3 km spor

Lørdag var vi ved Flassavann for å gå spor. Planen var å få et langt spor og Trude tok utfordringen og la et 2.7 km spor til oss. Jeg ba om å få mange gjenstander, ønsket både at Emma skulle få mange belønninger ila sporet, spesielt mot slutten, samtidig er det greit for meg å få bekreftelse på at vi er på rett spor, spesielt mot slutten, da vi nok begge er trøttere og kan slurve mer, enn i starten. Og slik terrenget/utfordringene ble uti sporet, er jeg glad jeg ba om mange gjenstander.

En annen ting med gjenstander er at jeg har sett at Emma noen ganger slurver litt når hun blir satt på sporet igjen, etter belønning av gjenstander. Nå ville jeg få mange repetisjoner ila kort tid! Og jeg merket faktisk at hun ble bedre og bedre utover i sporet med tanke på dette!
En annen ting jeg ville øve på når vi nå fikk et langt spor, var det å ta pauser. Det har vi ikke gjort ofte i sporet. Hunden må lære å slappe av, ikke lage lyd, hente seg inn osv. Det kan være lurt å ta pause feks rett før et vanskelig "parti"/ulike utfordringer. Da får hunden hentet seg inn og kan kanskje klare utfordringene bedre enn hvis den var mer sliten. Dette er spesielt viktig på lange spor.

Sporet til Emma skulle ikke være så gammelt, det var lengden som var målet med økta, ikke liggetiden.
Så da det hadde ligget i litt over to timer startet vi. Hun dro fint avgårde i oppsøket og da vi traff sporet reagerte hun umiddelbart og dro avgårde i rett retning. Det bar i god fart oppover, oppover og oppover! Godt å ha en hund som drar da ja!

 Godt med drahjelp i oppoverbakkene:

 

 

Men ikke like kjekt at hun drar i nedoverbakker også da... Noen steder var det så bratt og steinet at jeg bare måtte slippe lina. Da er det godt at vi har trent "innkalling i sporet".
Det fikk jeg også brukt for noen steder der hun mister sporet litt, da slipper jeg lina og lar hun jobbe på egenhånd. Når det ser ut til at hun har funnet det igjen, roper jeg henne inn. Belønner alltid dette, og lar henne gå igjen. Hvis hun nå går rett til samme sted der jeg ropte henne inn fra, har jeg fått en bekreftelse, fårtt dobbeltsjekka, at det faktisk var sporet!
Dette har jeg testa ut flere ganger og hvis jeg med vilje, roper henne inn når hun ikke har funnet sporet (legger egne spor innimellom, der slikt prøves ut), så går hun ikke tilbake, da fortsetter hun letingen etter det.

Etterhvert kom vi nedover mot beitegress, langs en traktorvei og bort til en gjerdeklyver. Her var en turgåer akkuratt gått over, så jeg visste at her kunne det bli litt vanskelig for Emma å holde seg på sporet. Men hun tok fint opp sporet igjen etter gjerdeklyveren, og like etterpå fant hun en gjenstand! Trude hadde heller ikke gått rett på stien/traktorveien. Hun hadde også lagt mange gjenstander strategisk bra, dvs rett etter at det hadde vært en utfordring, som denne gjerdeklyveren (og 4 til som vi passerte), når vi hadde gått langs sti/krysset over sti/traktorvei ol. Da får hunden belønning for å jobbe bra/følge rett spor og jeg får bekreftelse og lærer å stole på henne. Så tusen takk for veldig bra gjenstandsplassering Trude!

Vi fortsatte i beitelandskap med kort gress og sporet gikk langs traktorveien/parallelt med denne og langs en asfalt/grusvei et lite stykke. Her så jeg sau da vi kom gående, men de var vekk da vi kom dit. Siden jeg så sau foran oss, tok vi en pause da Emma fant en gjenstand. Jeg regnet med at det ville bli litt vanskelig der med sauen, så greit med en pause nå. Dette var den andre pausen. Den første tok vi oppå heia like før vi kom ned mot traktorveien. Da var emma mer urolig, hun peip litt og ville bare videre. Pause nr to gikk mye bedre. Hun roet seg, slappet av og jeg fikk drikke litt vann. Pausen varte ca 3-4 minutt.

Pause:

Her som sauen hadde vært, vinglet Emma litt fram og tilbake, den ferske sauelukta skapte nok litt vanskeligheter. Vi gikk nede på selve "veien", mens Trude hadde gått litt uti kanten ovenfor vein hvis jeg forstod det rett. Jeg så hun ikke hadde spor her, men tenkte det skyldes sauen. Men der Trude hadde krysset veien og gått ut i terrenget igjen, fant hun sporet. Det gikk like til en ny gjerdeklyver, ny gjenstand like etterpå, fortsatte langs beitemark med grusveien like ovenfor oss/i kanten på denne. Over en ny gjerdekklyver, over grusveien og opp i terrenget. Rett før neste gjerdeklyver fant Emma en gjenstand og hun etter å ha passert denne gjerdeklyveren gikk hun mot neste.
Da ble jeg litt bekymret for nå var vi på vei over i det området der jeg hadde lagt spor til Trude...

Derfor ringte jeg for å høre, og joda, Emma hadde helt rett, Trude hadde gått her... Da vi tidligere snakket sammen om hvor vi skulle gå, også på tlf underveis, hadde vi klart å misforstå hverandre. Dermed var noe av sporet til Emma på den siden jeg hadde gått spor til Essa og Trude... Vi fikk se hvordan det gikk, tenkte jeg, måtte jo bare gå videre.
Nedover langs en sti, ut i terrenget igjen og nå nærmet vi oss ei myr jeg hadde gått i kanten av tidligere.
Men heldigvis hadde ikke Trude gått helt ned til myra, så vi fortsatte. Det var nå bare ca 10 m mellom de to spora, men vinden var gunstig, så Emma fikk ikke ferten av mitt spor!

