Frode Sjovatsen hadde denne lørdagen satt av tid til et lite halsmeldingskurs for dioets medlemmer. Ca halvparten av de som har halsmelding var tilstede. Jeg har jo ikke halsmelding, men var med som instruktør/observatør. Synes Frode har en veldig fin måte å få hundene i hals. Individuelt tilpasning til hver hund, leker og "erter" dem samtidig som han er utrolig flink til å lese hundens kroppsspråk og de små signalene og handler deretter.
Bosco:
Jim
Storma (en av de nye hundene):
Han vektla også dette med å ta meldingen ut av søket og finpusset detaljer og trener momenter, jevnlig. Det er noe jeg tror er veldig viktig for å opprettholde og kvalitetssikre halsen, ja bringkobbelmeldingen også, for den saks skyld. Har inntrykk av at når innlæringsperioden (ift melding) er over, så glemmer de fleste å finpusse og vedlikeholde god melding ved å ta momentet ut av søket.
Veldig gøy å se for meg som har omtrent null peiling på innlæring og videreutvikling av halsmelding. Tror deltakerne også fikk stort utbytte av dette. Og det beste av alt, det vil bli oppfølgingstreninger. Frode er jo nå bosatt i Haugesund, men er her innimellom for å trene. De gangene han kommer hit, sender jeg ut en mail til halsmeldingsgjengen og de kan da møte Frode og få litt momenttrening og oppfølging.
Flere bilder fra treningen her.
Isi fikk også litt trening. Jeg la ut et spor da jeg luftet henne før vi startet. Skikkelig latmannssport dette.... å legge spor til hunden, mens du og hunden tar lufteturen ;-/ Men i dag visste jeg at det ikke ville bli så mye trening på Isi, så da er det bedre å la henne få et spor, selv om jeg (og hun) har lagt det selv. Ser ikke ut til at det betyr noe for henne forresten, at hun har vært med da jeg legger det ut, så som en "nødløsning" er det egentlig helt greit.
Etter en gjennomgang med alle halshundene, tok halsgjengen en liten pause. Jeg ville da ta en liten rundering med Isi. Har faktisk ikke rundert siden prøven i oktober!
Kaare ble utstyrt med "godbitpenal" (kan ikke ha plastposer for dem spiser Isi opp.....) og han gikk for å gjemme seg i den lange runderingsløypa. Jeg ville at Isi skulle få noen blindslag først så han skulle ligge et sted like før kanalen.
Da vi startet var Snuppa, Krissi, Hugo og Gro akkuratt kommet til starten, på vei tilbake. Flott, tenkte jeg, da får jeg en fin forstyrrelse for Isi. Men hun lot seg ikke affisere at det var hunder/folk på midtlinja. Hun føyk ut som et skudd i natten... Et flott slag, så over på andre siden. Langt ut og borte var hun. Jeg ropte litt forsiktig for å si fra hvor jeg var, men jeg verken hørte eller så henne. Hmmm... hun kunne ha funnet sporene etter Kaare kanskje???
Etter noen minutter kommer hun med melding og det blir en lang påvisning. Hun hadde fått ferten av Kaare, ikke sporet hans, og tatt et megaslag. Hun fikk også en godbit av Kaare før hun skulle melde. Jeg gjør dette med jevne mellomrom, sammen med rett i lek. Det er for å forhindre avstandsmelding og feilmeldinger.
Siden det ikke ble så mange slag (kun 2), så sendte jeg Kaare framover mot "rådyrplassen". Han skulle være bak det tette på venstresiden. Selv tok jeg Isi med meg og gikk tilbake et godt stykke. Nå fikk vi en 6-7 blindslag før funnet. Og blindslaga var flotte. Hun løper så fint og det er bare en fornøyelse å rundere. Ser ut til at formen er stabil og at hun virkelig er tilbake og frisk!!!
Isi i farta:
Inn her føyk hun, ser såvidt snøfallet etter henne:
Melding:
Jeg har også testet ut hva som skjer hvis folk (figuranter) godsnakker med henne når hun kommer. Hvis de ikke leker med henne eller gir henne godbiter så tar hun bittet. Selv når de frister henne med mat, melder hun. Og selv om hun får tak i en bit, så melder hun etterpå - det har vi jo trent på :-))
Her er en bitte liten snutt, satt sammen av bildene jeg tok:
Sporet gikk jeg da det hadde ligget i ca 5 timer. Jeg starter oppsøket og da jeg nærmer meg sløyfa, ser jeg at Isi slår på et spor i snøen. Hmmm...var det der jeg gikk??? Jeg stusser, men vet jo at det er lett å glemme akkuratt hvor man gikk.
