Emma har fått løpetid og vi fortsetter å trene spor og spormomenter!
Sist onsdag, 1 juni, var lag 2 på Sviland. Jeg fikk et sporoppsøk fra bil. Cecilie kjørte nedover mot asfaltveien og satte fra seg bilen der. Hun skulle gå ut på samme side som førerdøra, slik at Emma ville koble bil med spor. Så får vi gjøre det vanskeligere etterhvert.
Sporet lå vel i en times tid. Vi fant bilen og satte på sele og line og gikk rundt bilen fra baksiden. Emma slo momentant på sporet allerede før hun var borte ved døra! Det var noe annet enn sist lørdag, da hun vimset rundt bilen til Morten uten å dra avgårde på sporet hans. Kanskje det var noe spesielt som gjorde det vanskelig akkuratt der, sauer/turfolk som hadde brukt stien - ikke vet jeg...
Nå var hun ivertfall veldig klar over hva hun skulle og dro meg gjennom sporet, over/langs bekker, stein og kvister, det gikk styggfort. Emma fant alle gjenstandene og i slutten lå Cecilie! Det var gøy! Vi vil fortsette å trene oppsøk fra bil der det lar seg gjøre!
I helga reiste vi på hytta (på Helgøy i Sjernarøyane) og slappet godt av i varmen, ingen trening, ingen travelhet, ingen bildur... Bare ro og fred, ja og litt fuglekvitter, måkeskrik og båtdur. Gikk turer, badet (hundene altså...) og slappet av i sola/skyggen! En fantastisk plass for både de på to - og fire bein og denne helga var det jo et fantastisk vær også! Veldig glad for at Isi får oppleve enda en sommer her. I fjor sommer lurte jeg jo på om det var hennes sin siste sommer på Helgøy...
Fredag ved ankomst hytta var det 28 grader... Godt med reker i skyggen
Flotte Emma oppå steinen
Bading, Emma vasser i taren
Isi svømmer mindre enn før, men hun vasser rundt og legger seg ned for å kjøle hele seg
Isi vasser rundt
På tur til Kongehaugen en sein kveld i 22.30 tiden.
Sola hadde akkuratt gått ned. Emma hopper alltid opp på noe, og her satt hun å speidet i laaaang tid:
Isi inntar en lavere posisjon..
Flott i Sandviga, stor inngjerdet tomt med egen strand :-)
Her ses brygga
På tur til Klubben
Isi på Klubben, eller "Mågaberget" som vi også sier!
Før var her masse måker som hekket og som barn fant vi alltid måkereir med egg i. Det er det lenge siden vi har sett. Minken tok mange egg, og måkene må ha funnet seg andre steder å hekke:
Emma:
Stranda vår:
Sitter på marka og ser mot sjøen, ro for sjelen:
Hyttå
Bilde tatt fra brygga opp mot marka vi sitter på og hytta:
Fikk bunnstoffet den lille båten også:
Måtte ha hundegrinder rundt så ikke Emma skulle hoppe oppå, som her, dagen før:
Vi trener spor for tiden! Det er gøy å utvikle sporet, og vi må utvikle oss som ekvipasje. Vi trenger begge å lære nye ting ellers blir det kjedelig...
Lørag var vi ved Flassavannet for å legge spor. Jeg hadde to ønsker/mål med dagen. Det ene var å ta oppsøk fra bil, noe vi har gjort lite av... og det andre var å trene krysninger.
Først la jeg ut et spor, og jeg la selve sporet selv og fikk en til å krysse det samtidig som jeg la det ut. Vi la 2 krysninger først, som ble merket med sløyfe. Ved den andre krysningen gikk figuranten med oss et stykke, ca 2 -3 meter fra selve sporet.
Senere, rett før sporet skulle gås, gikk en annen figurant to nye krysninger, som da ville bli ferskere enn selve sporet. Ferske krysninger kan være spennende for hunden å følge, men man ser da ofte en tempoendring/eller at hunden reagerer veldig der krysset kommer, og slik kan man kanskje få en indikasjon på at noe forstyrrer hunden i sporet.
Siden jeg gikk ut sporet selv, ville jeg lage enda flere utfordringer for Emma. Etter krysningene gikk jeg opppå traktorveien og fulgte den litt før jeg gikk ut på andre siden. Så la jeg en slik "fram og tilbake" utfordring, dvs jeg hang opp ei sløyfe og gikk så bakover noen meter og vinklet ut til siden (obs - ikke mot vinden). Hundene kommer fram til der det ikke er mer spor og så får man se hva som skjer ved sportap.
Deretter gikk jeg ned på traktorveien igjen, like i nærheten av der sauene beitet, jeg så mange sauespor her. Vinklet deretter ut og opp mot der jeg så det var sau. Gikk rolig for ikke å skremme dem, ville gjerne ha dem der da jeg kommer med Emma.
Så mens dette sporet lå og godgjorde seg i 3,5 time, fikk jeg Morten til å kjøre bilen litt oppover grusveien og gå fra bilen og et lite stykke. Etter ca 20 minutt kom jeg og Emma. Jeg tok på lina og slapp henne bort til bilen. Hun snuste litt, gikk litt oppover, så rundt bilen, så litt oppover igjen, over på andre siden. Hun surret litt rett og slett. Jeg tenkte at jeg kanskje måtte være mer tydelig på at det var spor vi skulle gå, hun er ikke nok trent ift til søk fra biler, til å koble dette selv, tydeligvis. Mulig en sti rett ved bilen, som folk kan ha gått på tidligere, gjorde henne forvirret??
Da jeg tok hånda ned og sa søk spor fikk hun farten opp, men i feil retning... Hun var i oppsøksmodus, og gikk den veien jeg stod/pekte, og det er jo slik jeg gjør når vi skal ta oppsøk. Morten ringte meg og forklarte hvor sporet gikk og da jeg fikk satt henne på rett sted, gikk hun bra. Det var faktisk der hun aller først hadde gått litt oppover, men da gikk hun så mye roligere enn jeg er vant med, og hun snudde selv og gikk rundt bilen, så jeg tolket det ikke som en sporutgang. Egentlig rart siden sporet var så fersk, at hun ikke reagerte med å dra avgårde, slik hun pleier, men det var nok en annerledes setting enn hva vi har gjort mest... Hun trenger mer erfaring i dette, slik at hun blir sikrere på hva hun skal gjøre ved denne typen oppsøk, kjekt å ha noe "nytt" å trene på!
Etterhvert skulle det 1 km lange sporet med ulike forstyrrelser gås. Vi startet med oppsøk som gikk flott, og ved første krysning var Emma veldig interessert i å sjekke den ut... Da hadde vi sporet i ca 30 m, kanskje for lite til å sette seg ordentlig på sporet, selv om dette er en treningssak. Jeg står bare rolig og holder igjen og hun snur da og finner raskt sporet igjen. Finner så en gjenstand og jeg får belønnet at hun går på rett spor.
En liten filmsnutt fra første krysning:
Nå er jeg spent på neste krysning der figuranten i tillegg har gått få meter ved siden av sporet et godt stykke...
Men nå reagerer hun ikke engang!! Hun er oppe med nesen litte grann der sporet forsetter parallelt med vårt, men dette gikk over all forventning, veldig bra! Læring pågår!
En liten filmsnutt fra andre krysning:
Vi fortsetter sporet og etter ca 100 m nærmer vi oss tredje krysning, som er fersk. Her reagere Emma tydelig, så tydelig at jeg hadde sett at her var det noe annet enn det sporet hun var på. Holder igjen også her og hun kommer tilbake og finner sporet igjen. Hva vil nå skje ved neste krysning...?
Men, som sist, den andre krysningen med denne figuranten går veldig bra, såvidt hun er oppe med nesen når hun får ferten av krysningen. Læring pågår...? Jeg vil jo helst tro det. Vi får fokusere på dette også videre framover!
En liten filmsnutt fra fjerde og siste krysning:
Vi fortsetter opp på traktorveien og videre opp på andre siden. Etter noen hundre meter kommer vi til der jeg har gått fram og så tilbake. Emma kommer til sløyfa og fortsetter litt før hun begynner å sirkle. Først på andre siden, der sporet ikke går, så kommer hun inn bak meg og fortsetter bakover på rett side. Når hun finner sporet igjen, reagere hun momentant og drar på, i nedoverbakke...
Så kommer vi ned på grusen der sauene har gått, jeg så dem her da vi la opp til de to siste kryssene. Her klarer hun ikke å følge presist i sporet, det er nok forsvunnet i sauelukt, hun veksler med å gå på høyre og venstre side av grusen. Jeg lar henne gjøre det, og vil se om hun allikevel klarer finne utgangen. Og det gjør hun. Nå beveger vi oss mot der sauene nå står. Det går sakte framover her, ser ut som om hun får tak i litt spor her og der og kommer seg framover og i rett retning. Hun ser plutselig sauen og bjeffer litt. Deretter opptar hun sporingen. Jeg roser henne en gang der jeg ser hun er rett i sporet, og om hun blir forstyrret av rosingen vet jeg ikke, men hun bjeffer mer mot sauene, før hun igjen leter etter sporet. Jeg holdt munn resten av sporet, og lar hun jobbe i fred. Roste bare ved gjenstanden.
Det er tydelig at det er vanskelig, hun blir litt forstyrret av sauene som står like ved og en liten flokk løper også rett over sporet, kun få meter foran oss... Men hun jobber videre og finner en gjenstand!
Deretter går det mye bedre ned mot slutten, tydelig at der vi nå går, er det ikke like mye sauelukt i bakken, og hun finner greit slutten!
Og da jeg kom hjem lørdag, merket jeg at Emma hadde fått løpetid....
En liten filmsnutt fra sporingen med saueforstyrrelser:
Sporloggen:
Emma har i det siste fått mer erfaring med eldre spor, og da vi var ferdige med sporet, benyttet jeg sjansen og la ut et spor jeg tenkte kunne ligge til søndag. Det ble lagt i myra på venstre side av traktorveien, der jeg ikke regner med at det ville gå sau ivertfall. Sporet ble ca 300 m, det var med 5 gjenstander. Jeg la det ut kl 14.30.
Søndag var Gro og jeg der oppe for å gå tur. Først gikk jeg sporet, klokka var 12.30 og sporet hadde ligget i 22 timer.
Litt video fra starten av det gamle sporet og ca 150 m utover, med to gjenstander og en vinkel,
Synes hun klarer seg veldig bra!
Sporlogg:
Dette gikk mye bedre enn jeg forventet faktisk. Emma virket ha full kontroll og fant alle gjenstandene, unntatt sluttgjenstanden... Hun gikk rett ved siden av den (plastbriller), men hun fortsatte opp mot traktorveien så jeg hev grisen og belønte der! Terrenget og værforholdene var ideelle for døgngamle spor (nesten døgngammelt ivertfall): "tørr" myr, men fuktig nok. Ikke hadde det regnet mye, heller ikke veldig mye sol, lettskyet og litt sol var det.
Det har blitt noen sporøkter i det siste. Har jo som mål nå etter godkjenningen, å la Emma få mer erfaringer ift gamle spor! Prøver å utnytte de muligheter som man har, selv om jeg innimellom da må gå egne spor!
I pinsen var vi på hytta og jeg la ut et overnattaspor selv. Det lå i ca 16 timer (sover lenge om morgenen...).
Gikk bra, jeg hadde ikke med hverken gjenstander eller gps, kom på at det kunne gås her dagen etter, da jeg var på en liten kveldsrunde. Gjør alltid noen vanskelige momenter når jeg legger egne spor. Denne gang hadde jeg gått rett fram til et steingjerde, så gått tilbake i egne spor etpar meter og vinklet. Emma gikk også rett fram til gjerdet, deretter snudde hun og gikk tilbake og fant utgangen. Det var tette stikkebusker her så hun sirklet ikke slik hun pleier. Det gikk fort til å være så gammelt spor... Slutten ble funnet like ved sjøen!
Onsdag 18 mai var vi på Sviland 2. Der var det imidlertid orienteringsløp med 500 løpere rundt omkring i skogene på Sviland... Det løp folk på kryss og tvers.
Noen av oss reiste til andre terreng, noen til Forus for asfaltspor, noen reiste hjem osv. Og noen ble igjen.... (de gale...?)
Bjørn fikk en feltsøksprøve på haugen der ingen løp, og de bestod prøven med glans, gratulerer!
Morten og jeg, som begge har A godkjente hunder, ville utfordre skjebnen og ville gi hundene en skikkelig vanskelig oppgave... Vi gikk spor i terrenget her, våre egne vel og merke. Da har vi en sjanse til å se hva hundene gjør, hvordan de reagerer der vi har gått kontra kryssende spor. Og vi har en sjanse til å "lede dem" inn på rett spor igjen og dermed gi hundene verdifull erfaring, forhåpentligvis.