Like før slutten kom vi imidlertid rett inn på mitt spor, Emma fant sågar en av de gjenstandene jeg hadde lagt til Trude. Trude satt like nedenfor oss nå, og ventet på at jeg skulle vise henne hvor hun skulle gå. Så hun ropte til meg at jeg måtte gå litt tilbake. Og ikke mange metrene derfra fant Emma igjen Trudes spor og etter få meter kom slutten! I tillegg fant hun 11 små gjenstander. Trude husket ikke helt hvor mange gjenstander hun la ut, men tippet ca hver 200 meter. Så det var vel ca 12-13 gjenstander totalt!

Veldig fornøyd med Emma, som hadde godt drag i lina, selv etter neste 3 km spor!

Sporloggen viser at Emma  har jobbet veldig bra!

Den gule loggen er meg og Emma. 

Den grønne er Trude da hun la ut sporet til oss, og den rosa er der jeg la ut spor for Trude og Essa:

Høydekurven:

Praktisk trening er gøy!

De siste ukes trening har vært praktisk rettet! Har prøvd å tenke hva kan man gjøre her, i de ulike områdene vi settes opp på.

En onsdagskveld var vi på "Sviland 2". Jeg ville søke grusveien fra den borterste enden til den andre. 3 figuranter, stisøk med andre ord, der hunden skal markere/finne spor og følge opp overvær.

Da vi startet var Emma så gira at hun løp ut på hver side som om det var rundering... Jeg bare gikk på grusen, men tenkte at spor finner hun kanskje ikke i dette tempoet... Tok henne i line innimellom, for å sjekke for spor, men også i svingene fordi det var en sykkelgjeng som kom innimellom i et vanvittig tempo...

Første funn fikk hun på spor, fant Tom christian i kanten på en grusplass ved Risaområdet. Emma tok ikke bittet med en gang, tittet litt på noen syklister som stod like ved, drakk litt vann, så snudde hun rompa til Tom Christian og tok bittet og løp for å finne meg.

Så gikk vi videre på grusveien, ventet en liten stund før vi gikk fordi en turgåer gikk rett foran oss. Tok på lina og gikk nedover. Da neste funn kom, husker jeg ikke om jeg hadde sluppet henne løs, men hun fant greit Nina og det var nok på overvær inni skogen der hun løp.
Siste funn lå litt ovenfor bommen. Her så jeg ikke når hun slo på figuranten. For hun var inni skogen på motsatt side, må ha fått ferten der og løp over grusveien og ut på andre siden uten at jeg så det.
Kom fint inn med melding. En fin økt med en ukjent praktisk oppgave!

Onsdagen etterpå var vi på Dale. Cecilie og jeg hadde hver vår praktiske oppgave nede ved de gamle asylsøkerhusene. Først fikk Emma 3 figuranter i nærheten av husa, et oppe i andre etasje i den utvendige gangen. Her fikk hun ferten nede fra bakkenivå, fant trappa og fant Cecilie. På vei mot henne hadde hun bråstoppet og spist en godbit. Da hun hadde meldt, hoppet hun opp på kanten med forbeina... Jeg stod på bakken under og så bare hodet over kanten, og i et lite sekund tenkte jeg at hun kom til å hoppe ned... Uff skummelt, men hun skulle nok bare se hvor jeg var. Da hun kom inn med bittet holdt hun fint fast til hun satte seg, men akuratt da jeg skulle ta på påvisningslina, stakk hun... og ville nesten ikke komme tilbake til meg, hun skulle jo til figuranten sin hun, rampejentå... :-P

 

Cecilie filmet litt: 

Neste funn var oppå en terrasse på bakkeplan, men den var "innebygd" slik at Emma ikke kom til figuranten. Hun prøvde å komme seg inn dit flere steder, men gav til slutt opp og tok bittet og kom inn. Er veldig fornøyd med at hun prøver så iherdig å komme seg helt bort til figuranten! 

Siste funn visste jeg hvor var, nemlig nede i et gammelt sjøhus, som formelig ropte om å bli brukt til gjemmested... 

Emma løp avgårde foran meg, så jeg så ikke mer før hun kom tilbake med melding! Hun var helt nede hos figuranten her også, veldig bra! 

Alt i alt tok dette ikke mer enn ca 15 minutt, så jeg fikk en kjapp liten økt på slutten. Nina oppi et tre på plenen foran rekkehusa og Alexandre gående på plenen bak det ene rekkehuset. 

Emma fant Nina først, selv om jeg trodde hun skulle løpe ned til Alexandra, for hun løp i rakettfart rett ned mot husa. Men da hun var på vei mot meg igjen, fikk hun ferten av Nina. Hun prøvde først å klatre i treet, så tittet hun opp, ristet seg og tok bittet! 

Deretter gikk vi mot baksiden der neste var. Emma forsvinner bak huset og kommer etterhvert med melding. Hun gikk med Alexandra en liten stund, stilte seg litt foran henne og tok så bittet.

En fin kveld med flere kjekke utfordringer for Emma!

Veien videre... etter godkjenningen!

Ja, hva nå?

Når første mål er nådd, Emma er blitt en A godkjent redningshund, så begynner en "ny" epoke!
Ny, i anførselstegn, for det er ikke nytt for meg. Men det er nytt for Emma. Og det er nytt for meg sammen med Emma. Hun er min tredje redningshund og det er ikke fritt for at minnene om de andre to, nå plutselig gjør seg mer gjeldene.
Pia var min andre flat, men den første som ble trent og godkjent i NRH. Hun var over 2 år da vi startet treningen og ble godkjent i 1999. Hun ble pensjonist, etter å ha fått slag, i november 2003. Pia var min "prøveklut" ift brukstrening, vi prøvde "mye rart" og jeg lærte utrolig mye! Vi deltok på mange leteaksjoner og gjorde mange erfaringer sammen.Les mer om Pia her (under minner).
Så var det Isi, som nå er over 13 år. Hun ble godkjent i 2007 og gikk av med pensjon fra 1.1.2014. Med Isi gjorde jeg mitt første funn, i 2008, en utrolig opplevelse. Og noen år etterpå (i 2012) gjorde hun et funn til. Det er en utrolig følelse, som nesten ikke kan beskrives.