Da jeg ser fotsporene skjønner jeg at det ikke er mine fotspor. Det er noen med digre bein som har gått her, rett før mitt spor. Jeg stopper Isi og finner mine spor i snøen. Hun lar seg villig lede vekk og tar helt greit opp mitt spor. Men etter få meter ser jeg hun virrer og der kom de digre sporene til syne igjen. Noen har gått omtrent den samme ruta jeg gikk inni her. Tar Isi med meg et stykke framover og da jeg kun ser mine spor, setter jeg henne på igjen. Nå går det som smurt. Gjennom tett granskog og over myrer.
Da vi kommer inn i "lilleskogen" , møter vi på en sti og der ser jeg de digre fotsporene igjen. Men denne gangen ignorerer Isi dem. Hun har jo nå fått festet seg på riktig spor og da er ikke de forstyrrende krysningene/sporene noe problem. Vi fortsetter vekk fra stien og inn i tett, tett skog. Her må jeg bare holde i lina med ene hånda og holde andre armen foran hodet. Greinene pisker meg i fjeset og jeg tenker at jeg alltid glemmer å ta på slalombrillene når jeg burde.... Vi treffer på en ny sti med nye fotspor. Det er egentlig litt kjekt med littegrann sporsnø. Da ser men virkelig hvor mye forstyrrelser hundene får. På barmark ser vi jo ikke dette og da glemmer vi nok lett at det nok er like mange forstyrrelser da.
Vi nærmer oss slutten og plutselig ser jeg at et nytt sett med andre spor følger der jeg også gikk... Isi vingler litt nå og det går saktere. De andre spora er nok ganske ferske, ivertfall ferskere enn mine. Inni her er ikke så mye snø så jeg ser ikke helt hvor mange spor det er, men Isi begynner å vingle og liksom mer leter enn går spor. Jeg antar at hun har mistet mitt spor, men alt er så likt inni her så jeg husker ikke helt hvor jeg gikk. Men utfra adferden til Isi så stopper jeg og vi går i en litt bakover for å se om hun kan finne mitt spor igjen. Jeg må slippe lina pga alle trærne og da øker Isi farten og løper, for fort....
Jeg ser plutselig mine spor, men da er Isi vel 50 m lengre framme. Jeg roper henne til meg og da hun kommer står jeg bare helt rolig for å se om hun selv oppdager sporene mine like i nærheten. Det gjør hun og like etterpå finner hun slutten - en boks med godbiter oppi og en tennisball med pip :-)) Hun fant 3 av 4 gjenstander.
Helt på slutten av dagen får jeg prøve melding på gjenstand med den nye ballutløseren til dioet.
Først bare står utløseren på bakken og da Isi kikker bort trykker jeg og ballen fyker opp. Isi fanger den og vi leker. Gjør dette 2-3 ganger. Så legges den ut med en jakke over. Jeg sender Isi ut og da hun får ferten av jakken, løper hun bort og melder. Kommer inn til meg og da jeg tar på påvisningslina kommer jeg på at jeg må ha en hånd på utløseren. Sier "Vis" og når Isi er nesten borte ved jakka, trykker jeg og opp spretter ballen - GØY!!!
Må få prøvd den noen flere ganger. Isi ville ikke ut og melde på jakken igjen, den hadde hun jo allerede funnet, så hun løp lengre ut og lette der. Jeg måtte nok ha flyttet jakka, men jeg ville ikke bruke mer tid på dette nå. Det stod andre i kø for å få prøve. Men jeg tror at ved gjevnlig bruk av denne, også for bringkobbelhunder, så vil vi få fokus mer utover mot gjenstanden ved påvisning.
Til nå har jo belønningen blitt kastet av meg når vi nærmer oss gjenstanden, og det merker hun. Isi snur seg alltid, på påvisning, når vi nærmer oss - hun venter jo på at belønningen blir kastet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar