Observatør på runderingskurs med Thomas Stokke

Lørdag hadde jeg mulighet til å være observatør på et runderingskurs arrangeret av Marit Malmin. Det var Thomas Stokke som var instruktør.

De fleste av deltakerne kjente jeg fra retrieverklubben og fra NRH var vi 3 observatører: Ghita, Helen og jeg.
Det var ulikt nivå på deltakerne/hundene og det var veldig greit for da fikk vi se hvordan treningen kan legges opp etter den enkeltes nivå. Syntes også at Thomas var flink til å tilpasse treningen utifra individet og ikke bare "etter teorien". I praksis er det vel sjelden at man kan følge "boka"... de fleste gjør nok ulike/individuelle tilpasninger, men greit å se allikevel.

 Gry og labradoren Silja, full fart på flyingen:

Thomas:

Isabel og  bordermixen Balder i fint driv:
Balder hadde vel dagens flotteste meldinger - kjekt å se!

Det er nyttig å være observatør for man får faktisk med seg mer enn hvis man hadde deltatt med hund, eller ivertfall får man det liksom med seg på et annet plan... ;-)

Den metoden som Thomas presenterte var den såkalte "Canismetoden". Den bruker mye av hundens egeniniativ og man lærer tidlig inn søksmønsteret/flying.

Dette husker jeg faktisk vi gjorde med min forrige hund, Pia, i 1995... Da het det hverken "Canismetoden" eller som vi sier: "speedrundering"...
Det var en instruktør vi hadde, fra forsvarets hundeskole: Roger Karlsen, som brukte dette. Vi var på Hovden i åpent terreng og figurantene var ute på ca 50 m. Pia løp fram og tilbake akkuratt slik som det som nå kalles "Canismetoden", så dette er forsåvidt ikke noe nytt. Nå var det så åpent på Hovden at det gikk fint å være på 50 m. Jeg vet ikke hvordan vi hadde gjort det hvis det var skog/tettere vegetasjon. Hadde vi da brukt en annen type påvirkning tro...?  Eller hadde vi tatt figurantene nærmere slik som i Canismetoden, for så gradivis å ta dem lengre ut og mer og mer i skjul?
For å lese/se mer av Canismetoden - se Canis TV.

Nå tror nok jeg at hvis man har en god hund så er det nesten det samme hvilken metode man bruker, så sant man er så noenlunde oppegående som hundefører, vel og merke. Canismetoden er en av mange metoder som fungerer og jeg vet at flere og flere i NRH også bruker denne metoden eller deler av den.
Vet om flere som, etter å ha fått problemer med feilmeldinger, bruker deler av denne metoden. Og mange lærer også hundene å apportere og melde ved hjelp av baklengskjeding, noe som man også gjør i "Canisrunderingen".

Det jeg syntes var mest interessant på dette kurset, var faktisk apporteringstreningen/meldingstreningen.
Fikk mange nyttige tips i hvordan man, ganske tidlig med valpen/unghunden, kan begynne på apport/meldingstrening. Det tror jeg var nyttig, for jeg har nok vært litt fastlåst i at apporteringen MÅ sitte 100% før man i det hele tatt vurderer meldingstrening. Thomas gav oss tips i, på en enkel måte, å kunne trene en slags mini - meldetrening med valper og unghunder (ja andre også). Bla ved hjelp av "omvendt lokking".
Jeg har tidligere brukt endel meldetrening/apportering med avstandsbelønning (skål med godbiter), men dette var enda enklere. 

Det er viktig at apporten læres grundig inn, da har man størst sjanse for å få en vellykket melding, men man kan parallelt trene litt "minimelding" ved hjelp av et løsbitt/slangebit/el lign., noen godbiter/lek og en porsjon tålmodighet og timingegenskaper.

Feks så vi en hund som ikke hadde trent melding overhodet (men hadde trent apportering), men som tok munnen om "slangen"/løsbittet og fikk "Vis" og gå og leke med figuranten, som satt 5 m ute i skogen.
Det er jo gøy å kunne gjøre noen slike øvelser ift apportering/melding så tidlig som mulig. Da stiller nok hundene hakket sterkere når den "ordentlige" meldingstreningen begynner :-)

Thomas la også vekt på lekeutvikling hos hundene. Det er en stor fordel at vi kan spille på hundens lekelyst, gjerne i kombinasjon med godbiter. Men det er også viktig å ta individuelle hensyn og er en hund ekstremt glad i godbiter og nærmest går ut av sitt gode skinn for å oppnå disse, så er det helt ok å bare bruke dette. Vel og merke hvis hunden ikke vil leke.
Men det er nok en fordel å øke/trene opp hundens lekelyst for da kan man trene på å holde fast/dra imot med leker og det er "forstadiet" til holde fast på/dra imot apporten. Kan de holde fast og dra imot på lekene, så går det ofte veldig greit å overføre dette til mindre gøyale leker/apportgjenstander  :-)
Dette skriver Fanny mer om på sin side, se her og her.

