Men jeg fant ikke noe sløyfe.... Hmm... gikk flere ganger opp og ned grusveien, men nei, ingen sløyfe. Da må jo en turgåer ha tatt sløyfa ned, i går eller i dag. Hmm... jeg visste jo at sporet gikk her et sted, men ville Isi klare å finne det, når jeg ikke kunne sette henne direkte på?? Sporet var tross alt blitt hele 22 timer nå.
Ja, ja, vi fikk da prøve litt. Jeg tok på lina og gikk inn i terrenget litt ovenfor det området jeg mente sporet kunne være i.
Da vi hadde gått litt så ser jeg at Isi er opptatt av noe, hun snuser og snuser og starter sakte å bevege seg litt på skrå utover. Mer drag i lina etter noen meter..., er det sporet??? Sender en melding til Bjørn om det er spesielle "kjennetegn" han gikk forbi i starten, og så var det bare å følge med på Isi.
Hun jobbet seg sakte men sikkert oppover. Sirklet litt innimellom, gikk så målbevisst videre, mer sirkling og sånn fortsatte vi. Jeg slapp lina for å la henne jobbe selv.
Hun trenger å sirkle litt når sporet er så gammelt, for "fertsbildet" forvinner nok litt innimellom. Jeg gikk bak og lurte på om det var rett spor, for hun hadde ikke funnet noen gjenstander. Vi kom opp til ei lita myr og her ble det på ny sirkling. Så gikk Isi ut på myra og etterpå mot venstre og oppover i skogen igjen. Plutselig ser jeg at hun er på vei full fart mot meg... med en gjenstand!!!! Jippi! Da var vi på rett spor!!
Da kom det melding fra Bjørn om at sporet startet ved bekken og at han hadde gått til venstre for et nedfellt tre. Det stemte bra det, med hvor vi nettopp hadde vært. Nå var det bare å gå rolig videre og la Isi jobbe selvstendig, uten meg som "henger" i lina. Jeg tok henne med opp der gjenstanden lå og satte henne igang igjen. Etter ca 60 m fant hun slutten - en av favorittgrisene - bra jobba Isi :-))
Det var en fornøyd hundefører og en fornøyd hund som lekte med grisen og Isi fikk resten av godbitene som var tenkt til belønning underveis, for gjenstandene. Dette var veldig lærerikt, for meg også. Det at Isi fant sporet selv om det ikke var en "betryggende" sløyfe ved starten, gjorde godt. Det ble jo hakket mer realistisk enn jeg hadde tenkt. Det er tross alt en stund siden vi har gått så gamle spor (bortsett fra et i går som jeg hadde lagt ut selv). Men vi må ikke undervurdere hundene. Det er nok mest begrensinger inni vårt hode.... :-/
Været siste døgn: Det har blåst godt, men det har ikke vært nedbør. Ca 2 plussgrader og ganske hardt i bakken fremdeles, etter frosten i går.
Skal bli spennende å se sporloggen. Bjørn sender den senere.
Her er sporloggen. Bjørn sin er blå, Isi og meg i dag er gul. Det ser ut som om Bjørn sin ikke er på før ca ved myra, men fra der den begynner og til vi fant slutten ser det bra ut. Regner med at resten også var minst like bra, selv om det ikke ses på bildet. Ser ut som om vi er litt fra sporet ved slutten, men det var vi jo ikke... men det var ganske tett med trær her og det har jeg sett at gjør gpsèn litt unøyaktig. Sporet var ikke langt, ca 200 m :
Litt generellt om gamle spor. I boka til Staffan Nordin " Spårhundboken" tegner han et bilde av hvordan vi kanskje best kan forstå hvordan et spor arter seg for hunden. Han sier vi kanskje kan bruke vår oppfattelse av en sti, som sammenligning. Vi bruker synet, selvsagt, men overført til luktesansen så ser muligens spor slik ut, etter ulik liggetid:
Øverste sporet: 1 time gammelt, midterste sporet: 5 timer gammelt, og siste sporet: 24 timer gammelt:
Det stemmer godt med min erfaring av gamle spor. Det går litt i "rykk og napp". Og at hunden innimellom har god fert og innimellom leiter etter fortsettelsen. Vittringen fra sporet må frigjøres for at hunden skal kunne kjenne den, og mange ting kan påvirke vittringen fra sporet. Alder på sporet er en ting, men også andre faktorer kan påvirke sporet. Det er:
* Værforhold: Det blir sannsynligvis verre for hunden hvis det har regnet mye, å følge sporet på myr ol, også sterk varme/sol, mye vind, mildvær - så frost, mm. kan gjøre det vanskeligere.
