også med. Hun fant noe godt å tygge på..

Et sauehode...

Finaste Isi 

Her kommer Herman, Ulrikke og Paul tilbake fra sitt søk:

Søndag hentet jeg campingvogna ut av vinterlagringen. Dette var på Bore så etterpå møttes Gro og jeg for litt trening og tur i Vigreskogen. Jeg ville prøve bringkobbelet m hundepeileren og terpe på at hun må holde fast helt til lina er på og jeg sier "vis", også på dette litt slakkere bittet. Det gikk veldig bra, hun hadde ca 4 -5 funn der hun holdt helt perfekt på hvert et funn. Etpar blindslag ble det også innimellom. Så hjalp jeg Gro med litt trening med Maja og vi gikk en tur etterpå.