Høstens første strandsøk

Onsdag kveld var det trening på Orrestranden, Norges lengste sandstrand. Det var mørkt og en kald vind føyket over sanddynene, men det er utrolig gøy å trene her blandt sandhauger og marehalm...

Jeg hadde vært på leteaksjon på Preikestolen tidligere, så jeg ville bare ha ei kort økt. De andre tok ei økt til, mens jeg dro hjem for å sove. Det tar på å våkne til alarmtelefonen etter kun 5,5 times søvn...

Oddvar gjemte seg slik at Isi skulle få ferten av ham rett etter at jeg slapp henne i søk. Det funket bra og hun slo på ferten hans etter bare et minutt eller to. Full fart over haugen og borte varà.. Så ikke lyset heller for hun løp bak noen hauger. Men hun kom snart med melding og fikk kose seg med Oddvar og pølsene.

Gikk videre oppover mot stranda. Der nede så jeg noen folk vi snakket med tidligere, men de var bak oss og vinden kom forfra så det gikk greit. Isi tok ein sveip ned på stranda, kanskje for å undersøke noen spor? KOm så opp i sanddynene igjen. Løp avgårde og vi krysset nedover og så oppover igjen og da forsvant hun igjen. Så lyset først opp på den ene toppen og så på den neste. Der stoppet lyset og hun returnerte med melding :-)

Bildene er fra en tur her i fjor:

Kjekt å se iveren og farten til hundene når de søker her i sanden. Åpne fine områder, med sandkuler/hauger som gjør at vinden er litt lunefull, men hundene elsker det!!! Kjekt å se de andre hundene søke også. Både lile Lago og Daisy var ivrige og flinke.

Det er ivertfall noe som er bra med denne årstiden, og det er muligheten for å trene overvær her ute ved havet. Det går kun nå når mørket no har sænka sæ... ellers er det fullt opp av badegjester og turgåere her.

Leiteaksjon på Preikestolen

Tidlig onsdag morgen, i 05.30 tiden, ringte alarmtelefonen. Jeg var skikkelig i ørska... men visste jeg måtte opp på jobb litt i starten på dagen, så jeg trykket på "kommer senere". Første gangen det ringte klarte jeg ikke å trykke rett tast i mørket... så jeg slo like godt samtalen av... men til slutt ble det rett!

Kom meg avgårde før 09.00 og ca 10.15 var jeg framme på Preikestolhytta og 30 minutt etterpå var jeg i søk. Det var SOL og fint vær der oppe i fjellet, noe det ikke var hjemme, der var tåka tykk som graut... Herlig å se sola etter 2 dager med tett tåke hjemme :-))  Og den nye turisthytta var knallflott. Har lyst å komme tilbake dit i en annen slags sammenheng... jeg er der jo bare ifm leteaksjoner...

Preikestolen fjellstue vant i 2009 en byggeskikkpris:

Det er tungt terreng her oppe og teigen min bestod av skog, einerbusker, store einerbusker, hauger, skrenter og myrer. Isi jobbet bra i det tunge terrenget, ser at treningen på å få henne opp/ned skåninger/hauger og skrenter er fruktbar. Hun løper lett opp/ned der jeg vil ha henne :-))

Jeg hadde vel søkt i ca 1,5 time da vi fikk melding om at den savnede sannsynligvis var kommet tilrette. Vi skulle avvente til det var helt sikkert, så jeg fortsatte søket for retningen jeg hadde var mot stien, og den veien måtte jeg uansett.
Etter en stund fikk vi vite at det var den savnede meksikaneren som var funnet. Han var oppe på selve Preikestolplatået. Det var en gruppe med teambuildere fra et oljeselskap som oppdaget ham der. De hadde fått info og sett bilde av ham før de la i vei fra Preikestolhytta og de ble bedt om å holde utkikk.
Stiene og selve Preikestolen var jo saumfart i løpet av natta, så alle letemannskapene tråkket stort sett rundt ute i terrenget på dette tidspunktet.
Da var det bare å gå tilbake til Preikestolhytta, der vi fikk litt mat, deilig tomatsuppe (kokken der skal visst være med i et tv program). Det ble holdt en felles debriefing om hvordan aksjonen hadde vært organisert mm. 
Det viste seg at mannen hadde gått seg vill i mørket tirsdag kveld og tatt feil i et stikryss. Han hadde gått langt avgårde i feil retning og til slutt overnattet på en utedo (han var for høflig til å bryte seg inn i hytta...) Onsdag morgen, da han igjen fant rett sti, ville han prøve på nytt å finne Preikestolen - og det klarte han.

Ikke rart at Preikestolen nettopp ble kåret til verdens beste utkikkspunkt:

Det er mange stier å følge her. Ikke rart man kan ta feil sti i mørket. Men han var blitt advart av betjeningen på hytta, at han ikke burde gå opp for han ville ikke rekke tilbake før det ble mørkt og det rådet burde han nok fulgt.

Interjuv med ham på NRK Rogaland
Info også i Aftenbladet. Aud og Kaare ble interjuvet av avisa, les mer her

.

Nesten litt vårstemning om dagen...

På lørdag var vi i Vigreskogen. Det var mildt og fint, opphold fra morgenen og litt drypp utover dagen. Tenk, vi har ca 15 grader nå i november, utrolig deilig. I dag er det også søksprøver så vi er godt fornøyd med plussgrader. Håper det blir mildvær helt til neste A prøve er unnagjort den 26 november.


Jeg var instruktør på c kurs denne lørdagen, men det ble tid til to gode økter for Isi også. Og i tillegg til C folka, var det også andre som runderte. Vi fordelte oss fint på litt i "lilleskogen" og litt i "storeskogen" og det funket bra!

1.økta runderte Isi ca 1 km. Det var endel funn underveis, ca 6 - 7, tror jeg. Planen var å la Isi gå rett i belønning og så ta noen meldinger mot slutten, når hun er litt trøttere. Men jeg oppdaget at bringkobbelet var ødelagt... en søm var røket, så det var ikke allverden, men den må sys før jeg kan bruke det igjen. Så da ble alle funn direkte belønnet. Isi jobbet bra, selv om hun misset første figurant, så fant hun ham igjen senere, og da var han ute på minst 100 m...

På vei inn:

 

På vei ut:

Det ble en 6-8 blindslag før hun fant første figurant (som da egentlig var andre fig). Så ble figurantene sendt framover et stykke slik at hun fikk endel blindslag mellom hvert funn. Og hun kom fint inn til meg på midtlinja selv om en figurant nettopp hadde løpt oppover. Ser at lysten til å følge spor på midtlinja er mindre nå enn i tidligere tider...
Da vi nærmet oss svingen og jeg sendte Isi ut på høyre side, fikk hun sannsynligvis ferten av figuranten uti der et sted. Han lå lengre framme, etter svingen, og ute på venstre side. Hun tar ikke hensyn til at hun krysser midtlinja "alene" og at jeg er et helt annet sted - og slik skal det være!!! Har hun ferten av menneske skal hun bare løpe dit og ikke "tenke" på noe annet, selv om jeg roper, så skal hun ikke komme tilbake da :-))

Mot slutten, på ca 900 m fikk hun flere funn på begge sider. Tanken med dette er at mot slutten av en lang rundering, når hun er trøttere enn i starten, allkikevel får mye positive opplevelser ved å finne figuranter - det skal være gøy selv om man er trøtt. I mitt hode synes dette lurt...  Og det var full fart helt til jeg stoppet henne :-)  Avsluttet dog med to blindslag, bare for å variere litt. Tror nemlig at jeg oftest stopper etter funn.

 Litt tett og sånn:

Sorpebilde.... eller noe sånt, forstår ikke alltid hva som skjer med det kameraet...:

Så hadde hun et "deilig" sorpebad på vei tilbake... og dermed måtte hun i Tjernet nede ved bilene. Nå skulle jeg hatt det nettingdekkenet fra Back on track... måtte tørke henne veldig godt før jeg tok på det vanlige back on track. Nettingdekken er nå bestilt!!!

I lunsjen grillet vi pølser, det er alltid koselig. Morten hadde presenning og det ble god fyr på grillen. For første gang smakte jeg tysk rådyrpølse.. fra Tyskland (som Sonja hadde med). Sterk og litt rar, men god smak. Og hun hadde laget pølsene selv...

 Noen få startet opp:

Mmmm

Slik hadde ikke en retriever ligget og bare sett på pølsene...

Koselig lunsj selv om det dryppet litt fra oven, man har da "tak" over hodet i lunsjen:

2 økta ble ei kortere økt. Funn på første slag, så en blanding av funn og blindslag ca 200 m. Greit med litt variasjon ift lengden/tiden i søk. Da jeg stoppet henne, var hun gira på mer, og det er bra!

Dan trener "Vis" og Lego (han er dansk...) holder godt fast før kommando "Vis" kommer:

Mange gratulasjoner

Fra venstre bak: Frode, Kjetil, Steffen, Kaare og prøveleder Frode Sjovatsen.

Foran fra venstre: Dommer Sylvelin, Aud og dommer Paul.