Yea... Emma er klar for nye eventyr!

Nå skal Emma ut i virkeligheten! Jeg har jo trent endel praktisk med henne allerede. Det er kanskje lettere å tenke på og trene på dette, når man har deltatt på leteaksjoner med hunder tidligere. Men nå kan jeg konsentrere meg om å gi Emma mer erfaringer i det vi kan oppleve på leteaksjoner. Det gjelder å se andre muligheter i de terrengene vi bruker og samtidig få erfaringer/få trent på helt nye steder.

Jeg tenker det er viktig å:
* Vedlikeholde meldingen, også bruke "rare" figuranter, på "rare" steder.
* Kunne sende henne opp/ned/hit/dit... Funn på "rare" steder og steder vi vanligvis ikke har funn/trener søk
* Urbane søk
* Trene mer på vannsøk og båtsøk
* Få mer erfaring i lange oppsøk, gamle spor, få gått flere lange spor, samt spor med forstyrrelser

Første onsdagstreningen etter godkjenningen, var lag 2 på Sviland. Jeg ville trene på å sende Emma opp på hauger/steder det kan være greit å få søkt med hund. Vi var i sandtaket, og først var Cecilie figurant nede ved den gjødseltanken. Jeg skulle sende Emma oppover grusveien som går der, og vi passet på at vinden ikke kom derfra. Nå var det ikke overvær hun skulle få erfaring i, men det å gå ut og søke der jeg sier/viser, og så gjøre funn. Grusveier er jo noe vi vanligvis ikke sender hundene opp langs.
Men Emma ville det annerledes. Hun ble sluppet nede ved marka og jeg skulle gå en liten runde før jeg kom til grusveien og tanken. Emma løp lengre enn jeg trodde, og plutselig var hun på egenhånd på vei opp grusveien mot gjødseltanken. Jeg var ennå nede på marka. Etterhvert så hun Cecilie inni skogen, hun var stående/filmende figurant og Emma meldte ikke med en gang, ble stående litt å se på henne, som oppførte seg litt annerledes enn figuranter flest (noe som også er greit å få trent på). Hun tok bittet etter at hun hadde snudd for å finne meg. Godt hun husker at hun skal ha med melding til meg når hun har funnet noen, selv om hun ble litt "satt ut" ved selve funnet... Flink jente som kom til meg med melding og full fart på påvisning!

Så gikk jeg en ny runde opp i høye skogen, mens Cecilie gikk til avtalt sted. Hun gikk slik at Emma ikke kunne få sporet hennes.
Etter at jeg var ferdig med å søke i skogen, startet jeg å gå mot der Cecilie nå var. Hun skulle heller ikke nå få ferten av henne, men bli sendt opp en bratt skråning av sand og rullestein, like ved bilene våre.
Jeg tok faktisk line på henne nå, slik at hun ikke skulle få løpt på eget iniativ. Hun ble så sendt opp den bratte skråningen, noe som gikk fint. Fant Cecilie, tittet ned mot meg, som stod like nedenfor, så tok hun bittet og kom ned. Veldig kjekt å trene på slike små, men veldig nyttige momenter!

Lørdag 9 april var vi på sportrening ved Holmavann. Jeg var ikke helt i form, så det ble kun noen korte oppsøk for min del, samt et slags "urbant" søk (midt på Høgjæren...).

Alexandra la ut to oppsøk til meg på markene langs veien inn mot parkeringen. Det var kommet opp noen nye gjerder, så det ble ikke riktig så lange oppsøk som jeg hadde tenkt meg.

Mens spora lå og godgjorde seg, ville jeg sjekke om det var mulig å søke inne på området til Holmavann ungdoms- og misjonssenter.
Tanken var å søke med Emma i line og håpe at det ville være folk ute, samt at vi fant et gjemmested i nærheten av de folka. Jeg ville trene på forstyrrelser som Emma ser/hører, men at hun allikevel må ha nesa på og få med seg om det er en annen fert i nærheten.
Vi så det var folk på senteret, det stod en buss på parkeringen. Og vi var heldige, det satt folk ute ved et bord, og like i nærheten var et gjemmested. Alexandra gjemte seg der, etter at vi hadde fortalt folka hva vi dreiv på med...

Emma søkte i line, og jeg glemte å ta på selen, så hun dro kratig i båndet/bringkobbelet, hun harket og hostet fordi det strammet rundt halsen... Hun så folka ved bordet og vi gikk forbi dem og akuratt da, fikk hun ferten inn fra venstrsiden. Alexandra lå bare 1 m fra gangstien jeg gikk på, hun lå bak en slags rutsjebane. Emma fant henne, jeg bare slapp påvisningslina. Da hun prøvde å melde så jeg at bringkobbelet lå med bittdelen oppe på nakken...Arg... Det var nok fordi påvisningslina var festet i den, enda en god grunn til å bruke sele i situasjoner der vi søker i line. Jeg bare ropte på henne, fikset bittet på plass og da løp hun bort igjen og meldte, selv om jeg bare stod 1 m fra henne. Veldig fornøyd med den!

Her belønner Alexandra. Gangstien vi gikk på ses rett ved siden av denne "renna".. :

En liten videosnutt fra søket:

Neste funn. Figuranten hadde flyttet seg bort på en terrasse. Her var det ingen folk som vi kunne se. Emma søkte i line og da jeg så hun fikk ferten av noe, slapp jeg henne løs:

Etter ca 3 timer gikk vi sporoppsøkene. På det første, kom sporet etter ca 100 m. Emma fant greit sporet og durte avgårde i kjent stil. Jeg hadde med meg sporleggeren, for hun hadde nemlig plumpa uti et sted her, og jeg ville helst unngå det... Emma fant første gjenstand etter kort tid, 15 m fra der hun fant sporet. Greit å få belønning raskt når hun finner sporet og velger rett vei. Videre bar det og etter andre gjenstand nærmet vi oss hullet... Ved andre gjenstand tok jeg derfor Emma av sporet, tok en bue rundt hullet, og på sporleggers anvisning, gikk vi mot sporet igjen. Emma fant det greit og etter få meter kom slutten!