Jeg pleier være veldig striks når jeg går egne spor, lar henne heller gå av enn å stoppe og vise vei... Men dette ble litt vel ekstremt, så egne spor var nok best denne kvelden! Vi hadde ikke kommet i mål hvis jeg ikke hadde merket sporet med sløyfer underveis...Sporet var ca 500 m og lå i ca 1 time før vi gikk det.
Sporet startet ved min gamle fjellsko, den lå ca 10 m fra grusveien. Emma fikk ferten av den da vi gikk patrulje (i line) langs grusveien, mens o-løpere løp forbi oss. Jeg bare slapp lina da hun slo på den og hun løp ut og meldte på skoen! Veldig fornøyd med det.
Gikk ut på påvisning, belønte litt på avstand, og tok deretter på sporlina. Hun undersøkte først bakspora som gikk rett fram (nok et eksempel på en vanskelighet jeg legger inn når jeg går egne spor), snudde etter 5 meter og dro rett vei/vinkel oppover mot venstre, så bar det avgårde i full fart.
Fant første gjenstand etter 20 m. Etter ca 100 m merket jeg at hun stoppet/gikk litt til begge sider og undersøkte noe, som sannsynligvis var en krysning. Videre bare det rett vei. Merket flere ganger at hun reagerte på "noe", sannsynligvis kryssende spor, jeg så jo folk rundt meg på alle kanter da sporet ble lagt ut.
Etter ca 2-300 m kom en vinkel og her fortsatte hun rett fram, hun dro godt på også, så her var det nok mange andre spor.
Jeg fulgte etter en stund, til slutt stoppet jeg henne og vi gikk tilbake der vinkelen var, den hadde jeg merket. Da slo hun på rett spor og nå kom vi bortover mot en orienteringspost. Det løp akuratt en mann rett forbi oss og bort til posten, så her var både helt ferske- og litt eldre spor... Hun dro forbi posten bedre enn jeg forventet, for her måtte det ha vært mye tråkk.
Like etterpå hadde jeg lagt inn nok en vinkel. Da jeg la ut sporet var da en dame rett bak meg, og hun fortsatte rett fram der. Emma fortsatte på hennes spor, som jo var like gammelt som mitt. Tror det er enklere for hundene når det er en viss tidsforskjell på spor og krysning. (enten ferskere eller eldre). Nå begynte hun nok å bli sliten i hodet. Det tar på å holde kontroll på rett fert i et virrvar av spor...
Men vi kom på rett vei igjen og vi fikk igjen en løper rett foran oss. Det gikk greit, Emma jobbet på, mistet sporet men jobbet og fant rett spor selv. Slutten fant hun like etterpå!!!
Jeg husket at vi "i gamle dager" innimellom møttes for å legge ut overnattaspor, og hadde tipset Herman om han kunne sette opp sportrening i et område ikke så langt vekk, slik at de som ønsket kunne møtes og legge ut spor fredag kveld og så gå dem lørdag morgen.
Lørdag 21 mai var det lagt opp til dette, veldig gøy! Vi møttes i Melsheia kl 19.00, Morten, Cecilie og jeg.
Cecilie la et spor til Emma og meg som skulle være mellom 2-300 m og det skulle ha en startgjenstand og mange små gjenstander i selve sporet (6 stk), så la jeg også et til meg selv, som skulle være lengre.
Lørdag morgen møttes vi kl 09.00. Da var sporene blitt 14 timer. Jeg startet med å gå det Cecilie hadde lagt ut til oss. Hun hadde lagt startgjenstanden et stykke fra stien, så jeg tok på bringkobbel og gikk innover i den retningen. Men vinden var slik at Emma ikke fikk ferten av gjenstanden, men hun fant sporet til Cecilie før hun hadde lagt fra seg startgjenstanden. Hun fulgte sporet til denne og apporterte den, det var en liten "pose". Kanskje hun hadde meldt hvis hun fikk ferten av den først? Nå var den liksom bare en stor gjenstand i sporet og de pleier hun å apportere.
Men jeg gjorde noe jeg ikke har gjort før, jeg belønte ikke, tok bare imot og sa "vis"... Og da løp hun ut og viste meg hvor hun hadde funnet den... kult og veldig nyttig! Da belønte jeg, før jeg tok på sporlina og vi startet sporet!
Hun fulgte sporet i god fart til å være gammelt. Og ørste gjenstand, en liten del av noe plast/metallgreier var det jeg som fant/gikk rett på, men alle de andre 5 gjenstandene apporterte Emma fint!
Et sted løftet hun plutselig nesen og ville i den retningen... jeg tenkte at du får ikke ferten av et 14 timers spor på den måten, men jeg gikk etter henne og hun gikk til en fuglekasse, tittet opp i treet. Mulig det var ferskere spor her eller kanskje det var noe helt annet...? Jeg lot henne søke litt i området, men det ble ikke noe utav det, så vi gikk tilbake. Da fant hun sporet igjen og fulgte det i godt tempo, jeg var aldri i tvil om at hun var på spor, vi hadde ikke flere sportap. Etter ca 250 m fant hun slutten innunder ei nedfelt gran, jubel, jubel!!! Begynner å bli en bra sporhund Emma!!!
Sporloggen:
En liten snutt fra starten:
Så ventet jeg en time og gikk så det sporet jeg la ut selv. Det hadde nå ligget i ca 15 timer. Dette gikk i et terreng med mye små stier og det var i tillegg mer åpent og "utsatt" for mer vær og vind. Mulig det var årsaken, for på dette sporet sleit hun mer med. Dvs hun fant fulgte sporet, men hun hadde mange flere sportap/sirklinger, der jeg bare måtte stå og vente. Sporet var 650 m og hun fant alle unntatt en gjenstand, den fant jeg. Slutten gikk hun rett på etter å ha sirklet litt rett før. Tydelig at her var det vanskeligere, men en god erfaring for henne det var det!
Sporloggen!
Jeg står jo i ro når hun sirkler, så man ser ikke her at hun brukte lang tid.
Jeg gikk ut sporet på 13 minutt, men vi brukte 30 minutt når Emma gikk foran:
Filmet litt innimellom og her er fra et sted hun sirklet ganske lenge før hun fant rett utgang. Jeg hadde lagt en gjenstand i en vinkel og fulgt en liten sti til venstre gjennom en åpning i et steingjerde. Så da vi kom dit, visste jeg hvor sporet gikk, men jeg lot som om jeg ikke visste det... Da Emma dro oppover en bakke, gjorde jeg som jeg pleier å gjøre når jeg vil sjekke om hun har funnet rett spor eller om hun bare leiter (selv om jeg nå visste at hun ikke hadde funnet sporet..). Greit å få teste dette når jeg vet... Da ropte jeg henne inn, og hvis hun går ut samme sted, er det større sjanse for at det er rett spor. Her gjorde hun ikke det, og det stemte jo bra siden sporet ikke gikk der. Like etterpå dro hun på i en annen retning. Jeg visste at ddette også var feil retning, men gjorde som jeg pleier på ukjente spor hvis jeg ønsker å dobbeltsjekke... Ropte og hun kom etterhvert inn, og heller ikke denne gangen løp hun ut igjen. Så den tredje retningen hun dto på, der var sporet. Jeg ville teste på nytt hva hun nå gjorde, og ropte. Og denne gangen dro hun tilbake dit! det er jo en god dobbeltsjekk om at sporet går der, og det visste jeg jo denne gang, men greit å se at dette faktisk fungerer hvis man har fått sportap og ønsker å dobbeltsjekke/finne rett spor! Artig!
Filmsnutt fra dette:
Vi kom oss videre og Emma jobbet på, sirklet og gikk spor om hverandre, men vi kom i mål uten de store problemer og hun fant slutten!
Lørdag var vi ved Flassavann for å gå spor. Planen var å få et langt spor og Trude tok utfordringen og la et 2.7 km spor til oss. Jeg ba om å få mange gjenstander, ønsket både at Emma skulle få mange belønninger ila sporet, spesielt mot slutten, samtidig er det greit for meg å få bekreftelse på at vi er på rett spor, spesielt mot slutten, da vi nok begge er trøttere og kan slurve mer, enn i starten. Og slik terrenget/utfordringene ble uti sporet, er jeg glad jeg ba om mange gjenstander.
En annen ting med gjenstander er at jeg har sett at Emma noen ganger slurver litt når hun blir satt på sporet igjen, etter belønning av gjenstander. Nå ville jeg få mange repetisjoner ila kort tid! Og jeg merket faktisk at hun ble bedre og bedre utover i sporet med tanke på dette!
En annen ting jeg ville øve på når vi nå fikk et langt spor, var det å ta pauser. Det har vi ikke gjort ofte i sporet. Hunden må lære å slappe av, ikke lage lyd, hente seg inn osv. Det kan være lurt å ta pause feks rett før et vanskelig "parti"/ulike utfordringer. Da får hunden hentet seg inn og kan kanskje klare utfordringene bedre enn hvis den var mer sliten. Dette er spesielt viktig på lange spor.
Sporet til Emma skulle ikke være så gammelt, det var lengden som var målet med økta, ikke liggetiden.
Så da det hadde ligget i litt over to timer startet vi. Hun dro fint avgårde i oppsøket og da vi traff sporet reagerte hun umiddelbart og dro avgårde i rett retning. Det bar i god fart oppover, oppover og oppover! Godt å ha en hund som drar da ja!
Godt med drahjelp i oppoverbakkene:
Men ikke like kjekt at hun drar i nedoverbakker også da... Noen steder var det så bratt og steinet at jeg bare måtte slippe lina. Da er det godt at vi har trent "innkalling i sporet".
Det fikk jeg også brukt for noen steder der hun mister sporet litt, da slipper jeg lina og lar hun jobbe på egenhånd. Når det ser ut til at hun har funnet det igjen, roper jeg henne inn. Belønner alltid dette, og lar henne gå igjen. Hvis hun nå går rett til samme sted der jeg ropte henne inn fra, har jeg fått en bekreftelse, fårtt dobbeltsjekka, at det faktisk var sporet!
Dette har jeg testa ut flere ganger og hvis jeg med vilje, roper henne inn når hun ikke har funnet sporet (legger egne spor innimellom, der slikt prøves ut), så går hun ikke tilbake, da fortsetter hun letingen etter det.
Etterhvert kom vi nedover mot beitegress, langs en traktorvei og bort til en gjerdeklyver. Her var en turgåer akkuratt gått over, så jeg visste at her kunne det bli litt vanskelig for Emma å holde seg på sporet. Men hun tok fint opp sporet igjen etter gjerdeklyveren, og like etterpå fant hun en gjenstand! Trude hadde heller ikke gått rett på stien/traktorveien. Hun hadde også lagt mange gjenstander strategisk bra, dvs rett etter at det hadde vært en utfordring, som denne gjerdeklyveren (og 4 til som vi passerte), når vi hadde gått langs sti/krysset over sti/traktorvei ol. Da får hunden belønning for å jobbe bra/følge rett spor og jeg får bekreftelse og lærer å stole på henne. Så tusen takk for veldig bra gjenstandsplassering Trude!
Vi fortsatte i beitelandskap med kort gress og sporet gikk langs traktorveien/parallelt med denne og langs en asfalt/grusvei et lite stykke. Her så jeg sau da vi kom gående, men de var vekk da vi kom dit. Siden jeg så sau foran oss, tok vi en pause da Emma fant en gjenstand. Jeg regnet med at det ville bli litt vanskelig der med sauen, så greit med en pause nå. Dette var den andre pausen. Den første tok vi oppå heia like før vi kom ned mot traktorveien. Da var emma mer urolig, hun peip litt og ville bare videre. Pause nr to gikk mye bedre. Hun roet seg, slappet av og jeg fikk drikke litt vann. Pausen varte ca 3-4 minutt.
Pause:
Her som sauen hadde vært, vinglet Emma litt fram og tilbake, den ferske sauelukta skapte nok litt vanskeligheter. Vi gikk nede på selve "veien", mens Trude hadde gått litt uti kanten ovenfor vein hvis jeg forstod det rett. Jeg så hun ikke hadde spor her, men tenkte det skyldes sauen. Men der Trude hadde krysset veien og gått ut i terrenget igjen, fant hun sporet. Det gikk like til en ny gjerdeklyver, ny gjenstand like etterpå, fortsatte langs beitemark med grusveien like ovenfor oss/i kanten på denne. Over en ny gjerdekklyver, over grusveien og opp i terrenget. Rett før neste gjerdeklyver fant Emma en gjenstand og hun etter å ha passert denne gjerdeklyveren gikk hun mot neste.
Da ble jeg litt bekymret for nå var vi på vei over i det området der jeg hadde lagt spor til Trude...
Derfor ringte jeg for å høre, og joda, Emma hadde helt rett, Trude hadde gått her... Da vi tidligere snakket sammen om hvor vi skulle gå, også på tlf underveis, hadde vi klart å misforstå hverandre. Dermed var noe av sporet til Emma på den siden jeg hadde gått spor til Essa og Trude... Vi fikk se hvordan det gikk, tenkte jeg, måtte jo bare gå videre.
Nedover langs en sti, ut i terrenget igjen og nå nærmet vi oss ei myr jeg hadde gått i kanten av tidligere.
Men heldigvis hadde ikke Trude gått helt ned til myra, så vi fortsatte. Det var nå bare ca 10 m mellom de to spora, men vinden var gunstig, så Emma fikk ikke ferten av mitt spor!
Like før slutten kom vi imidlertid rett inn på mitt spor, Emma fant sågar en av de gjenstandene jeg hadde lagt til Trude. Trude satt like nedenfor oss nå, og ventet på at jeg skulle vise henne hvor hun skulle gå. Så hun ropte til meg at jeg måtte gå litt tilbake. Og ikke mange metrene derfra fant Emma igjen Trudes spor og etter få meter kom slutten! I tillegg fant hun 11 små gjenstander. Trude husket ikke helt hvor mange gjenstander hun la ut, men tippet ca hver 200 meter. Så det var vel ca 12-13 gjenstander totalt!
Veldig fornøyd med Emma, som hadde godt drag i lina, selv etter neste 3 km spor!
Sporloggen viser at Emma har jobbet veldig bra!
Den gule loggen er meg og Emma.
Den grønne er Trude da hun la ut sporet til oss, og den rosa er der jeg la ut spor for Trude og Essa:
De siste ukes trening har vært praktisk rettet! Har prøvd å tenke hva kan man gjøre her, i de ulike områdene vi settes opp på.
En onsdagskveld var vi på "Sviland 2". Jeg ville søke grusveien fra den borterste enden til den andre. 3 figuranter, stisøk med andre ord, der hunden skal markere/finne spor og følge opp overvær.
Da vi startet var Emma så gira at hun løp ut på hver side som om det var rundering... Jeg bare gikk på grusen, men tenkte at spor finner hun kanskje ikke i dette tempoet... Tok henne i line innimellom, for å sjekke for spor, men også i svingene fordi det var en sykkelgjeng som kom innimellom i et vanvittig tempo...
Første funn fikk hun på spor, fant Tom christian i kanten på en grusplass ved Risaområdet. Emma tok ikke bittet med en gang, tittet litt på noen syklister som stod like ved, drakk litt vann, så snudde hun rompa til Tom Christian og tok bittet og løp for å finne meg.
Så gikk vi videre på grusveien, ventet en liten stund før vi gikk fordi en turgåer gikk rett foran oss. Tok på lina og gikk nedover. Da neste funn kom, husker jeg ikke om jeg hadde sluppet henne løs, men hun fant greit Nina og det var nok på overvær inni skogen der hun løp.
Siste funn lå litt ovenfor bommen. Her så jeg ikke når hun slo på figuranten. For hun var inni skogen på motsatt side, må ha fått ferten der og løp over grusveien og ut på andre siden uten at jeg så det.
Kom fint inn med melding. En fin økt med en ukjent praktisk oppgave!
Onsdagen etterpå var vi på Dale. Cecilie og jeg hadde hver vår praktiske oppgave nede ved de gamle asylsøkerhusene. Først fikk Emma 3 figuranter i nærheten av husa, et oppe i andre etasje i den utvendige gangen. Her fikk hun ferten nede fra bakkenivå, fant trappa og fant Cecilie. På vei mot henne hadde hun bråstoppet og spist en godbit. Da hun hadde meldt, hoppet hun opp på kanten med forbeina... Jeg stod på bakken under og så bare hodet over kanten, og i et lite sekund tenkte jeg at hun kom til å hoppe ned... Uff skummelt, men hun skulle nok bare se hvor jeg var. Da hun kom inn med bittet holdt hun fint fast til hun satte seg, men akuratt da jeg skulle ta på påvisningslina, stakk hun... og ville nesten ikke komme tilbake til meg, hun skulle jo til figuranten sin hun, rampejentå... :-P
Cecilie filmet litt:
Neste funn var oppå en terrasse på bakkeplan, men den var "innebygd" slik at Emma ikke kom til figuranten. Hun prøvde å komme seg inn dit flere steder, men gav til slutt opp og tok bittet og kom inn. Er veldig fornøyd med at hun prøver så iherdig å komme seg helt bort til figuranten!
Siste funn visste jeg hvor var, nemlig nede i et gammelt sjøhus, som formelig ropte om å bli brukt til gjemmested...
Emma løp avgårde foran meg, så jeg så ikke mer før hun kom tilbake med melding! Hun var helt nede hos figuranten her også, veldig bra!
Alt i alt tok dette ikke mer enn ca 15 minutt, så jeg fikk en kjapp liten økt på slutten. Nina oppi et tre på plenen foran rekkehusa og Alexandre gående på plenen bak det ene rekkehuset.
Emma fant Nina først, selv om jeg trodde hun skulle løpe ned til Alexandra, for hun løp i rakettfart rett ned mot husa. Men da hun var på vei mot meg igjen, fikk hun ferten av Nina. Hun prøvde først å klatre i treet, så tittet hun opp, ristet seg og tok bittet!
Deretter gikk vi mot baksiden der neste var. Emma forsvinner bak huset og kommer etterhvert med melding. Hun gikk med Alexandra en liten stund, stilte seg litt foran henne og tok så bittet.
En fin kveld med flere kjekke utfordringer for Emma!
Når første mål er nådd, Emma er blitt en A godkjent redningshund, så begynner en "ny" epoke!
Ny, i anførselstegn, for det er ikke nytt for meg. Men det er nytt for Emma. Og det er nytt for meg sammen med Emma. Hun er min tredje redningshund og det er ikke fritt for at minnene om de andre to, nå plutselig gjør seg mer gjeldene.
Pia var min andre flat, men den første som ble trent og godkjent i NRH. Hun var over 2 år da vi startet treningen og ble godkjent i 1999. Hun ble pensjonist, etter å ha fått slag, i november 2003. Pia var min "prøveklut" ift brukstrening, vi prøvde "mye rart" og jeg lærte utrolig mye! Vi deltok på mange leteaksjoner og gjorde mange erfaringer sammen.Les mer om Pia her (under minner).
Så var det Isi, som nå er over 13 år. Hun ble godkjent i 2007 og gikk av med pensjon fra 1.1.2014. Med Isi gjorde jeg mitt første funn, i 2008, en utrolig opplevelse. Og noen år etterpå (i 2012) gjorde hun et funn til. Det er en utrolig følelse, som nesten ikke kan beskrives.
Yea... Emma er klar for nye eventyr!
Nå skal Emma ut i virkeligheten! Jeg har jo trent endel praktisk med henne allerede. Det er kanskje lettere å tenke på og trene på dette, når man har deltatt på leteaksjoner med hunder tidligere. Men nå kan jeg konsentrere meg om å gi Emma mer erfaringer i det vi kan oppleve på leteaksjoner. Det gjelder å se andre muligheter i de terrengene vi bruker og samtidig få erfaringer/få trent på helt nye steder.
Jeg tenker det er viktig å:
* Vedlikeholde meldingen, også bruke "rare" figuranter, på "rare" steder.
* Kunne sende henne opp/ned/hit/dit... Funn på "rare" steder og steder vi vanligvis ikke har funn/trener søk
* Urbane søk
* Trene mer på vannsøk og båtsøk
* Få mer erfaring i lange oppsøk, gamle spor, få gått flere lange spor, samt spor med forstyrrelser
Første onsdagstreningen etter godkjenningen, var lag 2 på Sviland. Jeg ville trene på å sende Emma opp på hauger/steder det kan være greit å få søkt med hund. Vi var i sandtaket, og først var Cecilie figurant nede ved den gjødseltanken. Jeg skulle sende Emma oppover grusveien som går der, og vi passet på at vinden ikke kom derfra. Nå var det ikke overvær hun skulle få erfaring i, men det å gå ut og søke der jeg sier/viser, og så gjøre funn. Grusveier er jo noe vi vanligvis ikke sender hundene opp langs.
Men Emma ville det annerledes. Hun ble sluppet nede ved marka og jeg skulle gå en liten runde før jeg kom til grusveien og tanken. Emma løp lengre enn jeg trodde, og plutselig var hun på egenhånd på vei opp grusveien mot gjødseltanken. Jeg var ennå nede på marka. Etterhvert så hun Cecilie inni skogen, hun var stående/filmende figurant og Emma meldte ikke med en gang, ble stående litt å se på henne, som oppførte seg litt annerledes enn figuranter flest (noe som også er greit å få trent på). Hun tok bittet etter at hun hadde snudd for å finne meg. Godt hun husker at hun skal ha med melding til meg når hun har funnet noen, selv om hun ble litt "satt ut" ved selve funnet... Flink jente som kom til meg med melding og full fart på påvisning!
Så gikk jeg en ny runde opp i høye skogen, mens Cecilie gikk til avtalt sted. Hun gikk slik at Emma ikke kunne få sporet hennes.
Etter at jeg var ferdig med å søke i skogen, startet jeg å gå mot der Cecilie nå var. Hun skulle heller ikke nå få ferten av henne, men bli sendt opp en bratt skråning av sand og rullestein, like ved bilene våre.
Jeg tok faktisk line på henne nå, slik at hun ikke skulle få løpt på eget iniativ. Hun ble så sendt opp den bratte skråningen, noe som gikk fint. Fant Cecilie, tittet ned mot meg, som stod like nedenfor, så tok hun bittet og kom ned. Veldig kjekt å trene på slike små, men veldig nyttige momenter!
Lørdag 9 april var vi på sportrening ved Holmavann. Jeg var ikke helt i form, så det ble kun noen korte oppsøk for min del, samt et slags "urbant" søk (midt på Høgjæren...).
Alexandra la ut to oppsøk til meg på markene langs veien inn mot parkeringen. Det var kommet opp noen nye gjerder, så det ble ikke riktig så lange oppsøk som jeg hadde tenkt meg.
Mens spora lå og godgjorde seg, ville jeg sjekke om det var mulig å søke inne på området til Holmavann ungdoms- og misjonssenter.
Tanken var å søke med Emma i line og håpe at det ville være folk ute, samt at vi fant et gjemmested i nærheten av de folka. Jeg ville trene på forstyrrelser som Emma ser/hører, men at hun allikevel må ha nesa på og få med seg om det er en annen fert i nærheten.
Vi så det var folk på senteret, det stod en buss på parkeringen. Og vi var heldige, det satt folk ute ved et bord, og like i nærheten var et gjemmested. Alexandra gjemte seg der, etter at vi hadde fortalt folka hva vi dreiv på med...
Emma søkte i line, og jeg glemte å ta på selen, så hun dro kratig i båndet/bringkobbelet, hun harket og hostet fordi det strammet rundt halsen... Hun så folka ved bordet og vi gikk forbi dem og akuratt da, fikk hun ferten inn fra venstrsiden. Alexandra lå bare 1 m fra gangstien jeg gikk på, hun lå bak en slags rutsjebane. Emma fant henne, jeg bare slapp påvisningslina. Da hun prøvde å melde så jeg at bringkobbelet lå med bittdelen oppe på nakken...Arg... Det var nok fordi påvisningslina var festet i den, enda en god grunn til å bruke sele i situasjoner der vi søker i line. Jeg bare ropte på henne, fikset bittet på plass og da løp hun bort igjen og meldte, selv om jeg bare stod 1 m fra henne. Veldig fornøyd med den!
Her belønner Alexandra. Gangstien vi gikk på ses rett ved siden av denne "renna".. :
En liten videosnutt fra søket:
Neste funn. Figuranten hadde flyttet seg bort på en terrasse. Her var det ingen folk som vi kunne se. Emma søkte i line og da jeg så hun fikk ferten av noe, slapp jeg henne løs:
Etter ca 3 timer gikk vi sporoppsøkene. På det første, kom sporet etter ca 100 m. Emma fant greit sporet og durte avgårde i kjent stil. Jeg hadde med meg sporleggeren, for hun hadde nemlig plumpa uti et sted her, og jeg ville helst unngå det... Emma fant første gjenstand etter kort tid, 15 m fra der hun fant sporet. Greit å få belønning raskt når hun finner sporet og velger rett vei. Videre bar det og etter andre gjenstand nærmet vi oss hullet... Ved andre gjenstand tok jeg derfor Emma av sporet, tok en bue rundt hullet, og på sporleggers anvisning, gikk vi mot sporet igjen. Emma fant det greit og etter få meter kom slutten!
Tok neste oppsøk med en gang. Først litt oppover asfaltveien, og da gjerdet tok slutt, startet jeg oppsøket paralellt med veien/i grøfta/kanten av marka liksom. Her hadde jeg sagt at jeg gjerne ville ha så langt oppsøk som mulig, før vi traff på sporet. Visste at vi dermed kunne gå helt til der skogen begynte og marka tok slutt, ca 3-400 m. Så jeg regnet med et langt oppsøk. Etter kun 100 - 150 m slo imidlertid Emma på et spor... Hæææ... her...? Hadde jeg forklart meg dårlig mtp langt oppsøk, eller var det et annet spor??
Vel, jeg måtte bare følge på, Emma hadde ivertfall spor, så fikk jeg se hvilket det var. Og plutselig fant hun en gjenstand. Og selv da tenkte jeg at hun kunne ha funnet andre gjenstand og at hun hadde fått ferten av sporet fra veien... Men nei, litt etterpå fant hun andre gjenstand og vi gikk videre rett på slutten! Stol på hunden har jeg alltid sagt og gjort, og her var det virkelig på sin plass! Takk og pris at jeg gjorde det. Alexandra hadde nemlig gått akuratt der Emma fant sporet, det var nemlig en bekk/vått område som hun ikke ville ha kommet forbi hvis hun gjorde slik jeg beskrev. Heldigvis hadde hun ikke sagt noe til meg, og dermed fikk jeg en flott bekreftelse på at det er riktig å stole på Emma!!
Lørdag 16 april var det praktisk trening (OL trening, som det står på terminlista vår). Strandsøk stod på programmet denne gangen og vi møttes på Tungenes. Det var 6 godkjente ekvipasjer som møttes.
3 figuranter ble lagt ut og 3 hundeførere gikk i ene enden, lengst fra bilene, for å søke mot bilene. Det var ca 600 m å søke, langs svaberget. I det flotte været var det en fornøyelse å søke langs stranda slik, selv om det blåste en kald nordavind.
Herman starter først:
Vi venter på tur og tar en liten fotosession imens:
Kjedelig...
Morten, Snusken, Emma og jeg venter:
Området er markert med svart og ca der funna var er røde kryss:
Flott område og et nydelig vårvær. Det var endel folk ute og gikk tur i området, og det er jo veldig reelt og greit å få trent på. Akuratt da Emma søkte traff vi ingen... Men det var folk i nærheten av siste figurant, jeg både så og hørte folk oppe ved bilene/husene, men vindretningen var fra sjøen og mot oss:
Vi var andre hund ut, og da vi startet var Emma raskt oppe for å sjekke spora der førstemann var gått ut. Hun kom tilbake etterhvert, jeg valgte å gå litt nedenfor, nettopp for at Emma ikke bare skulle løpe etter spora til Herman.
Etter å ha gått etpar hundre meter ser jeg at Emma, som løper ganske langt foran meg, får ferten av noe nede ved vannkanten lengre borte. Så forsvinner hun, men etter etpar minutt dukker hun opp med melding. Hun viser meg så hvor Ronny gjemte seg:
Vi søker videre og finner etter nye etpar hundremeter Ghita, som lå i en sprekk:
Fortsetter mot bilene og da vi nærmer oss dem, finner Emma Gry som ligger ytterst ute på en liten brygge, midt blandt noen store steiner:
Helt til slutt finner hun også fotograf Herman, som lå på ei brygge for å ta bilder da hundene fant Gry. Fin melding også på ham. Et kjekt strandsøk, veldig fornøyd med hvordan Emma, på selvstendig vis, løser alle oppgavene (finner figurantene). Hun er en drøm å trene med!!!
Så spiser vi lunsj i sola, og kjører deretter til Mekjarvik. Der er et område langs en sti, med litt svaberg og en lang molo vi kan søke oppå.
Det røde området er søkeområdet vårt og de røde kryssa er der figurantene lå. Emma jobba knallbra:
Første funn, her belønnes hun av Ghita:
Hun lå i starten på moloen, litt "trikky" vindforhold, men Emma løste oppgaven med glans:
Titt tei, Ghita:
Neste funn var utpå selve moloen, Gry lå bak noen store steiner:
Sistemann Ronny lå helt ytterst og vinden var slik at hun ikke kunne få den på land, det blåste fra Ronny og ut på sjøen. Men Emma løp helt ut til tuppen på moloen og deretter dreide hun mot høyre og da så hun Ronny. Hun fikk nok ikke ferten av ham:
Lørdag 2 april var dagen vi bestod A prøvene og dermed ble Emma godkjent redningshund og jeg var tilbake på beredskapslista med min tredje flatcoated retriever!
Det var en stormfull lørdag, med pøsregn og sterk vind, skikkelig leteaksjonsvær! Runderingen, på 800 m, var i et terreng på Eikeland, utenfor Ålgård. Her hadde jeg ikke rundert tidligere. Løypa var i åpent lavfjellsterreng, med bekker/elver, mye steiner, litt beitemark for storfe og egentlig ei variert løype. Utfordringen ville nok bli vindstyrken som kom i stiv kuling rett inn mot midtlinja gjennom ca halvparten av løypa, for så å snu litt/dvs det var kanskje veien/midtlinja som også svingte litt, og da kom vinden mer forfra.
Det var vel ikke vår mest stilfulle rundering... Prøve er prøve, og nerver og slikt spiller inn på litt av hvert!
Men til syvende og sist, Emma jobbet bra og jeg..., jeg prøvde så godt jeg kunne, med de nervene man har, å ikke ødelegge for henne. Det var veldig godt å få beskjed om bestått, for jeg har lenge visst hva som bor i den hunden, og at det nå klaffet på prøven var utrolig deilig!
Gratulerer til Cecilie og Herman, som også bestod runderingen!
Sporene, som er ca 1 km, med 4 gjenstander og slutt i, og med liggetid på mellom 3 - 4 timer, ble gått ved Bjerkreimsenderen litt senere på lørdagen. Der oppe var det om mulig enda mer regn, tåke og masse vind! Dette kunne bli et utfordrende spor... Og før vi startet måtte jeg og Emma over en bekk, som ila liggetiden til sporet, var blitt til ei stri elv... Jeg måtte ha hjelp til å komme over.
Oppsøket gikk greit, Emma fant sporet uti ei myr, og gikk først noen meter bakover, før hun snudde og gikk rett vei. Jeg meldte spor og fikk "armen opp", det var nyttesløst å prøve å rope til meg, det blåste og var altfor mye lyd i elva...
Første del av sporet gikk i ei stor myr, som var blitt veldig våt i dette været. Emma jobbet knallbra, litt fram, litt sirkling når sporet forsvant i "vannmassene", så litt framover igjen. Vi brukte lang tid på de første 300 metrene. Så bar det oppover, oppover, over en bekk, videre oppover. Her fant hun en gjenstand, O - lykke!
Så kom vi opp på toppene og her tok vinden skikkelig tak. Men Emma sporet veldig bra her, nå når vi var borte fra myrområdet. Så på ca 800 m fant vi en ny gjenstand - O`dobbel lykke!!! Nå må vi bare klare de siste 200 m sa jeg til Emma, og surret lina godt rundt hånda, for Emma dro godt i vei oppå her.
Så begynte nedstigningen... OMG... det gikk bratt nedover. Jeg stanset Emma og fikk lina rundt magen for å kunne holde skikkelig igjen. Ville ikke ha samme greie som i fjor, da hun løp forbi slutten da vi var bare 100 m fra den. Hadde det bare vært litt våtere her, så hadde Emma måttet bruke et annet tempo, men neida, her var det lett for Emma, men kjempevanskelig for meg. Hun drar på i sporet og når det går så bratt nedover, klarer ikke jeg å gå oppreist... da ville jeg ha stupt. Så det ble en blanding av å sitte på rumpa, gå etpar skritt og så deise ned/til siden før Emma dro meg overende. Vi sklei nedover en bratt skrent der det faktisk lå litt snø. Her hadde også figuranten sklidd på rompa. Jeg fikk skikkelig stor fart, klarte ikke å bremse med beina og for nedover, rullet ut i lyngen og etpar meter nedover. Tror det kanskje var her jeg slo hull i buksa og fikk sår på kneet.
Så videre nedover, til et stup. Emma sjekket litt fram og tilbake ovenfor stupet, men her kunne ingen ha kommet seg ned, og etterhvert fant hun vinkelen og dro meg oppover til høyre og så nedover igjen, like bortenfor.
Hun var på vei ned en slags kløft, men plutselig stoppet hun. Hmm... tenkte jeg, var det ikke spor der allikevel. Hun stod der litt, tittet på meg. Jeg ville ikke gå ned den bratte skråningen hvis jeg måtte gå opp igjen like etterpå, så jeg avventet litt. Så ropte jeg på henne,og hun kom opp igjen, fikk en godbit og så løp hun ned igjen og stoppet på samme punkt. Så tok hun hodet inn mot brystkassen og plutselig så jeg hva hun gjorde, hun prøvde å melde med fastbittet, som hun ikke hadde på seg. Og først da skjønte jeg at hun hadde funnet en stor gjenstand/slutten! HURRA!!! Vi hadde klart det, vi var A godkjent!
Jeg skyndte meg nedover, best jeg kunne i bratta, og fikk belønnet Emma skikkelig!
Og jeg må si, at dette sporet muligens er noe av det mest krevende jeg har gått, rent sånn terrengmessig. Myr og mye vann i oppsøket, 300 m myr i starten der Emma sleit seg igjennom, vind, regn og blåst på toppen og de siste 200 m nedover i den bratteste nedoverbakken jeg har gått spor i.
Det føltes veldig fortjent at Emma fant slutten, flinke, flinke, flinke Emma, du klarte brasene!!! Hun er blitt en veldig god sporhund også!!!
Vi fant 2 av 4 små gjenstander. Den første, som vi ikke fant, lå i myra på de første 300 m så den var nok mest sannsynlig druknet når vi kom på sporet og den andre vi ikke fant trodde sporlegger måtte ha blåst av oppå fjellet i den sterke vinden... Er veldig glad for de to vi fant og for at de ikke var blåst av/druknet!
Men utfordringene var ikke helt slutt fordi om vi hadde kommet i mål på sporet, vi måtte helt ned fra fjellet også, og komme oss bort til grusveien. Vi var vel ca 200 bratte meter fra den, så vi kravlet oss nedover, men nå kunne Emma gå løs og det var mye lettere for meg.
Men så var det den strie elva da. Den kom vi ikke over. Så jeg måtte gå ca 500 m tilbake, langs elva, over hauger og melom store steiner, i oppoverbakke. Ringte prøveleder Aud og spurte om noen kunne komme og hjelpe meg med å finne et sted jeg kunne passere elva. Jeg måtte helt opp til der vi startet sporet, og der stod Kaare og Aud klare til å hjelpe meg over. Puhh... var glad da jeg kjente grusen under føttene igjen.
Da jeg kom opp til bilene fikk jeg vite at også Cecilie og Click hadde bestått sporet. Gratulerer så mye Cecilie! Nå er søksprøvene hennes bestått og hun mangler orientering og ukas arbeid A før hun og Click er ferdig med sin A godkjenning til høsten, dette går rette veien, du er snart i mål!!!
Vil også takke alle som hjalp til på prøvedagen, dommerne, prøveleder, figuranter, sporansvarlig og sporleggere. Samt alle som har hjulpet oss på treninger, kurs og samlinger! Uten dere, ingen godkjente ekvipasjer!!! Nå gleder vi oss til å kunne gjøre en innsats på leiteaksjoner, det blir et nytt og spennende kapittel for Emma. Jeg gleder meg til å bruke henne i reelle søk!
Her belønnes Emma ved sporslutten:
Ned hit gikk/sklei vi, vet ikke om bildet viser hvor bratt det egentlig var:
Her ses et kartutsnitt over fjellknausen vi sporet i, den røde streken tegnet på frihånd,
men sånn ca der gikk sporet:
Her vises høydekurven og sporloggen min. På høydekurvbidet, legg merke til den bratte skråningen mot slutten (til høyre på bilde) og tenk deg å ha en hund som virkelig drar deg nedover... Det var ikke lett, er glad jeg var nesten like hel da jeg kom ned.. :-P