Foto Krissi

For en dag for distriktet vårt!!!  Først fant Bosco til Anders en savnet 22 åring tidlig lørdag morgen i Flekkefjord, så fikk vi, i løpet av lørdagen, to helt nye A godkjente ekvipasjer: Kjetil og Joppe fra Vest agder og Steffen og Betzy fra Sør Rogaland. I tillegg bestod Aud og Kaare 3. regodkjenning og Frode D bestod runderingen og har bare et lite spor igjen. En kjempestor gratulasjon til alle sammen!!!

Uren luren...

Onsdags kveld var det trening på Dale, i bekmørket. Men det var mildt og ikke noe nedbør, så det var en deilig kveld. Hele laget var på treningen denne kvelden og i tillegg kom Paul, som var alene på Sviland.

Jeg ville at Isi skulle søke i vanskelig terreng og på Dale er det ei stor steinur som er rimelig vanskelig å forsere, også i dagslys. Tanken var å sende henne over den og så rett i lek hos to figuranter som lå med litt mellomrom. Jeg har tidligere vært på tur der og Isi har gått i denne ura tidligere (flott miljøtrening!!!), men det var i lyset...
Mens figurantene tok seg fram dit de skulle være, tok jeg Isi med meg og startet å søke nedover grusveien. Ville at hun skulle være godt oppvarmet før hun skulle ut å klatre i ura. Det er lett å skade seg i slikt terreng... noe jeg erfarte da jeg litt senere skled og datt... merket ikke blodet før jeg kom tilbake og da hadde jeg et skikkelig skrubbsår på hånda. Isi var heldigvis uskadet :-)

Her er et oversiktsbilde over skogen, marka og ura opp i bratthenget:
De to røde prikkene er omtrent der figurantene lå.

Etterhvert gikk vi oppover mot den lille marka like før steinura og etter å ha fått figurantene helt på plass, sendte jeg Isi ut på det første slaget. Poenget var at hun ikke skulle få ferten av dem før hun var kommet over, slik at det var min kommando som skulle "føre" henne over ura, ikke fert fra figurant. Vinden var gunstig så det gikk bra!
Det var imidlertid ikke lett i mørket, å finne rette stedet, å sende henne over på.. Isi var kjempeivrig, men pga at jeg ikke så lengre enn lykta, brukte hun litt tid, egentlig mye tid, på å komme seg fram. Hun kom ca 10 - 20 m, så kom hun ikke videre... måtte tilbake litt og prøve en ny vei som Isi kunne klare.
Jeg klatret litt opp i ura selv og prøvde å få oversikt, men det var ikke lett i mørket. Isi gav seg ikke og til slutt, etter ca 5 minutt (?) kom hun seg over. Der hørte jeg bare at småstein raste nedover... og så lyset til Isi på vei opp en bratt skrent. Til slutt fant hun Frode og ble belønnet med pølser. Jeg krøp etter og skjønte da hvor vanskelig dette var.
Vi gikk tilbake til der vi kunne komme ut på marka uten å krysse ura, jeg synes nemlig det var litt skummelt å gå der selv. Så fortsatte jeg oppover for å finne Bjørn, mens Frode gikk for å gjemme seg på ny for Isi. Hun skulle få ferten av ham da vi var på vei tilbake.

Jeg ba Bjørn tenne lykta og jeg så ham høyt oppe i ura. Sendte Isi oppover steinene, og de er store...
 Hun prøvde og prøvde men måtte gi opp der, tok henne med litt oppover og etter litt fram og tilbake, der hun sklei, klorte seg fast og attpåtil fikk foten inni bringkobbelet (da vurderte jeg å ta det av...), så kom hun over her også. Rett etterpå fant hun Bjørn og fikk igjen gå rett i belønning. Jeg synes det er greit å gjøre dette de gangene hun virkelig strever. Rett i lek forhindrer, etter min erfaring, bl.a. avstandsmelding, noe Isi har gjort innimellom, når hun ser eller kjenner hvor figuranten er, men at den feks er litt vrien å komme helt inntil. Nå gikk hun helt inntil figurantene i vanskelig terreng og ble belønnet for det.
Isi har en så god meldingadferd i bunn at det å veksle mellom rett i belønning og melding ikke er noe problem.

På vei tilbake gikk vi oss fast oppi der... og måtte både "fram og tilbake" for å finne en brukbar vei ut av ura/skrentene. Nede på marka gikk vi bare å pratet og Isi skulle tro at søket var avsluttet, men vi visste at Frode "lurte" i skogbrynet et sted... Plutselig fyker Isi utover marka mot skogen. Hun fikk tydelig ferten av Frode og denne gangen skulle hun melde.
Også Bjørn gikk og gjemte seg på tilbakeveien. Jeg ville at han skulle være i nærheten /bak de "husene"/garasjene som er like ved fotballbanen.
Isi fikk ikke ferten av Bjørn, men jeg sendte henne langs husveggen og da fant hun ham og meldte fint. Det er fint å trene på å sende hundene ut på runderingslag på "merkelige" steder. Det er nemlig det vi gjør mest av på leteaksjoner og da ønsker jeg å bruke treningen til å la henne få funn (les erfaring) på slike rare steder.

En meget vellykket økt :-))

En annen ting jeg gjorde, da vi var ved bilen igjen, var å ta på Isi "Back on track" dekkenet. Selv om det ikke var kaldt (ca 10 grader), så blir jo muskler mm kalde og støle. Og etter all den klatringa, regnet jeg med at både muskler og sener hadde fått litt "bank"... (vet jo ikke, men heller føre vàr)!

Dette er ikke Isi...

Dette dekkenet gjør at musklene holdes varme, reduserer muskelspenninger, får anspente muskler til å slappe av, øker blodsirkulasjonen og derav forebygger skader i muskler og ledd.
Det er viktig å ta vare på hundens helse og forebygge eventuelle skader. Hun fikk faktisk ha på dekkenet noen timer, også etter at vi var kommet hjem. Hun liker godt dekkenet, for når jeg finner det fram, kommer hun for å stikke hodet inni.... Og hun er så myk og fin i musklene når jeg tar det av. Det er jo også veldig greit å ha på mellom to økter. Da holdes muskler mm varme og hun bruker ikke ekstra energi på å holde varmen. Den ekstra energien kan hun heller bruke i søk etterpå :-))

Er det andre som har god erfaring med dette dekkenet? Vil gjerne høre andre erfaringer!

Trening i bynære strøk

Lørdag skulle det egentlig vært FORF øvelse, men den blei avlyst. Men Helen og jeg ville benytte dagen til praktisk trening allikevel. Vi avtalte å bruke områder i nærheten av der vi bor, altså bebygde strøk, og ikke minst at det var et ukjent område for både hunder og førere.

Veldig mange leteaksjoner foregår i nærheten av, og kanskje midt i boligområder. Vi har tidligere trent på dette, men det er en stund siden nå, så det var kjekt med en repetisjon.
Det å komme alene til et ukjent område er jo slik vi gjør på leteaksjoner. Det er nok temmelig "fjernt" fra den vanlige treningen, som gir hundene en masse hint om hva som skal foregå.


Teigen ble sendt på mail sånn at jeg fikk den inn på gpsèn. Lørdag kl 10.00 var jeg klar. Søket var på Høyland, i et utmarksområde mellom bebyggelsen og motorveien. Terrenget liknet faktisk på noe av det jeg søkte i på leteaksjonen på Hommersåk på torsdag, mye tett kratt bla. og i nærheten av hus/veier (og katter....og matrester... mm).
 Isi var nede i noen hager vi gikk forbi, men kom da jeg ropte. Så det var nok ingen katter ute akkuratt her...

Søket ble en blanding av frittsøk og runderingslag. Det var noen tette partier med lite vind og der sendte jeg henne på rundering, ellers brukte vi den lille trekken som var inni her.

Full fart langs grusveien:

Fritt søk her i det åpne terrenget:

"Runder", hun er inni her et sted:

Etter ca 20 minutt i søk ser jeg at Isi får ferten av noe og forsvinner. Et par minutt etterpå kommer hun med melding. Hun påviser i raskt tempo, og jeg regner med at Helen er funnet. Men det er ei bukse som henger i et tre..  Flott at Isi påviser i full fart, for ved gjenstander har tidligere farten vært lavere og hun snur seg ofte mot meg... fordi belønningen kommer fra meg. Men etter mye trening med ballutløseren, har hun tydelig fått opp tempoet mot gjenstandene også :-))

Her kommer hun tilbake:

Med melding:

Buksa til Helen er funnet:

Meldte fra om funnet av buksa og den var "den savnedes". Jeg hadde ikke med hverken sporline eller sele... men det gjorde ikke noe. I påvisningslina og med bringkobbelet rundt halsen fikk Isi søk spor kommando og hun sirkla litt rundt treet og så valgte hun ut en retning.
Jeg hang i påvisningslina rett bak henne, men det ble så ulendt å gå at jeg bare slapp henne løs og gikk etter. Hun kommer tilbake hvis jeg roper, men jeg så henne omtrent hele tiden. Hun kom fram til Helen og meldte og kom til meg.

Her er loggen, teigen var ca 200 x 200 m:

Etter belønning fikk jeg beskjed om at Helen hadde mistet "medisinen" sin... uffda, hun så jo frisk ut hun ;-)
Så da ble det et feltsøk også. Isi tok litt av og søkte ikke akkuratt med nesen ned. Helen lå i ei steinur, så det var ikke så lett å søke her. Nedover var det full fart, for stor fart, men i oppoverbakken bak Helen var hun flink og søkte med nesen ned. Men noe medisin fant vi ikke. Helen viste retningen og jeg sendte Isi, men hun fikk ikke noe i nesa... Jeg gikk litt nedover i ura og da så jeg flaska, den lå nedi et hull/en dump. Da Isi kom rett over den fikk hun ferten og plukket den opp. Flink jente.
Siden dette gikk så raskt så ba jeg Helen gå ut og legge seg på ny. Denne gang like ved bilene. Så skulle jeg gå med Isi i bånd og bare være på vei mot bilen, uten søkskommando eller noe...

Og Isi var skikkelig "på tur" på vei tilbake. Hun stoppet, luktet, spiste gress ol som hun gjør når hun har "fri".
Men da vi nærmet oss Helen gikk nesen opp og hun dro i båndet oppover grusveien. Jeg knipset henne løs og hun sirklet litt før hun løp og fant Helen. Hun tok bittet på litt avstand (10 m) men løp helt bort til henne før hun kom inn til meg som stod like i nærheten.
Godt å se at nesen er "på" selv om vi bare går tilbake/transportstrekninger. Tror det er viktig å gi hundene erfaringer i at det er riktig å reagere på fert også i situasjoner der de ikke er satt i søk. Vi vet jo ikke hvor den savna er, og våre transportstrekninger er således også viktige, og bør om mulig gåes til fots med hundene (hvis vi ikke skal langt avgårde da...).

Så var vi hjemme hos Helen i en times tid, før jeg dro til Forus for å gjemme meg for Helen og Mist. Gikk ut på et av turområdene i nærheten, som heter "Heddå". Dette er et område jeg er på tur i, hvis turen går på Forus. Etter ca 20 minutt fra start hører jeg bjella til Mist og like etterpå titter hun ned på meg, som ligger inni en sprekk mellom fjell og en stein.

Leteaksjon på Hommersåk

Natt til torsdag ringte alarmtelefonen, igjen! Det var den tredje utkallingen i løpet av 6 dager. Denne gangen kunne jeg endelig trykke på "Ja, jeg kommer" tasten :-)
Det møtte 6 hundeekvipasjer totalt denne natta/dagen, samt Paul som var i ko.

Selv om jeg allerede hadde underskudd av søvn og hadde gledet meg til en hel natt`s søvn, så våkner man brått når det er leteaksjon.
Da jeg var inne i Lysebotn med kollegaene mine, fra tirsdag til onsdag, blåste det noe forferdelig og jeg hadde selvsagt glemt øreproppene... :-(   Så det ble bare litt slumring gjennom hele natta, maks 2 timers søvn til sammen, tipper jeg.
Og når alarmen gikk denne natta, kl 02.35, så hadde jeg sovet ca 3,5 time, men må man så må man, så det var bare å hive seg rundt, sette på vann og lage mat.

Det var en gutt på 15 år som var savnet fra Hommersåk. Han hadde epilepsi, så politiet var redd han kunne ha fått et anfall og at det hastet med å finne ham.
Vi startet søk ca 03.45 og holdt det gående til ca 09.30. Var innom ko innimellom og fikk dermed en liten pause og tildelt nye søketeiger.
Isi meldte på en turgåer med hund og det var jo bra. Midt på natta var det ingen ute, men i 5-6 tia begynte hundeeiere å lufte hundene sine. Jeg ba de jeg så om å være på utkikk etter den savna på runden sin.

Teigene var en blanding av utmark/turområder og bebyggelse. Jeg ser at miljøtreningen vi har gjort, gjør at Isi gjerne vil løpe bort til kasser ol gjemmesteder i "industriområder" og hun er skikkelig ivrig, også i de bebygde strøka vi søker i. Hun løper for det meste løs, kun i gater der bilene etterhvert kjørte gikk hun i line.

Kl 10.00 kjørte jeg hjemover for å få meg litt søvn slik at jeg ev kunne delta igjen senere.
Kl 11.30 ble han observert/funnet av forbipasserende/politiet og han var i live, det var bra!

Her er Paul (BA) og Sylvelin i ko på brannstasjonen på Hommersåk:

 Foto: Ingvald Nordmark/NRK

Avisene skriver også litt, her og her.