GRATULERE MED DAGEN

HURRA FOR 17 MAI!!
HÅPER ALLE FÅR EN FLOTT DAG!

Isi på tur i Sørmarka 17 mai:

Etter tur og litt mat og selskapeligheter hos mine foreldre, var det tid for folketoget.
Været var knallbra, sol og varmt!

Dette er veldig god reklame for NRH. Vi var 6 stk som gikk i toget.

Det var Kristin M, Ghita, Helen, Trond, Sven Magnus og meg. Her er vi før toget har startet:

Folk langs ruten kom med kommentarer hele tiden som at "der er de flinke hundene som redder deg", "se de snille hundene", "der er redningshundene" osv. De klappet på hundene som gikk langs ytterkanten og syntes det var stor stas.
Isi nærmest "sopte" fortauskanten etter spiselige ting. Noen hadde tydeligvis gått før oss og kastet twist rundt omkring for det lå twist langs store deler av ruta, samt smuler av popcorn, kjeks, osv. Heldigvis holdt hun kanten så det ble ikke så mye vingling. Barn og voksne syntes det var kjekt når de fikk klappe på Isi. Hun gikk så nærme folk hun kunne, det er jo der maten er, må vite! Og dermed ble hun sikkert klappet av "hundrevis". God miljøtrening dette altså!

To ganger var hun litt vel frekk. Hun snappet ei pølse fra ei jente og hun stappet hodet oppi en pose chips... Upps.. kunne ikke annet enn beklage, men de tok det fint.
Jeg prøvde å være forutseende og speidet langt fremover langs min side, om jeg så noen som satt og spiste. Men klarte ikke få med meg alt.
Flere bilder fra 17 mai her.

Her er vi alle sammen foran domkirken etter at vi er ferdige:

Etterpå ble jeg kjørt tilbake til mine foreldre på Hestnes for å hente bilen. Takk for skyssen Kristin M.
Isi fikk seg et deilig bad i Hafrsfjorden. Hun var temmelig varm etter toget. Det var varmt for både hunder og oss.

Ved Hafrsfjord :

Sporkveld i deilig vær

En deilig kveld på Dale. 16 grader og sol.
Nesten hele lag 2 var på plass i dag og alle sammen skulle gå spor. Men vi kom ikke igang med treningen før ca 18.30 fordi sea kingen kom og holdt på med "noe spennende" rett oppforbi oss.
Den kom sigende litt før kl 18.00, la seg over et av de nærmeste fjellene og der hang den...
Vi lurte på hva som skjedde. Plutselig ser vi en person heises nedover, så en til og enda en og til slutt en fjerde mann... Så kom en båre. Hva skjedde?
Først trodde vi noen hadde satt seg fast i fjellet. Det var det fjellet der vi tidligere har sett klatrere. Men da flere og flere ble heist ned, med sekker og bagger, skjønte vi at det sannsynligvis var trening av noe slag. Kanskje den alpine redningsgruppa. Så dro helikopteret, og vi kunne begynne treningen ;-)
(nysgjerrige...vi???)

La ut spor til Kristin M og hun la ut til meg, oppi den lange runderingsløypa. Da jeg gikk ut sporet, hørte jeg stemmer fra fjellveggen. Og der oppe holdt folkene som ble heist ut fra helikopteret på å låre båren opp fjellveggen. Så det var nok trening de holdt på med ja. Og etter ca 30 minutt kom sea kingen tilbake for å hente dem.
Etterhver gikk vi sporene også. Det hadde ligget i ca 2 timer da jeg gikk det. Oppsøket gikk greit, selv om der var svart av maur i terrenget...
Isi dro avgårde i stor fart, altfor stor fart... Det går litt over "stokk og stein" på så ferske spor. I tillegg møtte vi rett før sporet, en orienteringsløper. Jeg visste hvor postene var, og visste også at vi sannsynligvis ville møte på ferske kryssende spor der oppi skogen.
Vi kom oss nå igjennom skogen, det gikk på kryss og tvers. Kristin sa etterpå at hun hadde gått slik og også gått oppå steiner. Det var mye terrengskifter. Sporet startet i lyng/gress og gikk også mye på barnålbunn, skikkelig tørr barnålbunn. Så tørr at jeg sklei i skråningene/nedoverbakkene, så over høyt gress, mer barnålbunn. Hun var også ute på marka en liten svipptur men dro raskt opp i skogen igjen. Vet ikke om Kristin hadde gått der, glemte å spørre.
Kun et sted fikk Isi problemer. Da sleit hu, søkte i sirkler en stund og fulgte så et spor nedover den veien vi var kommet. Sporet gikk frem til stien. Jeg tok en sjanse og tenkte at det er feil. Kanskje o-løperen sitt spor?
Ville ivertfall sjekke lengre oppe om hun fant flere utganger, før jeg ev gikk tilbake hit. Markerte stedet på GPSèn og tok henne med tilbake til der hu sleit, og denne gangen tok hun en annen retning. Det viste seg å være rett for hun fant raskt en gjenstand og etter noen hundre meter fant hun slutten, en boks med godbiter og en leke. Hun tok imidlertid ikke tak i boksen slik hun pleier... Hmm..måtte fram for å se.
En ekkel snegle hadde sugd seg skikkelig fast i boksen, fordi den var ikke helt lukket (ødelagt "lås") og den luktet nok snadderert oppi der.. Jeg måtte skikkelig vri og dra for å få den av. Så endelig fikk Isi belønningen sin :-)
Tenk at Isi lot seg stoppe av en snegle...En stor svart skogs-snegle, men allikevel.
Det hadde jeg ikke trodd (pysa..)!
Ville regnet med at hun (matvraket), for å nå godbitene raskest mulig, ville flerret sneglen av boksen og gjerne spist den også, før hun heiv i seg godbitene ;-)