Jeg var litt inspirtert og prøvde litt søndagskvelden med Isi. Hun har gjort dette tidligere, men da har kravet vært "se på meg" - "Værsågod". Så det tok litt tid før hun skjønte tegningen... og jeg holdt vel på alt for lenge før pause..., ble litt revet med. Ikke så farlig ift Isi, men med en valp/unghund må man passe på å heller ha korte og flere økter.

På videoen så kan dere tenke dere at hånda mi med godbiten er figuranten og jeg holder bittet i andre hånda. Hunden må da velge å ta bittet selv om den har lyst på figuranten/godbiten i hånda.
Dette er jo veldig nyttig forkunnskaper for senere skal jo nettopp hunden ta bittet og forlate figuranten som den vet har lommene fulle med godbiter/leker. Nyttig erfaring dette og en fordel om hundene får tidlig.
Først kan hånda være bak ryggen, så lukket men framme og så åpen, ev legge godbiter på gulvet. Bytt hånd og sted og varier med ulike gjenstander.
Det var vanskeligst for Isi... når godbiten lå på gulvet. Her har hun tidligere fått "klarsignal" når hun så på meg, det fikk hun ikke denne gangen. Man kunne formelig se hvordan det knaket inni hodet hennes.. "Hva er det hun vil jeg skal gjøre"...
Men slik kan man forberede meldetreningen med enkle midler, inne og ute. Fin innendørs-syssel nå i vintermørket.

Her er videoen:

Nye treningsområder

Litt labert på treningsfronten her for tia... Men har vært litt rundt i ulike områder og sjekket om de egner seg for treningen vår. Det må jo ikke bare være ok terreng, men også mulighet til å parkere mm.

Ølbergskogen (klikk på navnet). Etter at forsvaret frigjorde området og Sola kommune kjøpte dette, er det blitt gruset noen veier inni skogen på ene siden, det er opprettet benker og bord og en stor parkeringsplass. Her var det mye turfolk en fin søndag i november:

 

Kan tenke meg at i sommerhalvåret er det endel turfolk her, men nå på vinteren er det sannsynligvis mindre. Ivertfall om onsdagene for det er ikke lysløype her :-))
Det er jo en liten skog, så lange runderinger og lange spor kan man ikke trene her. Men det er mulig med ulike former for momenttrening og det er også viktig - og gøy!
På den siden der det er ny stor parkeringsplass er det finest skog, MEN her er også noen store bunkers med gress/vegetasjon på taket og et stup ned i andre enden... og det var langt ned. De er farlige for hundene kan komme løpende på toppen (i terrenget ser det ut som) og plutselig går det rett i bakken...

Skummelt hvis hunder kommer i full fart over en slik:

Ellers fin skog:

Det er flere slike farlige bunkersere:

Slik ser de ut fra baksiden, som en vanlig haug... 

Men med et stup på flere meter rett ned på framsiden:

Isi, når hun såvidt var fylt året, datt ned en slik som stod ved turområdet bak Ullvaren i Sandnes. Hun kom løpende og plutselig var hun i løse lufta og traff bakken med et smell... Ikke kjekt nei....  og jeg var sikker på at hvert bein var brukket... Men hun var "svinheldig" , mistet pusten og fikk et skrubbsår på haka. Jeg snakket med veterinær og hun kunne ha fått indre blødning eller at urinblæra kunne ha sprukket, så hun ble nøye overvåket det neste døgnet - men det gikk bra!
Men de bunkersene i Ølbergskogen var høyere enn den Isi datt ned fra, så på denne siden vil jeg ikke anbefale at man slipper hunden løs/runderer ol. Her er litt terreng til små spor, meldetrening, feltsøk ol.

På andre siden kan man parkere ved et gammelt militærbygg og innover her er det også fint til moment-trening. Det er endel små brakker/garasjer som man kan gjemme folk i. Det er flatt men litt kratt. Helt oppe i andre enden fra der vi parkerer er det også noen minibunkers, men et stup på ca 1 m. De er jo ikke så høye men ellers litt like de store på andre siden. Gress/vegetasjon på toppen og skrått nedover slik at hundene kan løpe opp på dem og falle ned. Men de står helt oppe i enden og hvis man unngår det området går det nok greit å bruke denne siden av skogen til korte runderinger og overvær/teigsøk. Det er nok litt lite plass her til 10 -20 stk, men et lag - eller 5-6 stykker kan godt trene her. Det går an å legge ut korte spor, spormomenter på ene siden og mens man venter kan man trene rundering/overværsmomenter på andre siden.