Tok neste oppsøk med en gang. Først litt oppover asfaltveien, og da gjerdet tok slutt, startet jeg oppsøket paralellt med veien/i grøfta/kanten av marka liksom. Her hadde jeg sagt at jeg gjerne ville ha så langt oppsøk som mulig, før vi traff på sporet. Visste at vi dermed kunne gå helt til der skogen begynte og marka tok slutt, ca 3-400 m. Så jeg regnet med et langt oppsøk. Etter kun 100 - 150 m slo imidlertid Emma på et spor... Hæææ... her...? Hadde jeg forklart meg dårlig mtp langt oppsøk, eller var det et annet spor??
Vel, jeg måtte bare følge på, Emma hadde ivertfall spor, så fikk jeg se hvilket det var. Og plutselig fant hun en gjenstand. Og selv da tenkte jeg at hun kunne ha funnet andre gjenstand og at hun hadde fått ferten av sporet fra veien... Men nei, litt etterpå fant hun andre gjenstand og vi gikk videre rett på slutten! Stol på hunden har jeg alltid sagt og gjort, og her var det virkelig på sin plass! Takk og pris at jeg gjorde det. Alexandra hadde nemlig gått akuratt der Emma fant sporet, det var nemlig en bekk/vått område som hun ikke ville ha kommet forbi hvis hun gjorde slik jeg beskrev. Heldigvis hadde hun ikke sagt noe til meg, og dermed fikk jeg en flott bekreftelse på at det er riktig å stole på Emma!!


Lørdag 16 april var det praktisk trening (OL trening, som det står på terminlista vår). Strandsøk stod på programmet denne gangen og vi møttes på Tungenes. Det var 6 godkjente ekvipasjer som møttes.
3 figuranter ble lagt ut og 3 hundeførere gikk i ene enden, lengst fra bilene, for å søke mot bilene. Det var ca 600 m å søke, langs svaberget. I det flotte været var det en fornøyelse å søke langs stranda slik, selv om det blåste en kald nordavind.

Herman starter først: 

 Vi venter på tur og tar en liten fotosession imens:

Kjedelig...

 Morten, Snusken, Emma og jeg venter:

Området er markert med svart og ca der funna var er røde kryss:

 Flott område og et nydelig vårvær. Det var endel folk ute og gikk tur i området, og det er jo veldig reelt og greit å få trent på. Akuratt da Emma søkte traff vi ingen... Men det var folk i nærheten av siste figurant, jeg både så og hørte folk oppe ved bilene/husene, men vindretningen var fra sjøen og mot oss:

Vi var andre hund ut, og da vi startet var Emma raskt oppe for å sjekke spora der førstemann var gått ut. Hun kom tilbake etterhvert, jeg valgte å gå litt nedenfor, nettopp for at Emma ikke bare skulle løpe etter spora til Herman.
Etter å ha gått etpar hundre meter ser jeg at Emma, som løper ganske langt foran meg, får ferten av noe nede ved vannkanten lengre borte. Så forsvinner hun, men etter etpar minutt dukker hun opp med melding. Hun viser meg så hvor Ronny gjemte seg:

Vi søker videre og finner etter nye etpar hundremeter Ghita, som lå i en sprekk:

Fortsetter mot bilene og da vi nærmer oss dem, finner Emma Gry som ligger ytterst ute på en liten brygge, midt blandt noen store steiner:

Helt til slutt finner hun også fotograf Herman, som lå på ei brygge for å ta bilder da hundene fant Gry. Fin melding også på ham. Et kjekt strandsøk, veldig fornøyd med hvordan Emma, på selvstendig vis, løser alle oppgavene (finner figurantene). Hun er en drøm å trene med!!!

Så spiser vi lunsj i sola, og kjører deretter til Mekjarvik. Der er et område langs en sti, med litt svaberg og en lang molo vi kan søke oppå.

Det røde området er søkeområdet vårt og de røde kryssa er der figurantene lå. Emma jobba knallbra:

Første funn, her belønnes hun av Ghita:

Hun lå i starten på moloen, litt "trikky" vindforhold, men Emma løste oppgaven med glans:

Titt tei, Ghita:

Neste funn var utpå selve moloen, Gry lå bak noen store steiner:

 

Sistemann Ronny lå helt ytterst og vinden var slik at hun ikke kunne få den på land, det blåste fra Ronny og ut på sjøen. Men Emma løp helt ut til tuppen på moloen og deretter dreide hun mot høyre og da så hun Ronny. Hun fikk nok ikke ferten av ham: 

Noen der...?

Godt med et bad da vi var tilbake ved bilene:

Emma er nå godkjent redningshund!

Lørdag 2 april var dagen vi bestod A prøvene og dermed ble Emma godkjent redningshund og jeg var tilbake på beredskapslista med min tredje flatcoated retriever!

Det var en stormfull lørdag, med pøsregn og sterk vind, skikkelig leteaksjonsvær! Runderingen, på 800 m, var i et terreng på Eikeland, utenfor Ålgård. Her hadde jeg ikke rundert tidligere. Løypa var i åpent lavfjellsterreng, med bekker/elver, mye steiner, litt beitemark for storfe og egentlig ei variert løype. Utfordringen ville nok bli vindstyrken som kom i stiv kuling rett inn mot midtlinja gjennom ca halvparten av løypa, for så å snu litt/dvs det var kanskje veien/midtlinja som også svingte litt, og da kom vinden mer forfra.

Det var vel ikke vår mest stilfulle rundering... Prøve er prøve, og nerver og slikt spiller inn på litt av hvert!