* Underlag: Hardt underlag (som grus eller asfalt) er selvsagt mye vanskeligere enn skogbunn/gress og lyng. Kortklipt gressplen/kort"klipt"utmark/stubbåker er kanskje også verre enn i skogen, også fordi været påvirker åpne marker mer enn under trærne. Fjell, is og stein er også vanskeligere, fordi ferten ikke får noe å feste seg i.
* Noen sier at individualferten er noe av det første man antar forsvinner fra sporet. Jo eldre sporet blir jo verre blir det å velge rett vei i starten.
For å lykkes med et praktisk, gammelt spor så må vi ha et omtrentlig sikkert utgangspunkt, et begrenset område, en gjenstand, en bil, en hytte og på trening en sløyfe. Og man må vite, så sikkert som det lar seg gjøre, om andre mennesker har beveget seg i oppstartsområdet, og i tilfelle hvor de har gått.
Her er også et bilde fra boka, som skisserer oppsøk og hvordan sporets retning påvirker bak - og framsporsprosenten. Her er det bare å legge seg i trening folkens:
4 kommentarer:
Interresant med tegningen om oppsøksretning og vinkel som påvirker om hunden tar frem eller bakspor. Lurer litt på hvorfor tegning nr 3 har 50 - 50 %, mens tegning 4 har større fremsporsprosent. Jeg trodde med vinkel 90 grader ville en ha 50% sjanse for både frem og bakspor. (hvis hunden ikke har trent mye spesielt på dette.)
Ja, si det du. Han forklarer ikke noe om det i boka, bare konstaterer at slik er det - dvs fra endel svenske bruksprøver.
Men jeg anser tegn 3 som vanskeligere enn tegning 4 og det er kanskje derfor det er mindre baksporprosent på tegn 4?
Men han sier noe om at velger hunden bakspor, så bør vi ikke holde igjen og styre/fortelle hunden at det er feil, men la den gå baksporet og oppleve at det ikke er noe der... kanskje sette hunden i bilen etterpå.
Det viktigste er (ifølge forfatteren) er å gi hunden nok tid til å analysere. Da må hunden ha rett (rolig) arousalnivå før start, altså ikke stressa hund som kaster seg framover... og om hunden gjør det, kan ha noe å si hvilken metode man har brukt på innlæringen.
Det å trampe litt rundt sløyfepunktet for å roe hunden og la den jobbe for å finne utgangen, samt det å stå stille litt i sporet på vei mot oppsøkspunktet- anbefaler han også(som Maria H. også anbefalte og som jeg har prøvd).
Han sier også at hundene kan være løse under oppsøk. Det er også noe jeg har prøvd endel ganger, og det funket også bra, selv om det ble endel løping fram og tilbake - ivertfall da jeg prøvde for en god stund siden...
Vi får kanskje alldri vite den hele og fulle "sannheten" om bakspor vs framsporevnen og hvordan og hvorfor de "velger" som de gjør... men det er da gøy å prøve seg litt fram uansett :-)
Hmm ja det er igrunnen spennende dette. Hvis du har henne løs under oppsøket følger du da etter henne hvis hun går baksporet, eller står du bare i ro? Står en i ro kan jo det og være et tegn til hunden at det er feil, så kanskje en da skal følge på slik at den får erfare at sporet ikke fører til noen belønning?
De gangene jeg har brukt løs hund har Isi ganske raskt valgt rett vei. Men det har vært ferske spor, og jeg går uten søk-sporkommando. For å se hva hun gjør når vi er i fritt søk og hun finner spor. Men tror at spora må være rimelig ferske for at hun skal følge de et stykke (nok til at jeg ser det er spor - ca 20-30m), for i fritt søk løper jo hundene ofte ganske fort.
Tror ellers du er inne på noe viktig ift sporoppsøk og det er at mange av oss nok påvirker hunden mer enn vi tror i oppsøket.
Ofte vet vi/antar vi retningen på sporet og går hunden rett følger vi ganske raskt på og er det feil vei, står vi lengre og venter for å se om hunden snur. Det kan fort bli et signal til hunden om å snu. Så for å være helt sikre på at hunden forstår oppgaven, må vi gjøre likt, uansett.
Altså, enten må vi stå like lenge og vente når hunden går rett eller feks følge på etter 5 eller 10 m uansett om det er rett eller feil.
Jeg foretrekker å bruke sporline nå, spesielt når hun skal gå gamle spor - da må hun være i leteetterspor-modus. Men lina kan gjerne ligge løst etter henne slik at hun får jobbe i fred :-)
Legg inn en kommentar