Sporet var litt over 1 km og vi fant 6 av 7 gjenstander, så det tyder jo på at hun må ha fulgt størstedelen av sporet korrekt!
Det er sannelig ikke ofte den "tutta" ikke kommer i mål på sporene :-)

Mere sol....

I dag, var vi igjen på Tjørn for å trene. Vi brukte ikke hytta denne helga, reiste opp og ned på dagen.
Men, utrolig nok, det var et fantastisk vær i dag også. Og endel varmere enn sist helg...minst 20 grader og sol fra skyfri himmel. Deilig, men puhh..varmt når man trener.

Startet dagen med å legge ut spor for Sylvelin. Hun la ut for meg.

Etterhvert ble det Isi sin tur til å søke teigsøk. Sylvelin gikk opp på fjellet bak hytta for å gjemme seg.
Jeg tenkte det ville være litt kjøligere der oppe, og gledet meg til å komme meg opp i høyden, men det var knallvarmt oppå fjellet også - sjelden kost egentlig.

Jeg visste ikke hvor Sylvelin var og startet søket opp mot Merstadvatnet og gikk opp skaret til haugen. Sendte Isi på runderingslag opp mot toppen.
Stoppet litt der oppå og tok litt bilder og sånn :



så var Sylvelin på plass og vi startet søket. Vinden kom stort sett vestfra, så jeg gikk mot øst og tenkte å begynne på oppsiden av hyttene. Ville ta det mest kuperte terrenget først (lærdom fra SARDA instruktørene), før vi tok de lette, flate partiene.

Jeg kom opp til toppen og kikket nedover mot hyttene. Ser jeg noe i lyngen...?
Ja, så sannelig der ligger noen å soler seg... Men hvem? Ca midt på bildet:


Vinden stod inn fra motsatt kant så Isi kjente ikke noe fert fra der vi nå stod. Kan være hyttefolk. Hadde ikke kikkert med meg, så jeg tok et bilde og prøvde å zoome inn. Så tydelig at det var noen der, men klarte ikke å se hvem. Snakket da med Sylvelin på radioen og fikk bekreftet at det var henne...

Slik vinden var der vi stod, så ville jeg sende Isi på runderingslag, ikke mot Sylvelin men rett ut i fremkant av henne. Hun ville ikke løpe "vekk fra vinden" første gangen. Isi vil heller oppover mot vinden...
Andre gangen løp hun ut og etter ca 60 - 70 m ser jeg hun slår opp mot Sylvelin - perfekt!
Dette er nyttig trening for Isi.

Her er hun like ovenfor Sylvelin:

Kommer inn med melding:

Vi hadde litt senere ei lita økt. Gro Elin går inn i hula under steinhella bak hytta. Jeg og Isi går opp stien. Sender henne på runderingslag opp langs stien og dreier så oppover mot fjellet. Nesten helt oppe ved fjellet slår hun og løper avgårde. Kom inn med melding og fikk påvise Gro Elin inne i hula.
Ferten er som regel litt "ujevn" her inni hula og man vet aldri hvordan eller hvor den kommer ut, men i dag fikk Isi ferten av figuranten på lang avstand, og hun måtte virkelig jobbe i starten for å finne retningen, fordi vinden var ustabil oppe ved fjellet også.

Etter lunsj gikk jeg sporet. Det hadde ligget i vel 4 timer, i varmt vær, sol og tørke...
Sporoppsøket var mellom stien og en spiss stein. Da vi nærmet oss den spisse steinen, eller var det like forbi, ser jeg hun slår på spor. Så finner hun en plastgjenstand.
Det jeg ikke vet, er at både Jørn og Kai Erik har krysset sporet her et sted. Jeg kunne ikke se at Isi strevde med kryss, og hvis hun stoppet litt og undersøkte, tenkte jeg at det var lite fert i bakken pga sola og varmen.
Uansett, Isi gikk spor hun. Fant etterhvert 3 gjenstander.
Jeg visste også at lengre oppe hadde en mann med hund krysset sporet på sin vei opp mot Trollarinda. Kan ikke si at jeg merket så mye til hvor disse kryssene var, eller om vi har fulgt feil spor.. men det vil vise seg når jeg får sporloggen fra Sylvelin.

Etter den tredje gjenstanden gikk vi etterhvert nedover mot stien. På stien visste jeg at det hadde vært folk. Isi ville langs stien men der var det ferske tråkk av turgåere. Jeg tok henne ut på siden av stien og krysset fram og tilbake nedover mot myra og vannet. Etter ca 5 minutt slo hun på sporet igjen og da fulgte hun det fint til slutten. Fant 3 gjenstander. Vet ikke hvor mange det var lagt ut.

Deilig å bade på slike varme dager:

Samling med instruktører fra SARDA Lake Distrikt

Denne langhelga, 1 - 4 mai, hadde vi invitert instruktører fra den engelske organisasjonen SARDA, Lake Distrikt (Search And Rescue Dogs Assosiation, Lake Distrikt).
De har kun overværsøk på sine hunder og er derfor veldig gode på dette. Vi gledet oss, her var nok mye å lære :-)

De fleste kom til Tjørn onsdag ettermiddag/kveld. Været var "sånn passe" onsdag, men det skulle forandre seg "dramatisk" utover helga... :-)
Instruktørene våre ; Les, Kaz (Karen) og Benny (Dave Benson) ankom onsdag ettermiddag og etter å ha installert seg på hytta, tok vi en runde i terrenget for å se på mulighetene. De var svært begeistret for terrenget, spesiellt like de de bratteste bakkene oppover mot Trollarinda... (og det var noe vi alle fikk erfare ettersom dagene gikk).

Her er fra høyre Kaz, Les og Benny :

(bildet er tatt av Sylvelin)

Det var gøy å la engelsken vi lært på skolen "få fritt utløp"... Vi snakket jo mye engelsk denne helga, også mellom oss norske - slik at engelskmennene skulle forstå oss.
Det gikk "så langt" at jeg begynte å snakke engelsk til meg selv og til Isi. Dette hørte jeg også andre gjorde :-)
Det er ikke like lett alltid, å finne de rette engelske ordene, og mange lo godt da jeg bl.a. snakket om at jeg ville "hugging the trees".
Det jeg mente var (selvsagt...!) at jeg ville hugge ned trær, for jeg ville ikke ha trær her oppe på Tjørn.
Det blir alltid mye "lått og løye" når nordmenn snakker engelsk og det var endel morsomme episoder ja ;-)


Torsdag morgen var vi klare for trening. Været var grått, det var byger hele dagen, noen våtere enn andre. Det var god vind, så vi slapp ivertfall tåka...Den så vi over toppen mot Skykula.


Jeg var på laget til Les og Kaz, der var alle de A og B godkjente hundene.
Startet ut som første mann. Det var lagt ut 3 figuranter i fjellsiden oppover mot- og nesten på toppen av Trollarinda. Dette er de bratteste bakkene i dette området ;-)

Teigen var vel på ca 300 x 300 m.

Diskuterte opplegget med Les og Kaz, og jeg ville prøve å gjøre slik de ofte la opp søkene sine.
Startet diagonalt oppover mot toppen. Vi ville nok ha gått beint opp, men ved å gå diagonalt ville jeg spare tid (og krefter) og få mer terreng dekket - nyttig å få prøve dette.
Han spurte hvor lang tid jeg trode jeg ville bruke på teigen. Jeg så på de bratte bakkene og sa ca 45 min - 1 time.
Akuratt da jeg skulle starte dykket Isi ned i lyngen der vi stod, og kom opp med ei mus i munnen...Jeg fikk henne til å slippe den og ba Les om å diskre ta den vekk... Isi glemte den raskt og løp ut for å søke.
Les var litt overasket, han hadde bare sett katter ta mus før...
Etter en stunds "klatring" mot toppen, drar Isi lengre opp og finner Aud. Tror hun kom inn på sporet hennes.
Les fortalte at siden de ikke har sporhunder, ei heller trener spor, så brydde deres hunder seg ikke om spor... Det kom han ikke på da han la ut figurantene. Så både første og andre figurant (Jørn) fant Isi på spor.
Da vi var begynt nedstigningen fant Isi Kaare på overvær. Da alle var funnet hadde jeg brukt 33 minutt, men hadde litt igjen av teigen.
På vei tilbake mot der instruktørene stod, de var nemlig på en av toppene før "kammen" og stod og kikket på oss i kikkert, så fikk Isi overværet av Kaz. Da var vi nede ved det første vannet. Jeg syntes hun kunne få finne henne, siden hun stod der midt i vinden, og Isi hadde funnet 2 av figurantene på spor. Isi dro avgårde, langt, sikkert nærmere 4-500 m.

Kom omsider tilbake med melding og jeg tok på påvisningslina. Kunne ikke la Isi løpe i dette terrenget, med meg på slep..., så vi gikk, og gikk og gikk... Opp den ene bakken/haugen etter den andre. Brukte sikkert 5 - 10 minutt på påvisningen. Kaz stod og snakket i radioen da vi kom helt opp, så jeg belønnet Isi selv, først. Hun syntes det var artig å se en hund melde med bringkobbel, fordi de bruker bare hals - "pendlende hals", så hun hadde aldri sett en hund melde med bringkobbel tidligere (men det skulle hun få se utover i uka...for flere av hundene løp også til instruktørene der de stod i terrenget og fulge med oss).

Etter lunsj var det tid for å være figurant, og så var den dagen gått.
Det var kjekt å få erfare søk i andre deler av terrenget vi har på Tjørn. Her så instruktørene etter de bratteste skrentene/skråningene og de store toppene og urene/steinene.


Om kvelden viste instruktørene oss bilder og filmer fra sitt distrikt og sin trening. Det var gøy å se de flinke hundene og førerne.
Spesiellt slik de lærer inn halsen var interessant. Der må hundene pendle mellom funn/figurant ("bodies") og fører ("Handler"). Da får man en mye mer sikker melding enn hvis hunden står på et sted (kun ved figuranten) og halser. Vi har jo ofte erfart at fører ikke hører hunden. Her så vi at hundene først halset litt hos figuranten før den løp tilbake til fører, halset her også og slik løp den frem og tilbake og halset helt til fører var ved figuranten. Det så ikke ut til å være noe "hokus pokus" å lære hundene dette. Helen har jo allerede startet med å trene på dette, og jeg tror noen andere også vurderer å prøve denne typen hals.


Fredagen våknet vi til et herlig vær. Det var sol, litt skyer innimelom og god vind.
Denne dagen var jeg på laget til Les, og der var også Kristin M og Kristin T.
Vi trente effektivt og fikk 2 x 2 funn før lunsj. Figurantene lå i området nærmere hytta, på første haugen og i skråningen ned mot bekken. Teigene var ikke så store og vi skulle tenke strategi og hvordan avsøke teigen mest mulig effektivt.
Isi slo fint på figurantene. Hun bruker vinden godt, men var mer motvilig til å gå ut der det ikke var vind. Da løp hun heller oppover mot kanten for å få "tak i" mer vind. Det er jo vanligvis det vi lar dem gjøre når vi går fritt søk.
Derfor går vi nok mer/lengre enn det de gjør i Lake distrikt. Der har de stort sett fjellsøk, åpne, store fjellsider. Og det var interessant å lære mer om hvordan de effektivt utnytter hundene i søket.
Og selv om vinden skifter, holder de seg til planen. Det de gjør annerledes hvis vinden snur, er f.eks. å sende hundene inn i områder der det ikke kommer vind fra.


Det ville jeg prøve etter lunsj. Og Kristin M la seg oppå en topp nedenfor toppen ....
Planen var at jeg skulle sende Isi opp de bratte bakkene der, og at hun da hun var på vei opp eller på toppen, fikk ferten av Kristin.
Jeg startet nedover ura. Her hvor det er så ulendt/mye steiner går Isi ganske nærme meg, men da vi kom over ura/steinene, løp hun fra meg.
Vi kom til det området der jeg skulle sende henne. Hun løp opp første bakken. Jeg så henne ikke, men Kristin T sa at hun var helt oppe. Neste bakke opp, og så neste. På den tredje slaget oppover fikk hun ferten av figuranten - perfekt! Akkuratt det jeg håpet på.

Neste figurant fant hun da vi gikk mot hytta. Vi var i krattet på venstre side av bekken/ura og Isi løp da raskt over og fant Kristin T litt oppi skråningen.



Lørdag var det også et fantastisk vær!!! SOL - SOL - SOL - helt utrolig deilig!

Her er utsikten der jeg lå figurant, nesten helt på toppen av Trollarinda. For en utsikt...

Denne dagen fikk vi en ukjent oppgave/øvelse vi skulle løse i fellesskap med andre.
Det var igjen "the tree bitches" (hundene altså) til meg, Kristin T og Kristin M.
Først var vi figuranter for "gutta" Odin, Speedy og Sibbe ("The dogs").

Da det ble vår tur, startet vi med å fortelle om opplegget.
Så startet vi søk. Teigen var ca 1 km X 1 km. Etter erfaringen fra det første laget så brukte også vi utrullering. Dette er effektivt når terrenget er åpent og med stabil vind slik det var på Tjørn denne dagen. Har gjort dette tidligere, men vi trener ofte i terreng der dette ikke er særlig effektivt.

Først oppover mot Merstadvatnet og så i skråningen mot Trollarinda. Vi utrullerte fra veien og innover heia mot Merstadvatnet. Vi hadde vel ca 100 - 150 m mellom oss på det lengste. Noen ganger overlapper hundene litt. Det så ikke vi for vi så lite til hverandre på første strekningen. Andre erfaringer vi gjorde oss vat at vi skulle ha sendt Kristin T opp på toppen etter første søk, fordi hun var først borte i enden av Merstadvatnet. Nå ble det endel venting for hennes del.
Isi søkte bra oppover jeg jeg brukte kroppen og "sikk sakket" slik at hun dekket terrenget. Brukte også noen runderingslag, bla ned mot noen store steinblokker.
Kristin M fant den første figuranten. Hun søkte i terrenget ovenfor meg.
Så "ommøblerte" vi og søkte i skråningen opp mot Trollarinda, fra Merstadvatnet og mot de tre små vannene lengre vest. Etter ca 1 time i søk, ser jeg at Isi slår på fert. Hun har funnet Kaare.

Her er teigen vår med alles sine logger:

Vi fortsetter på "linja" vår. Et godt tips vi fikk fra Les, var å holde øye med høydemåleren på gps èn. Da ser vi om vi går for høyt eller for lavt ift utgangspunktet. Han hadde en klokke med høydemåler... Den var veldig nyttig, for da slapp han å ta frem GPS èn for hver gang han ville kontrollere høyden. Han bare så på klokka. PS - gavetips!!!

Her sitter instruktørene Kaz og Les og kikker på oss når vi søker:

(bildet er tatt av Kristin T)

Vi hadde nå vinden midt imot oss og Isi går da ikke særlig langt foran meg. Hun har kontrollen....
Kristin M gikk på toppen og Kristin K like under meg. Vi prøvde å holde avstand slik at hundene ikke skulle få ferten av de andre hundeførerne. Ved funn eller andre grunner til at en stopper, er det viktig at alle stopper opp. Ellers vil vi kunne få problemer med at vi kommer ut av "linja" og at vi får ferten av hverandre. Sambandet ble mye brukt og det er lurt å holde kontakten i denne type søk.
I enden snudde vi og skulle gå på linje mot hytta. Med en gang vi fikk vinden inn fra siden løp Isi nedover, laaaangt avgåde. Visste det var spor i området fordi vi brukte samme teig som den første gruppa. Tror hun hadde spor der nede. Etterhvert kom vi oss også nedover mot hytta og Kristin T fant Sylvelin helt nede ved røret under veien. Vi brukte 1,5 time. De hadde evaluert hver enkelt av oss etter et standard skjema de bruker når de godkjenner sine hunder, og vi fikk bestått og ganske gode "karakterer". Vi ville ha bestått hvis vi var under en engelsk dommer. De må bestå min. 8 dager (dvs to søk pr dag) - 16 søk sett av to dommere, for å bli godkjent. De 8 dagene kan/bør gå over flere måneder. Så vi har bare ca 15 slike søk igjen...så er vi godkjent etter Lake distrikt sine regler ;-)

Etter en deilig lørdagsmiddag, hadde vi utdeling av gaver til instruktørene. Og en av dem, Benny, fikk en liten utfordring, som han tok på strak arm.
Siden de ikke har erfaring fra spor, planla vi å la ham få erfare hvordan det er for hundene å spore en fert.

Vi la opp et "kaffespor" og Les var "hundefører" for Benny. Det ble mye "lått og løye" under denne seansen :-)
Se bilder i mitt Webalbum


Søndagen kom med like flott vær. Litt vemodig at det var siste dagen.

Vi tre "bitches" startet dagen med søk oppover mot Trollarinda. Det er de bratteste bakkene i området.
Vinden denne dagen var ustabil, ivertfall der oppe vi var. Vi tok hundene med oss og stallet dem opp oppi lyngen. Da sparer vi mye tid. Det gikk egentlig veldig greit å ha dem der. Spesiellt når været er så bra, så er det fint å ha hundene i nærheten av der vi skal søke.
Ulempen oppdaget jeg ikke før vi kom hjem og Isi klødde som "besatt". Det var fullt av røde prikker/bitt på magen og rundt halen... Hun har nok blitt bitt av noe "loppegreier"

Det ble mer gåing enn beregnet fordi vinden var så ustabil, så både Isi og meg fikk trimmet godt musklene i beina i de bratte oppoverbakkene.
Isi fikk ferten av Kristin t da hun var nedi en "dump" under henne og hun dro oppover bakken. Mistet nok ferten litt men jobbet godt og fant den igjen.
Så måtte vi oppover mot toppen. Fikk ikke fert av Kristin M her så vi rundet henne på toppen og gikk på undersiden av henne. Der slo Isi og dro på oppover bakken igjen.

Her har Isi funnet Kristin M over snøfonna. Hun er på vei ned til meg med melding:

Bildet er tatt av Kristin T

Jeg tok snarveien over snøen oppover mot Kristin, men den var kjempebratt og litt stor. Måtte kravle på alle fire...Også Isi hadde problemer med å karre seg oppover i snøen igjen på påvisningen. På vei ned satte jeg meg på baken og akte ned i full fart.
På vei tilbake til hytta for lunsj, la Les seg ut og vi tre skulle utrullere nedover mot hytta. Etterhvert melder Kristin M om at Athena har slått på noe. Jeg stopper opp og ser da akuratt at Isi også slår oppover der hvor Athena er. De to hundene kommer frem nesten på likt, Athena først. Isi melder også. Leken foregikk en og en, slik at det ikke ble noe "usemje" mellom hundene ;-)


Etter lunsj ville vi til et område med mer stabil vind. Oppe ved de to vannene fant vi det. Hundene ble stallet opp.
Kristin T og Kristin M la seg ut over vannet og planen var at Isi skulle få ferten på andre siden av vannet. De lå omtrent på linje slik at det var "fare" for at hun kunne få ferten av den bakerste når hun var ved den første.
Isi fikk ferten av den første ganske raskt etter at vi startet, ca 150 - 200 m fra vannet. Løp ned til vannet, var litt uti, opp igjen og meldte. Jeg lot henne gå ut igjen. Hun løp ned, litt bortover, så tydelig at hun hadde ferten av figuranten over vannet. Hun gikk uti og svømte litt men det var tydeligvis for langt over. Løp så mot venstre og rundt vannet. Meldte fint på K.T.
Etterpå startet vi dre KT var og etter 2 m fikk hun KM i "nesen". Flott å få fig. nr 2 så snart etterpå. Da lærer hundene seg å være "klar" med en gang de settes i søk.


Så var vi ferdige. Slitne men vi har lært mye. Det har vært en utrolig kjekk helg, flinke instruktører, mye sosialt samvær, god mat og ikke minst veldig, veldig bra vær!

Jeg håper vi kan få dette til en annen gang også. Vi ble også invitert til å komme til England og være sammen med dem på en samling. Det hørtes veldig kjekt ut, så vi får se hva det blir til :-)


Flere bilder i mitt webalbum.

Kaz og hunden Dottie har en egen blogg :
http://www.sardalakes.org.uk/dogblog.html

Hundehviskeren som BRØLER!!!

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg jeg blir i dårlig humør av...men dette er noe jeg synes er så graverende at jeg allikevel gjør det.

Programmet som går på TV Norge, søndag kl 19.30 har opprørt mange som driver med hund i inn - og utland.
Adferds-spesialister i flere land advarer mot de metodene Cesar Milan viser i dette programmet.

Han bruker "god gammeldags" straff (og vel så det) og kaller det " å sette hunden i rett energi",
"å befeste lederskapet", "å være dominant" ol.

Han burde ivertfall kalt "en spade for en spade" for det han gjør er jo å bruke straff for å stoppe en adferd, og straff for å lære inn ny adferd.
Men han "pakker det inn" i nymotens "vissvass". Og det er ikke en hvilken som helst straff han bruker heller.
Det han egentlig gjør er å gjøre hunder veldig redde, bla ved bruk av et spesiellt tynt strupebånd helt oppe ved halspulsåren, slik at blodtilførselen til hjernen minkes/stoppes. Hundene får panikkanfall, besvimelsesanfall/noen besvimer og ligger omtrent urørlige på bakken... Stilig TV underholdning..... Yeah... The great Whisperer...er ikke noe annet enn en brutal bølle som har lite greie på hvilke traumer han påfører hunder.

I Norge har nå flere engasjert seg mer aktivt. Bla har Canis gått ut med en underskriftskampanje der man kan protestere mot at programmet vises :

http://www.canis.no/hundehviskeren/

Også norske adferdsspesialister er på banen:
Gry Løberg, MSc Companion Animal Behaviour Counselling, Manimal, Akershus og Randi Helene Tillung, M.Sc i atferdsbiologi, Fjellanger Hundeskole AS, Hordaland.

De har besluttet å komme med en offisiell uttalelse. Denne blir distribuert til media, myndigheter og hundevenner. (Teksten er til fri bruk for alle som ønsker å videreformidle den, så fremt vi blir korrekt sitert.)

Her er noe av hva de skriver: "Men når man ser nærmere på programmet bør det være tydelig at metodene med kvelning, klyping, ydmykelser og trusler ikke hører hjemme i noe ordentlig hundehold eller egner seg som helgeunderholdning. National Geographic Channel er ved flere anledninger tilskrevet av internasjonalt kjente fagpersoner innen atferd og veterinærmedisin. Disse ber om at programmet stoppes og uttrykker bekymring for at Cesar Millans metoder vil skape alvorlige skader på hunder og farlige situasjoner for de som forsøker ut metodene. Spesielt er de bekymret over at barn skal kopiere denne voksenatferden og bli alvorlig skadet.
Tiltakene er basert på at Millan bruker sterke ubehag som kvelning med renneløkke, spark, klyp, truende gester, rykk i strupelenke og å tvinge hunden inn i unaturlige positurer. Nesten-besvimelser og utmattelse er også noen av metodene. Som halsbånd bruker Cesar Millan sitt eget produkt som er designet for å brukes høyt oppunder strupen slik at det påfører hunden betydelig ubehag i form av kvelningsfornemmelser.

Situasjonene er satt opp slik at hunden har liten mulighet til å mestre kravene og Millan utsetter hunden for så sterke fryktpåkjenninger at den reagerer med å bli passiv eller unnvikende. Millan diskuterer ikke viktige forklaringer som manglende sosialisering, sykdom, helse, genetikk, tidlige erfaringer, traumatiske opplevelser, aktivisering eller boforhold. På beleilig vis overser han tydelige symptomer på frykt.

Jeg vil forresten oppfordre dere til å legge merke til at de gangene hundene kjemper hardest eller besvimer, klarer merkelig nok ikke kameramannen å holde kameraet i ro... Se f.eks på klippet av Emily på 02.44.

Hunden Emily:

http://www.youtube.com/watch?v=uAJkFhOw6p4&feature=related


Emilys eiere har tatt kontakt fordi de har problemer med å holde Emily under kontroll når hun møter andre hunder. Før treningen lar Millan en hund passere på ca ti meters avstand. Hundekyndige vil se at Emily ikke umiddelbart ser aggressiv ut og har lav, logrende hale, tilbaketrukne lepper, åpen munn og en høyfrekvent og pipende bjeffing som lekende hunder ofte har. Selv om hun ellers er en omgjengelig hund, forklarer Millan, basert på at hun er en ”gladiatorhund” av rasen Pitbull, at hun er svært farlig og kan komme til å drepe eller lemleste.

Treningskravet til Emily er at hun skal passeres av en annen hund på 5 meters avstand, mens hun selv skal sitte helt i ro med en stram løkke øverst på strupen. Emily blir under denne uvante behandlingen urolig og strupebåndet blir ytterligere strammet. Millan heiser henne raskt opp og ned med båndet slik at hun mister fotfestet. Påkjenningen gjør at Emily forsøker å bite hånden som holder i båndet. Millan dytter Emilys hode fra seg slik at strupeløkken strammes enda mer. Når hun kjemper for å få puste blir hun endevendt og lagt i bakken, mens det skummer av munnen hennes. Den videre treningen er at hun skal gå tett ved den andre hunden. Millan strammer da renneløkken slik at hun knapt har fotfeste på frambeina og vi hører gurglelyder og desperate forsøk på å få luft. Det hele ender med at hun blir så engstelig, i løpet av de 6 minutter han avser til treningen, at de ender opp i en kamp som for henne handler om liv og død. Millan må bruke hele sin styrke for å få lagt henne i bakken og strammer båndet så hardt at hun blir passiv og apatisk av luftmangelen. Emily ligger langflat og utmattet på bakken. Med dette avslutter Millan ”treningen”, og forklarer at tiltaket var nødvendig fordi Emily var aggressiv.

Vi kan med egne øyne se at aggresjonen er rettet mot Millan selv og er et resultat av luftmangel pga renneløkken hunden har rundt halsen og mangel på muligheter for å mestre situasjonen. Slik trening gir en reell fare for alvorlige bittskader på folk, og fysiske og psykiske skader på hunden. Selv om man bruker metodene hans på en teknisk korrekt måte for å fjerne symptomene på problematferd, vil man ikke kunne endre selve årsakene til problemet. Slik håndtering kan utløse andre atferdsproblemer, som aggresjon mot folk, og man kan risikere å fjerne viktige forvarsler før biting.

Millans skitne triks gir en illusjon av kontroll over ekstreme atferder. Til dels utløses utageringen og de farlige atferdene faktisk direkte av treningen. Hans påstander om at man må utøve ”dominans” ved voldelige teknikker, og en rekke av hans andre salgstriks, er fjernt fra den vitenskapelige kunnskapen vi har om atferd og læring hos dyr. Cesar Millan selv har overhodet ingen utdannelse i hunde- eller atferdsfag, men er yndet for sin forenklede, populistiske og arrogante fremtoning på TV."

Ang båndet som brukes i TV programmet:

"Legg merke til at Millan forteller og demonsterer at båndet må festes helt oppunder kjeven. Det er her man påvirker arteria carotis. Dette er arterien som forsyner hjernen med blod. Den ekstreme frykte/panikken forårsakes altså ikke bare pga luftmangel som jeg skrev tidligere, men pga hjernen blir forsynt med for lite blod." (sitat slutt)

Mer på siden til Randi Helene Tillung.
http://www.etologi.no/

Videre skriver hun:

"Vi kan lese en nøye beskrivelse om hvordan man skal bruke besvimelse i hundetrening hos Leerburg Kennel i denne artikkelen. De anbefaler å bruke et bånd kalt "Dominant Dog Collar", som egentlig bare er et bånd med en ring i slik at man virkelig får utnyttet renneløkkeeffekten.

På aggressive hunder anbefaler de å heise hunden opp slik at den mister bevisstheten. Båndet skal ligge over en grein på en tre, slik at hunden kan henges i renneløkken. Når den besvimer skal den legges ned til den bli bevisst igjen."

Sitat fra denne siden: "The dog stays there until he passes out. Then he is lowered to the ground and lies there until he regains consciousness. Then we start again."

Gratulerer med den lille jenta!!!

Gratulerer Hilde og Sven Magnus!!!
Lille Ida Malene kom til verden kl. 17:10, 26. april 2008!!
De strategiske målene: 3245g og 49cm!
Så utrolig søt hun var!!!

Nå får Thomas (til Helen og Jon) en liten lekekamerat på treningene til neste år!

Vi gleder oss til en ny liten "figurant" kommer innom på trening

Kkkaaalldttt.....

I dag var det spor og praktisk trening ved Bjerkreimsenderen.
Det fine været er slutt. Det regnet og blåste. Oppe i heia var det også tåke. Det var skikkelig surt og kaldt.
Og ullbuksene lå hjemme...
Hadde bare på meg en lang polypropolen/syntetisk bukse under skallbuksa. Heldigvis byttet jeg skallbukse rett før jeg dro. Hadde først tenkt å ta den tynne Norrønabuksa ( Falketind), men tok heldigvis på meg Bergansbuksa, som er tykkere. Hadde heldigvis ull på overkroppen, ellers kunne det blitt ille i denne sterke vinden!

Her står Ronny og Johannes i ly bak bilen til Ronny:

Ble god og varm da jeg la ut sporoppsøk for Johannes og da jeg gikk selv, med Isi. Men ble stående i ro en stund, i vinden og regnet, for å se på oppsøkene til Johannes og da ble jeg kald.

Planen var å ta to teigsøk/overværsøk. Det var god vind.
Johannes, Ronny og Nina gikk ut og skulle gå til et vann som ikke lå så langt fra bilene. Jeg gikk inn fra andre kanten.
Etterhvert fikk jeg Johannes på sambandet. De fant ikke vannet og visste ikke helt hvor de var. De hadde ikke kart eller gps med seg og tåka lå tett, selv om det lettet litt innimellom...

Ja, ja, dette ble jo spennende

Startet i den ruta jeg hadde tenkt, opp til vannet og så på nord og vestsiden. Det var der planen var at de skulle være, på sør/vestsiden av vannet. Regnet med at de da var lengre sør, fordi de gikk inn i teigen lengre sør.
Vi trasket og gikk i drittværet. Myrene var dassvåte, selv om vi har hatt fint vær i ca 14 dager før denne helga.
Men det var god vind og Isi jobbet godt opp mot vinden. Så utpå myra ser jeg at hun får fert av noe. Hun jobber og sirkler, en god stund. Jeg markerer på gpsèn og går i den retningen hun slo og krysser litt frem og tilbake for å se om hun får fatt på noe igjen. Hun gjør ikke det, så jeg fortsetter opp mot en topp. Ned igjen på andre siden og på andre siden av myra ser jeg at hun slår på noe igjen. Markerer på gpsèn og ser at det ligger i en linja fra forrige punkt. Men vinden er veldig sterk og den lille ferten som kom, forsvant fort igjen. Men hun jobber også her en god stund, men må gi seg. Vi trasker videre. Har nå vært ute i ca 1 time. Begynner å lure på om de er lengre sør enn der jeg er.

Isi stopper og snuser mot vinden. Vinden er sterk, se på ørene...

Får kontakt med Johannes og spør om han ser noe...
Joda, han ser ei stor myr... jada, det er det mange av her oppe, men han ser også litt av vannet og innimellom også bilene...

Javel, da er jeg for langt sør.
Begynner å gå nordøstover. Etter en stund kommer jeg utpå ei anna stor myr. Da sier Johannes på sambandet at jeg er observert. Isi fyker plutselig avgårde, har hun hørt ham? Vi har vinden i ryggen, så tror ikke hun fikk ferten av ham fra der vi stod. Vi hadde nå søkt i ca 1,5 time.

Hun må opp en bratt skrent, og prøver først den enkleste utvei, å melde på avstand. Hun blir sendt ut igjen.
Da løper hun helt opp, jeg hører på sambandet at Johannes belønner. Jeg ber Johannes bli passiv og da kommer hun inn uten melding. Hun hadde nok optattet det som påvisning, fordi hun hadde meldt på ham rett før, under knausen.
Isi kommer ned til meg og ser frustrert ut. Hun tar bittet ved meg. Ser tydelig på henne at hun vil ut igjen... Jeg sier hun skal melde på ny og sender henne opp. Hun får en godbit og melder.
Så er det påvisning (igjen) og jeg går oppover mot dem.

Markerer funnet på gps èn og ser at det ligger på linje med der hun hadde de to andre markeringene.
Vinden har stått andre veien, sier Johannes. Men vinden vekslet og varierte litt, så jeg tror hun har fått littegrann fert men det var altfor lite, og i og med at vinden snudde så klarte hun ikke å følge det opp tidligere.

Johannes visste heldigvis hvor de andre var. Og etter en liten stund ser jeg at hun på nytt slår på fert. Kanskje pga den sterke vinden er det vanskeligere å følge opp. har sett før at når det blåser så mye så er det vanskeligere enn hvis det er en liten jevn trekk.

Jeg krysser litt på kryss og tvers og ser at utifra den retningen hun slo, så må de være et stykke høyere opp enn der vi er.
Går så oppover og etter en liten stund er det ikke tvil. Her er folk!!! Isi fyker oppover. Der oppe er Ronny og Nina. Vet ikke om hun først ser bare Ronny, for etter å ha meldt på Ronny ved steinen, stopper hun plutselig og "stuper" ned i lyngen. Så kommer hun inn med melding.
Godbitbelønning av to figuranter på en gang...det er vel himmelrike på jord for en flat

Det blir bare med den ene økta. Var jo ute i nesten 2 timer. Alle ble etterhvert så kalde og våte at vi bestemte oss for å reise hjem litt før kl 15.

Plutselig oppdager Ronny at bildørene hans, foran, er låst. Han kommer ikke inn i bilen
Hva og hvordan... ??? og nøklene står i tenningen...

Johannes finner en stålstreng og prøver å få opp låsen. Visste ikke at han hadde slike "innbruddstendenser"...
Ronny begynner å skru ned gitteret og må tilslutt ødelegge pakningen og ta vinduet ut. Vinduet inni lasterommet altså..som fører frem til kupeen.
Jammen godt det var litt verktøy i guttas biler...

Typisk at slike ting skjer når det er stygt vær og kaldt...(jeg stod engang, utelåst fra bilen, på Orrestranda, i snøstorm!!!)

Men vi kom oss da hjemover, til slutt