Her kan man også parkere:

Stump røyken...

 Fine bord

Fin skog, men bitteliten...

Kjekke momenter her da:

Figuranter inni bygga her går fint:

Her er de små bunkersene 

Man kan svinge av og rundere videre når man kommer til bunkersene, 

men det er nok lurt at alle gjør seg kjent med området og hvor disse er:

Lauvås, utenfor Hommersåk:

Her er det lite parkeringsplasser. Kjør inn ved skilt Lauvås trelast. Maks 4 -5 stk kan parkere her langs grusveien, små "lommer".

Spor eller rundering (ca 300 m), en løype langs en liten sti etter siste hus/hytte. Kan hende man oppdager/finner nye muligheter her etterhvert.

Tett og litt bratt/krattet terreng men også litt åpnere og endel myr. Det er mye terreng rundt her også hvis man går litt lengre.Det er ikke sett sau eller kyr her, hverken sommer eller "vinter".

Sælandskogen

Stor parkeringsplass. På parkeringssiden er det litt runderingsterreng, men det er litt for nært veien.... og der kjøres det i 80 km/t.... så det er ikke bra med blindslag på denne siden.

På andre siden av veien kan man legge noe korte spor/spormomenter.

Retrieverklubben trener her:

På andre siden av elva, langs stien mot turområdet «Bjødnalia» er det skrått og med endel store stein som vi kan sende hundene opp i: Momenttrening i bratt terreng, kun på ene siden av stien.

Det er et forslag at de som trener her legger spor i skogen på begge sider av veien og mens man venter så kan man (de som ønsker) trene enkeltslag/momenter/funn i skråningen på andre siden av elva

Sveineskogen (bak Åna kretsfengsel):

Man kjører inn i selve skogen og parkeringen er midt i skogen. Det er ganske tett og krattet granskog her, men noen steder er det litt åpnere. Rundering er nok det som egner seg best her. Vet ikke hvor mye denne skogen blir brukt til tur av andre.

 

Her kan man rundere litt:

Noe er hogget ned, også her...

Full klaff på årets siste prøvedag

Lørdag arrangerte dioet A og B prøver og det ble full klaff for alle innvolverte. Etter god innsats fra figuranter (Ola, Bjørn Erik, Aud og  sporlegger John), prøveleder Krissi, dommere (Kaare, Paul og Tone) og ikke minst prøvedeltakerne, ble resultatet veldig bra.

Så GRATULERER ALLE SAMMEN:

Gro Elin og Storm ble B godkjent:

Dommer Paul ("den skumle") står bak

Bra jobba Gro Elin og Storm:

Frode og Bandit er igang med A sporet/oppsøket.

Det er like før de treffer sporet:

Kom i mål med 2 gjenstander og slutten og ble dermed ferdig med sin 2 RE godkjenning: 

Sted: Melsvatnet
Dommere: Kaare og Tone

Åshild og Jelp (dio1/avd Haukeli) er igang med sin A rundering i Vigreskogen:

 

Det gikk veldig bra og de er dermed A godkjent:
Dommere Kaare og Tone

Og Åshild har nå også tittelen tidligere hundefører.

Jelp er også A godkjent med Anders Sten Nessem (Åshilds mann)

Bra jobba Jelp, nå blir det "kamp" om hvem som skal ut på leit med deg...

En kjapp liten runderingsøkt

Lørdag var det prøver og dermed ble det ikke tid til vanlig trening på oss. Men mellom "slaga" fikk Isi seg en liten speedrundering i lilleskogen på Vigre. Kun funn og rett i belønning på alle unntatt et slag. Hun er kjapp med å ta bittet når hun, i løpet av et sekund, forstår at det kommer ikke belønning, ennå...

Det ble en kjekk økt med full fart og fullt fokus hele tiden. Vi har ikke fått trent eller gått særlig tur i det siste fordi mor er på sykehuset, så da passet det godt med kun en enkel fartsfylt oppgave for Isi. Hun virkelig nøt å få løpe full fart mellom figurantene. Det ble vel ca 8 - 10 slag/funn  :-)

Leteaksjon på Røyneberg

Tidlig mandags morgen (ca 06.40) ringer alarmtelefonen. Det var ei eldre, dement dame på 74 år som var savnet fra Sørnes/Røyneberg. Da var det bare å komme seg opp og gjøre seg klar.
Fikk varslet jobben. Heldigvis jobber jeg i kommunen så jeg får lønn de dagene jeg er ute på leteaksjon. Det er ikke alle som får det. Noen må ta ut ferie/avspasering eller permisjon uten lønn... Slik bør det ikke være når vi er ute og leter etter noen som er savnet.
Dette fikk jeg faktisk formidlet til en journalist som var veldig "på hogget" mens vi ventet på info på oppmøtetstedet. Det jeg fikk sagt lå også ute på nettet (Stavanger Aftenblad) noen timer, til det ble byttet ut med nyere info om leteaksjonen.

Det var bare meg fra NRH, og det var uvant, da jeg ankom. Fikk litt info fra noen røde kors folk, men alt var litt i oppstarten og politiet var heller ikke kommet enda.
 Frode kom ei stund etter meg og jeg fikk vite at Gro Elin kom for å være i ko.

Min første søketeig ble ved en skole i nærheten, samt turveier/gater i området. I starten gikk det greit å søke rundt skolen, men på slutten begynte elevene å komme og da ble det verre.

Bilde fra NRK avd Rogaland.

Gro Elin og Bjørn studerer kartet:

Heldigvis var jeg da nesten ferdig og etter samråd med Gro Elin tok jeg noen veier rundt skolen og jobbet meg tilbake mot ko. Her var lite folk og biler ute enda så Isi gikk for det meste løs.
Etter over en times søk var jeg tilbake ved ko og fikk nye søkeområder.
Det var også kommet flere fra NRH. Steffen, Bjørn og Sylvelin og litt senere kom Paul og byttet med Gro Elin, som måtte på jobb.
Vi lette og lette, det gjorde alle søkemannskapene. Vi syntes det var rart at hun ikke ble funnet, men sprek som hun var, kunne hun ha gått langt.
Litt utpå dagen kom det inn melding om at en eldre dame var sett i en hage, på Stokka!  Det er ganske langt fra Røyneberg til Stokka.... Alle bilpatruljer ble sendt dit og omtrent samtidig fikk Paul (beredskapsansvarlig) en ny varsling om en leteaksjon i Egersund.

Det ble vurdert at 4 hundeekvipasjer dro til Egersund. Jeg ble igjen her og ventet på meldingen om at dama var funnet på Stokka. Men vi fikk en ny beskjed... Hun var borte vekk, fra hagen og var ikke i gatene rundt. Hun var sett gående i retning Missisippiskogen ved Stokkavannet. Jeg ble bedt om å kjøre til Stokka og søke i/rundt skogen der og opp i gatene mot der hun var sett.
Holdt på med det en times tid da endelig beskjeden kom. Hun var funnet i god behold oppi en av gatene her på Stokka. Puuhh... Det var en gledelig beskjed :-))

Stavanger aftenblad dekket saken.  Og dagen etterpå kom diskusjonen om man burde utstyrt demente med gps.

Akk o ve(d)...

En dag i uka som var kjørte jeg opp til Sviland for å se med egne øyne hvor mye skogen var rasert av tømmerhogst. Og de hadde tatt ut mye skog. Det var nesten ugjenkjennelig....
Veien opp og parkeringen var blitt bedre, men det var et sørgelig syn som møtte meg... ja allerede når vi svinger av veien og kjører oppover ser alt helt annerledes ut.
Det eneste positive var at de store maskinene var vekk.... betyr det at de er ferdige med å hogge, tro?
Da spørs det bare om/når de ev graver  jorda/grusen ut også, slik noen hadde fortalt tidligere. Da blir jo alt rasert...  :-(((((((((

Parkeringsplassen:

Innover valpeskogen, sett fra parkeringsplassen:

Mye kvist og kvast inni den fine "valpeskogen vår":

 

Haugen mot gården var det første de snaua:

Ikke lett å gå spor her nå...

Fint vær, men trist syn:

Midtlinja:

Arrggg...

Tatt fra ca der dumpa i  grusveien er og nedover mot bilene ("valpeskogen" er vekk):

Stiv kuling fra sørøst...

Lørdag var vi ein heile gjeng oppe ved Bjerkreimsenderen for å trene spor og overvær.
Noen hadde også siste del av B ukas arbeid. Gratulerer Ritva og Gro Elin med fullført uke :-))

Vi fordelte oss 2 og 3-4 sammen og delte terrenget mellom oss. Jeg og Ghita fikk høyre side (sørover/oppover) fra der vi parkerer og oppover motbakkene mot senderen på toppen.

Først gikk vi opp bakkene, (og det tok tid i stiv kuling midt imot), for å legge ut spor for hverandre. Vi ville bruke den øverste delen av terrenget til spor og den nederste til overvær mens vi ventet på at spora skulle få litt liggetid.

Overværstrening: Ghita gikk ut for å gjemme seg på en haug. Der vi stod ved bilene, blåste det rett mot oss så vi planla utifra det.
Men vinden snudde litt i terrenget så jeg måtte gå en runde mot vest for at Isi skulle få ferten av Ghita.

Hadde ikke batteri på kameraet, så dette bildet er fra i fjor da vi hadde gått spor, 

også ved Bjerkreimsenderen:

Et gammelt bilde av terrenget og av senderen på toppen:

Et annet gammelt bilde, vi ser bilene langt der nede, ca midt i bildet:

Det var egentlig litt gøy, for Isi fikk ferten av Ghita, da hun var på vei opp en haug. Perfekt belønning for å klore seg oppover knausen, å få ferten av en kjekk figurant. Ghita lå på neste haug, så Isi måtte opp første haug og derfra videre mot nesten. Hun skulle få gå rett i belønning, men slik Ghita lå, så/hørte hun ikke Isi, som meldte ved beina til Ghita. Ghita lå innunder en stein på toppen og hun var inni jervenduken. Det blåste så mye at hun verken hørte at hun kom eller bjella hun har på seg... Men det gjorde jo ingenting at hun meldte, siden hun var helt inne ved henne.

Ghita fikk også et overværssøk og så spiste vi lunsj, inni bilen.... Det var så kaldt (ca 4 grader og stiv kuling...), det var nok endel kuldegrader ja. De andre var ute og søkte da vi skulle spise, og siden det var så kaldt så satte vi oss inn i bilen min.
Etterpå skulle vi gå spora. Vi lurte begge to på hvordan det ville være i den sterke vinden. Vi tok med oss hundene og kavet oss atter en gang opp bakkene i motvinden.
Ghita startet på sporet litt lengre nedi bakken enn meg, men jeg mente jeg visste hvor hun hadde hengt opp sløyfa, så jeg gikk oppover dit. Så ingen sløyfe og ringte Ghita. Hun hadde hengt den i en einerbusk, like ved der bilene til Frode, Ola og Bjørn Erik stod. jeg var akkuratt der vi pleier å stå oppi bakken der, men ingen biler da og jeg regnet med at sløyfa var blåst ned. Startet derfor å gå på skrå over myra etpar ganger, men det så ikke ut som om Isi fikk tak i noe spor... var det SÅÅÅÅ vanskelig altså...? Regnet med at det var pga vinden da...
På en av turene over myra løftet Isi nesen og været opp mot vinden... Hmmm... var det noe der borte? Jeg flyttet litt på meg og gikk mot der Isi viste interesse. Etter ca 50 m ser jeg bilene (var det her de stod i dag.. hadde ikke sett dem lengre nede pga en krapp sving..), og da ser jeg at Isi har snuten nedi og durer avgårde. Hun var løs så jeg lot henne gå, og jeg ble etterhvert sikker, her var det spor. Var det Ghita sitt? Måtte jo bare satse på det, så jeg ropte på Isi slik at jeg kunne få fulgt etter jeg også.
Det gikk ganske lang tid før vi fant 1 gjenstand (vi gikk over den første, hvis den ikke var blåst vekk da..?). Men det var godt å få bekrefta at det var Ghita sitt spor vi var på. Isi fortsatte ved godt mot og hun hadde ikke nevneverdige problem som jeg kunne se, til tross for den sterke vinden.
Opp og ned, over steinrøyser og bekker... Måtte slippe lina flere ganger for ikke å "tryne"... det er veldig ulendt terreng her oppe og i stor fart kan det fort gå galt. Slapp å kalle så mye på Isi i dag, for hun stoppet faktisk innimellom for å vente på meg, flinke jentå, da følte jeg virkelig at vi var et team, en deilig følelse.

Vi fant etterhver en gjenstand til og også slutten fant Isi - veldig bra. Sporet var 1 km og hadde ligget i nesten 4 timer da vi gikk ut. Hadde regnet med at det ville bli vanskeligere for Isi å følge pga den sterke vinden, men ser i ettertid at sporet kunne blitt eldre... men da hadde vi kanskje måttet gå i skumring/mørke... og det er heller ikke kjekt i dette terrenget.

Sporloggen her viser der vi leita etter sporet i starten, ellers ser det veldig bra ut: 

(Ghita er grønn og jeg er gul)