Øsende pøsende regn og spor på Veraland

Lørdag var det sportrening på Veraland. Vi kjørte opp bakkene og fikk parkert litt "hulter te bulter" oppi sorpa der. Det kan nok bli vanskelig å få parkert der oppe utover høsten hvis regnværet fortsetter...

Aud gikk ut et spor til Isi som var 2,1 km langt. Det var oppe i høyden mot Kyllesknuten (ca 400 moh). Det hadde vært en jeger i terrenget oppå her om morgenen, men ellers så var her lite folk.

Paul la også 2 korte oppsøk til Isi, like bak bilene/ på beiteområdet, der slutten ble funnet etter kun 10 - 15 m. Tok det ene da det hadde ligget kun kort tid, ca 1,5 time. Fint å gjøre litt mens man venter og det ble litt kaldt for det pøsregnet skikkelig innimellom, og blåste... Det var ikke sau her nå, men litt lengre nede på stien mot hytta, var det ganske mye sau. Det fikk de andre som gikk spor nede i skogen, erfare.

Paul ble utstyrt med kameraet til Bjørn for å filme sin ferd gjennom terrenget...

Langsporet gikk vi etter 3 timer. Fant sløyfa og tok et oppsøk derfra. Isi dro avgårde på sporet da vi møtte det, ingen tvil om at her var spor. Jeg oppdaget selv første gjenstand, Isi gikk litt til siden for den her. Etter etpar hundre meter begynte hun å sirkle, ganske nær stuuuuupet... så jeg ble litt engstelig. Ropte på henne og tok en sirkel bakover og vekk fra stupet for å se om vi hadde misset en vinkel. Når jeg sirkler for å lete etter sporet, passer jeg på at jeg ikke går å tråkker der jeg selv har vært. Så på runden tilbake igjen flytter jeg meg litt lengre utenfor der jeg var nettopp. Da får Isi størst sjanse til å finne sporet igjen, uten forstyrrende fert fra meg.

Ser på sporloggen at sporet, der vi fikk problemer, går omtrent rett fram. Så sannsynligvis var det spor også etter jegeren her siden hun sleit sånn med å komme videre. Hun var flere ganger utpå kanten og brukte nesa nedover og jeg ropte henne tilbake, litt redd for at jegeren kunne ha vært helt utpå der og det var stupbratt ned... Hadde dette vært en leteaksjon etter jegeren, hadde jeg bedt om klatrere som kunne ha lett under stupet, for Isi var tydelig interessert i noe "der nede". Men siden jeg var på spor etter Aud (som akuratt nå går spor nedi skogen!), og Aud er ei fjellgeit, men uten vinger... så fortsatte vi å lete etter sporet hennes litt lengre innpå platået.

Vi brukte ca 20 minutt på å finne sporet igjen.... Det så stadig vekk ut som om Isi fant spor, men da jeg ropte på henne, løp hun ikke tilbake igjen slik hun pleier når hun har rett spor. Kanskje det var feil spor? Til slutt når hun fant sporet etter Aud, så gikk hun tilbake igjen og da visste jeg at vi var på rett spor.

Her nærmer vi oss kanten på stuuuupet:

Bratt ned:

Flott utsikt mot Lutsivassdraget og Ims:

Et sted til var hun av en liten stund, men jeg oppdaget at hun var av og vi dreide tilbake mot den sannsynlige retningen, fant hun sporet igjen. Nå bar det i fin fart nedover...og nedover en skråning, stikk motsatt retning (mot Osaland) ift hvor bilene var og hvor jeg så at Aud kom tilbake etter å ha lagt ut sporet...

Vi har ikke vært her på Veraland å trent før, så jeg visste ikke at det gikk an å gå på nedsiden av stuuuupet vi nettopp passerte ovenfor. Det visste ikke Aud heller, da hun var her oppe, men hun prøvde å finne en vei tilbake og det var ikke bare lett... I ettertid ser vi at selve platået medberegnet litt nedover skråningen på sørsiden og helt opp mot Kyllesknuten, ikke er større enn ca 300 x 600 m. Kanskje i minste laget for to lange spor (Paul og mitt sitt).

Jeg ringte henne for å sjekke at vi ikke var på jegerspor, men forstod at Aud faktisk hadde gått ned her.
Mens jeg stod å snakket med Aud, var Isi løs i lina foran meg. Hun kom tilbake to ganger og begge gangene løp hun tilbake og ville virkelig nedover skråningen her.
Så da fulgte jeg på og vi kom ned til ei stor myr og deretter begynte den strabisiøse turen innunder stupet... Det var skrått, hullet, glatt, mange steiner, ofte skjult under mose og lyng, nedblåste trestammer og glatt mose, så vi sklei oss framover, både jeg og Isi. Så flere ganger at hun tryna i huller. Hun fikk skikkelig kjørt seg. Lina kunne jeg bare glemme å holde i, måtte bruke begge armene for å hindre at jeg sklei og datt...

Etter å ha gått nesten 2 km finner Isi en gjenstand. Da ble det jubel! Første gjenstanden hun fant, så sporet i seg selv er god nok motivasjon for henne, også det å finne slutten selvfølgelig. Det er jo det som også opprettholder sporingsadferden. De andre 2-3 gjenstandene har vi gått forbi, men i dette ulendte og hullete terrenget er jeg ikke overasket over det.

Når jeg nå ser på sporloggen, så er det ikke mer enn ca 30 - 40 m fra der utpå kanten Isi var og ned til der Aud gikk under stupet. Det kan faktisk ha vært ferten av hennes spor Isi kjente på toppen!

Så startet oppklatringen mot høydeplatået igjen. Over steinurer, einerbusker og lyng som jeg klamra meg fast i. Og etter 2.6 km sporgåing (inklusive sirkling) fant Isi slutten. Da var vi GLADE begge to gitt!!! Og vi brukte 1 time og 30 minutt på rundturen :-))

Her er et oversiktsbilde over terrenget, ikke mye plass oppå platået (det hvite partiet),
for Paul hadde også spor her oppe, på andre siden av stien mot Kyllesknuten ( på sørsiden av mitt spor):

Mer detaljert over Isi sitt spor. Aud er blå og jeg gul:

Vi avsluttet dagen med oppsøk nr 2. Her fikk Isi først overværet av der vi gikk på oppsøk 1, for de to oppsøka lå ganske tett, men da vi gikk motsatt vei, slo hun på sporet og fant slutten :-)

Vi var ganske trøtte og våte da vi var ferdige. De andre var kjørt hjem, sistemann da jeg tok oppsøket rett bak bilen, så det var ok. Men da jeg skulle kjøre, satt bilen fast.... i sorpa... Jeg prøvde men den spant flere ganger og her var jeg helt alene. Tittet litt rundt hjula og fant ut at hvis jeg rygget litt og så tok fart... Det hvinte i hjula og bilen fòr framover - heldigvis!  Puuhhh... hadde ikke vært kjekt å ikke kommet seg løs her!