Men til syvende og sist, Emma jobbet bra og jeg..., jeg  prøvde så godt jeg kunne, med de nervene man har, å ikke ødelegge for henne. Det var veldig godt å få beskjed om bestått, for jeg har lenge visst hva som bor i den hunden, og at det nå klaffet på prøven var utrolig deilig!

Gratulerer til Cecilie og Herman, som også bestod runderingen!

Sporene, som er ca 1 km, med 4 gjenstander og slutt i, og med liggetid på mellom 3 - 4 timer, ble gått ved Bjerkreimsenderen litt senere på lørdagen. Der oppe var det om mulig enda mer regn, tåke og masse vind! Dette kunne bli et utfordrende spor... Og før vi startet måtte jeg og Emma over en bekk, som ila liggetiden til sporet, var blitt til ei stri elv... Jeg måtte ha hjelp til å komme over.
Oppsøket gikk greit, Emma fant sporet uti ei myr, og gikk først noen meter bakover, før hun snudde og gikk rett vei. Jeg meldte spor og fikk "armen opp", det var nyttesløst å prøve å rope til meg, det blåste og var altfor mye lyd i elva...
Første del av sporet gikk i ei stor myr, som var blitt veldig våt i dette været. Emma jobbet knallbra, litt fram, litt sirkling når sporet forsvant i "vannmassene", så litt framover igjen. Vi brukte lang tid på de første 300 metrene. Så bar det oppover, oppover, over en bekk, videre oppover. Her fant hun en gjenstand, O - lykke!
Så kom vi opp på toppene og her tok vinden skikkelig tak. Men Emma sporet veldig bra her, nå når vi var borte fra myrområdet. Så på ca 800 m fant vi en ny gjenstand - O`dobbel lykke!!! Nå må vi bare klare de siste 200 m sa jeg til Emma, og surret lina godt rundt hånda, for Emma dro godt i vei oppå her.
Så begynte nedstigningen... OMG... det gikk bratt nedover. Jeg stanset Emma og fikk lina rundt magen for å kunne holde skikkelig igjen. Ville ikke ha samme greie som i fjor, da hun løp forbi slutten da vi var bare 100 m fra den. Hadde det bare vært litt våtere her, så hadde Emma måttet bruke et annet tempo, men neida, her var det lett for Emma, men kjempevanskelig for meg. Hun drar på i sporet og når det går så bratt nedover, klarer ikke jeg å gå oppreist... da ville jeg ha stupt. Så det ble en blanding av å sitte på rumpa, gå etpar skritt og så deise ned/til siden før Emma dro meg overende. Vi sklei nedover en bratt skrent der det faktisk lå litt snø. Her hadde også figuranten sklidd på rompa. Jeg fikk skikkelig stor fart, klarte ikke å bremse med beina og for nedover, rullet ut i lyngen og etpar meter nedover. Tror det kanskje var her jeg slo hull i buksa og fikk sår på kneet.
Så videre nedover, til et stup. Emma sjekket litt fram og tilbake ovenfor stupet, men her kunne ingen ha kommet seg ned, og etterhvert fant hun vinkelen og dro meg oppover til høyre og så nedover igjen, like bortenfor.
Hun var på vei ned en slags kløft, men plutselig stoppet hun. Hmm... tenkte jeg, var det ikke spor der allikevel. Hun stod der litt, tittet på meg. Jeg ville ikke gå ned den bratte skråningen hvis jeg måtte gå opp igjen like etterpå, så jeg avventet litt. Så ropte jeg på henne,og hun kom opp igjen, fikk en godbit og så løp hun ned igjen og stoppet på samme punkt. Så tok hun hodet inn mot brystkassen og plutselig så jeg hva hun gjorde, hun prøvde å melde med fastbittet, som hun ikke hadde på seg. Og først da skjønte jeg at hun hadde funnet en stor gjenstand/slutten! HURRA!!! Vi hadde klart det, vi var A godkjent!

Jeg skyndte meg nedover, best jeg kunne i bratta, og fikk belønnet Emma skikkelig!
Og jeg må si, at dette sporet muligens er noe av det mest krevende jeg har gått, rent sånn terrengmessig. Myr og mye vann i oppsøket, 300 m myr i starten der Emma sleit seg igjennom, vind, regn og blåst på toppen og de siste 200 m nedover i den bratteste nedoverbakken jeg har gått spor i.
Det føltes veldig fortjent at Emma fant slutten, flinke, flinke, flinke Emma, du klarte brasene!!!  Hun er blitt en veldig god sporhund også!!!
Vi fant 2 av 4 små gjenstander. Den første, som vi ikke fant, lå i myra på de første 300 m så den var nok mest sannsynlig druknet når vi kom på sporet og den andre vi ikke fant trodde sporlegger måtte ha blåst av oppå fjellet i den sterke vinden... Er veldig glad for de to vi fant og for at de ikke var blåst av/druknet!

Men utfordringene var ikke helt slutt fordi om vi hadde kommet i mål på sporet, vi måtte helt ned fra fjellet også, og komme oss bort til grusveien. Vi var vel ca 200 bratte meter fra den, så vi kravlet oss nedover, men nå kunne Emma gå løs og det var mye lettere for meg.
Men så var det den strie elva da. Den kom vi ikke over. Så jeg måtte gå ca 500 m tilbake, langs elva, over hauger og melom store steiner, i oppoverbakke. Ringte prøveleder Aud og spurte om noen kunne komme og hjelpe meg med å finne et sted jeg kunne passere elva. Jeg måtte helt opp til der vi startet sporet, og der stod Kaare og Aud klare til å hjelpe meg over. Puhh... var glad da jeg kjente grusen under føttene igjen.

Da jeg kom opp til bilene fikk jeg vite at også Cecilie og Click hadde bestått sporet. Gratulerer så mye Cecilie! Nå er søksprøvene hennes bestått og hun mangler orientering og ukas arbeid A før hun og Click er ferdig med sin A godkjenning til høsten, dette går rette veien, du er snart i mål!!!

Vil også takke alle som hjalp til på prøvedagen, dommerne, prøveleder, figuranter, sporansvarlig og sporleggere. Samt alle som har hjulpet oss på treninger, kurs og samlinger! Uten dere, ingen godkjente ekvipasjer!!! Nå gleder vi oss til å kunne gjøre en innsats på leiteaksjoner, det blir et nytt og spennende kapittel for Emma. Jeg gleder meg til å bruke henne i reelle søk!

Her belønnes Emma ved sporslutten: 

Ned hit gikk/sklei vi, vet ikke om bildet viser hvor bratt det egentlig var:

Her ses et kartutsnitt over fjellknausen vi sporet i, den røde streken tegnet på frihånd, 

men sånn ca der gikk sporet:

 

Her vises høydekurven og sporloggen min. På høydekurvbidet, legg merke til den bratte skråningen mot slutten (til høyre på bilde) og tenk deg å ha en hund som virkelig drar deg nedover... Det var ikke lett, er glad jeg var nesten like hel da jeg kom ned..  :-P

Her er beviset på at vi har bestått:

Litt trøtte om kvelden, det var både Emma og jeg:

Hundene fikk feire med hver sitt bein:

Du fortjener masse nusser Emma:

Endel spor i det siste

Lørdag 12 mars var vi ved Flassavannet for å gå spor. Morten la et spor på ca 1 km til oss.
Det vi ikke visste, var at det hadde gått to folk + en hund der sporet startet... så vi fant ikke Morten sitt spor.
Emma fulgte et annet spor og da vi kom til noen snøflekker og jeg så to eller tre par sko i sporet... forstod jeg at det ikke var Morten sitt. Jeg ringte ham og vi fikk dirigeringer om hvor jeg kunne ta nytt sporoppsøk. Da gikk det fint og hun fulgte sporet, fant en gjenstand og en fant jeg og Morten lå i slutten. Han hadde kommet inn i terrenget for å geleide meg til rett plass til nytt oppsøk, og da vi nærmet oss slutten fikk nok Emma ferten av det ferske sporet hans. Hun dro megbort dit, like før slutten. Jeg tok henne med litt tilbake og da fant hun sporet (det gamle) og fulgte til der Morten lå!

Lørdag 19 mars var vi på operativ trening. Der trenes det på ulike ting etter hvor treningen er. Denne dagen var det på Dale, og ddet ble et søk rundt noen bygninger vi ikke har søkt rundt tidligere, såkalt urbane søk (selv om det her var ingen vanlige folk som forstyrrelse). Det var de rekkehusa og lavblokkene (tidligere asylmottak) som ligger nede ved sjøen, i nærheten av brygga. 3 figuranter gikk og gjemte seg, og vi visste ikke hvor de var.
Emma søker bra, løper og sjekker ift vinden. Ganske raskt fikk hun ferten av første figurant, hun løp i sirkel nede ved et bygg og plutselig gikk nesen veldig høyt og jeg skjønte at det måtte ligge en figurant oppe i "andre etasje". Emma fant ei trapp, løp opp og der, i "gangen"  fant hun Helen og den ene sønnen!
Da vi påviste var det bare Helen som var der, for sønnen hadde "stukket" av... Jeg sendte Emma bortover gangen der han hadde løpt. Hun løp rett forbi ham og ned og søkte videre på utsiden, hun hadde jo allerede funnet ham... Da hun kom tilbake til meg sendte jeg på nytt og vi ba gutten sette seg ned, han stod tidligere. Da meldte hun fint og fikk påvise.

Så gikk vi videre og på baksiden av neste blokk ser jeg at Emma får ferten av noen. Hun sirkler litt rundt og snuser oppetter ytterveggen, før hun løper rundt huset til framsiden og blir borte. Så kommer hun med melding. Ny figurant som lå oppe i andre "etasje" (utvendig trapp og gang). Ferten hadde faktisk gått over taket og ned på andre siden, der Emma først merket at det var noen her. Da hun skulle påvise klarte hun ikke å finne rette trappa opp. Her var flere trapper og hun hadde i søket løpt opp en trapp og gått ned en annen... Jeg så figuranten som tittet opp fra kanten, og prøvde å kaste grisen opp til henne slik at hun kunne belønne Emma når hun fant utav det med trappene. Men jeg er ikke spesielt god til å kaste så den deiset i bakken og da fant Emma den... Da gtok jeg rett og slett og sa at hun skulle melde på nytt, jeg fant ei trapp og sendte henne opp, og da glemte hun grisen, løp opp fant Gro Elin og meldte. Nå klarte hun å løpe opp rett trapp og påvise!

Siste figurant satt på trappa på det siste huset. Emma løp fint oppover mot huset og etter kort tid kom hun med melding. Der satt Ronny på trappa og solte seg :-)

Etter lunsj la Ronny og jeg spor for hverandre. Emmas var vel på ca 6 - 700 m og hun fant noen gjenstander, ikke alle, og slutten. Sporet ble vel ca 2 timer. Det krysset den beferda stien opp til Dalevann og her kan folk gå litt utenom stiene også, men det gikk bra, følte Emma hadde god kontroll på sporet.

Så var det påske og vi har gått noe spor da også.
Jeg la selv ut et spor onsdagen, etter at vi hadde vært på tur fra Sviland til Tjessheim først, sporet lå på Sviland.
Det gikk jeg og Emma torsdagen, da hadde det ligget i 19 timer. Hun brukte litt tid i starten på å finne ferten, men da det var gjort, holdt hun seg godt på sporet. Det var vel ca 300 m lang og krysset grusveien/kjøreveien.

Her er sporloggen, gult der Emma er med:

En liten videosnutt, ikke tvil om at "tuttå" er på sporet! :

Langfredag var vi på tur ved Homslandsvatnet utenfor Ålgård. Gro og Maja la et kilometer spor til oss, før de traff Emma og meg lengre inne og vi fortsatte på turen. 

Sporet ble liggende ca 4 timer og jeg ville gå det umiddelbart etter at vi kom tilbake. Da var både Emma og jeg litt trøtte, men det må også fungere med spor når vi er slitne. I tillegg var Maja med Gro da sporet ble lagt, og hund med i sporet trener vi ikke mye på. 

Emma startet bra og fulgte sporet fint i 3-400 m, vi fant første gjenstand og deretter en til. Så skar hun plutselig ut mot venstre og dro bortover mot haugen, fulgte litt kanten oppi der og så ble hun bare gående og surre...  Jeg skjønte hun var av sporet og jeg krysset oppover og tilbake igjen, slik at vi ville dekke mesteparten av terrenget mellom haugen og et gjerde. Hun måtte ha gått her et sted. Emma fant igjen sporet like før den bratte bakken oppover og ikke lenge etterpå var tredje gjenstand funnet. Det er alltid godt når en finner gjenstand etter et sportap! 

Så fortsatte vi oppover og bortover og kom helt oppå fjellet og det begynte å gå bratt nedover. Så så jeg siste gjenstand og plukket den med, og like etterpå var slutten også funnet, heldigvis, for det gikk bratt nedover etterpå! Kjekt spor :-)

Sporlogg, Gro rød og jeg gul:

Det blåste godt og sola var framme store deler av dagen, så jeg ser at ferten fra sporet nok forsvinner litt innimellom. Det blir endel sirkling fordi hun mister litt taket i sporet og får små sportap..

Det jeg også gjør her på filmen under, det er en slags dobbelkontroll om hun har funnet sporet igjen etter et sportap/sirkling, eller ei.
Jeg slipper henne løs og lar hun jobbe/sirkle/lete etter sporet i fred. 

Når det ser ut til at hun har funnet sporet igjen, roper jeg henne inn til meg, belønner litt og lar henne gå igjen, uten å peke ut en retning eller noe, jeg sier bare ok, man kan også passe på at ikke kroppen alltid er vendt mot der hun kom fra. Hvis hun da atter en gang går dit jeg ropte henne fra, har jeg stor tro på at da var det spor der. Ivertfall større sjanse enn om hun bare går i oppsøksmodus, og ikke har funnet spor. Jeg har prøvd det også, ropt henne inn, og når jeg da lar henne gå igjen, går hun en helt annen retning... da er det sannsynligvis ikke noe spor der hun kom ifra. Noen ganger ser oppsøk/lete etter spor og det å gå selve sporet, ganske likt ut, begge deler med nesen i bakken, så jeg synes det er greit å få sjekket det ut på denne måten. Det gjorde jeg også med Isi når hun hadde sportap.
Men de må lære at selv om vi roper inn, så betyr det ikke at det er feil vei (hvis sporet er der), så dette læres først i kontrollerte former der jeg selv har lagt ut sporet. 

Påskeaften/lørdag 26 mars: Trening på Eikeland. Jeg ville gå noen korte spor! Morten la ut to spor med oppsøk og en gjenstand ganske raskt etter oppsøket, samt at sporene skulle være ca 200 m lange.

Det gikk veldig bra! Hun finner begge spora og drar avgårde. Også her var det kort, kort beitegress og MYE vind, men sporene er bare 1.5 time gamle. Emma finner alle gjenstander (2 i hver spor) og begge sluttene! Flink jente!
Endel av terrenget var sprayet med "vårlukta"... så føler det sitter i både klær og hår... :-P 

Slutten. Mat i boks og grisen, som lekes med etterpå:

Teigsøk på Sviland, kjekt med ukjente oppgaver

Lag 2 endte opp på Sviland, da vi fikk høre at lag 1 ikke kom opp til terrenget ved Eikeland pga snø, forrige onsdag.

Herlig nå som våren er i anmarsj, lysere kvelder, det blir ikke helt mørkt før nærmere 19.00!!!
Emma var siste hund ut, så det var mørkt da vi startet. Etter å ha informert de 3 figurantene om ytterbegrensingene, gikk jeg for å gjøre klar Emma. Jeg ville ikke vite hvor de gjemte seg.
Teigen var ca 450 x 350 m (målt i mapsource), og det var en liten trekk, men den snudde omtrent hvert tiende sekund... Så jeg tenkte å ta del for del av området, noe var åpent og noe tett.
Vi startet opp grusveien, og Emma var veldig på helt fra starten. Det var litt spennende om vi også ville finne noen HV soldater som var, ikke i teigen, men de gikk gjennom den tidligere, så de var kanskje litt sånn "alleveier"..

 Lille snuppa har blitt "voksen" og bruker ikke tutt lengre:

kontakten er det ikke noe å si på:

Allerede fra veien, helt øverst i teigen fikk Emma ferten av den første figuranten. Jeg så bare lyset som forsvant nedover... Gikk og småropte litt sånn at hun skulle kunne finne meg igjen, jeg visste ikke hvor langt hun hadde løpt. Så ser jeg et lys komme imot meg, og der kom Emma med melding. Nå satte jeg på påvisningslina, men det var omtrent umulig å følge henne akuratt her... Det var nedfallstrær, grøfter, bekker, hull og jeg datt mer enn en gang før jeg bare måtte sleppe lina. Stod og fulgte med hvilken retning hun løp og gikk etter. Så hørte jeg lekelyder og der var Nina funnet!

Etterpå gikk vi videre og jeg tok da den borterste delen, den som var mest tett. Emma løp veldig bra, tok noen avstikkere og ble borte, men kom etterhvert og forsvant så igjen. Noen ganger hadde det vært ok med gps på henne... men hun er så liten og smal og jeg synes de gpsène er så store og klumpete...

Etter ca 5 minutt i søk og Emma så jeg lite til, hun var innom meg, og for så ut igjen. Jeg så jo lyset hennes innimellom og hørte bjella. Så kom det beskjed om melding og etter en stund kom Emma med melding. Også nå på med lina, og her var det enklere å henge på. Emma drar som bare det, men jeg holdt godt og fikk tempoet ned til mitt nivå. Da jeg så lyset til figuranten slapp jeg henne og så fikk Sofia belønne henne.

Det gjenstod et lite stykke av teigen i denne enden, så da gikk vi og søkte av den. Fordelen med en hund som løper et godt stykke fra meg, er at det blir mindre gåing på meg. Men jeg må jo se hvor hun løper, og i mørket er det ganske greit siden hun har lys på seg, i tillegg til ei lita bjelle.

Etterhver nærmet vi oss siste del av teigen. Jeg så på trekken at jeg sannsynligvis måtte opp i andre enden og søke nedover, selv om det skiftet stadig vekk. Nå var vi i den delen av skogen der de andre hadde rundert. Emma løp nedover og fikk hun ferten av siste figurant Tom Christian. Så jeg slapp å gå helt opp i andre enden, Emma fikset dette på en veldig bra måte, effektivt og raskt!
Søket gikk veldig radig, på tross av lite trekk av skiftende retning. Tipper det tok ca 20 minutt, så vi var veldig effektive.Veldig godt fornøyd med Emma`jobb på teigsøket. Hun er så ivrig, løper langt og vet godt hva hun skal. Meldingene er knallbra så dette lover godt for sesongen!

Rundering på Alsvik og i Vigreskogen

Lørdag 30 februar var det rundering på Alsvik. Det var ganske bra vær (opphold og ingen nedbør...), noe vi merket ved at det var masse folk ute på tur...

Første økta runderte Emma og jeg bak huset. Hun skulle få mest funn og gå i direkte belønning (mest for å forebygge feilmeldinger og/eller avstandsmeldinger, noe Emma ikke har hatt problemer med).
 Det ble mye funn men også noen blindslag, både planlagte og uplanlagte, der hun ikke fant figuranten som pga flere hauger/skrenter og tett skog, til tider var veeeldig langt ute... Her er den ytterste grusveien forholdsvis nært midtlinja ( 80 - 150 m), så med rett vind, kan hundene fort få ferten av folk hvis de går her. Men vindretningen var gunstig så det gikk bra. Men det er alltid "litt spennende" det der... spesielt når jeg vet at Emma går langt, spesielt hvis hun får litt fert av folk.
Vi runderte ned til dumpa, der bekken krysser stien, da blir det så tett og omtrent ufremkommelig...

Andre økta tok vi i det åpne området bak bilene. Fint område, men også her kom det flere folk gående som skulle opp på toppen... Akuratt da Emma skulle rundere...Arg!!!  Folk på midtlinja gjør ikke noe, men når de er ute og går i terrenget, da blir det litt vanskelig å rundere liksom. Det ble en kort økt, og med litt påvirkning slik at hun ikke skulle løpe opp til de folka på fjellet, som vi, og Emma så hele tiden.
I denne økta fikk hun en godbit, før hun tok fastbittet, også for å forebygge feilmelding og/eller avstandsmelding. Det gikk fint, bortsett fra siste funnet, men da tror jeg hun var litt "satt ut" av alle folka som var uti terrenget, så vi stoppet da. 

Lørdag 5 mars var vi i Vigreskogen for å rundere. Der er det sjelden forstyrrelser i form av folk, det er noen rådyr og harer, men det bryr Emma seg fint lite om, heldigvis.

Det var nok en fin dag, 4-5 grader, lite vind og ikke noe nedbør!!! Jeg var i Storeskogen og på første økta fikk Emma flest funn, siden sist vi runderte langt, da hadde hun 23 blindslag, vi må variere. 

Fastbittmelding på alle slag. Startet med 4 funn i starten. Gikk veldig bra. Hadde lagt ut Aud litt lengre nedi løypa, på ca 300 m. Så det ble noen gode tomslag før hun ble funnet. Så fortsatte vi med en blanding av funn og blindslag. Emma jobba knallbra, og vi avsluttet nede ved krysset, det er ca 450 m fra der vi startet. 

 Aud er funnet på 450 m og leker med Emma;

På vei til bilen, grisen (belønningen) bæres hele veien til bilen:

Aud og Frigg. Frigg får en "hare" (med rød ryggsekk...!) her på slutten av sin økt, ser dere den litt foran i åpningen. 

Frigg fikk bare se "haren" og ble så satt i bilen:

Andre økta ville jeg fokusere på figurantplassering og annerledes figuranter/funn. Så jegba Ritva ta med DJ, som var på vei tilbake etter sin økt, om å være figurant med hund, på første slaget.
Emma for ut og fant dem. Hun gikk ikke helt inntil og snudde ryggen til Ritva før hun meldte, men det er helt ok når det er hund tilstede hos figuranten. Hun  kom inn i full fart, holdt bittet fint til jeg sa "vis".

Lek med Ritva, det var ikke DJ helt fornøyd med, men han var en snill figuranthund!

DJ og ritva ble med på midtlinja som forstyrrelse. På første slaget etter at DJ var der, gikk ikke Emma ut med en gang, men etter etpar små runder fòr hun avgårde. Tror det skyldes hunden på midtlinja, så greit å få trent på det. Etterpå var det ikke noe problem, hun runderte akkuratt som hun pleier, selv om DJ hylte og bjeffet litt innimellom.
Første slaget på andre siden var Tom Christian figurant oppi et tre. Hun fant ham, meldte raskt og kom inn med melding, brydde seg ikke  om DJ på midtlinja.

En liten filmsnutt tatt av Tom Christian:

Så ble det noen blindslag før Aud ble funnet i ei mast. Emma fant henne, gikk opp på steinblokka med forbeina, tittet opp. Så ristet hun seg (noe hun ofte gjør når figurantene er høyt oppe...), tok bittet og kom rett inn. Veldig bra økt!

Aud fikk også filmet litt: