Leteaksjon i Haugesund

Torsdag litt før kl 14.00 ringte alarmtelefonen. Jeg var akkuratt kommet hjem fra jobb og gjorde meg klar til å dra oppover.
Møtte Paul, John og Krissi på ferja over Boknafjorden. Kristin U kom litt senere.
Da vi kom frem traff vi andre fra NRH som hadde vært i søk. Rune fra Sauda, Jan Erik og en til fra Hordaland som jeg ikke husker navnet på, samt Anders Sten Nessen som kom ned fra Haukeli. Fra oss var det Paul i ko, Kristin U, John, Krissi og jeg.

Vi fiikk utdelt søketeiger og kom oss igang. Det var utfordrende terreng. Første søk var i et kombinert utmark - og beiteområde, ispedd enkelte gårdsrom/hus og bedrifter/perkeringsplasser ol. Høye gjerder gjorde at det ble litt lengre tur rundt teigen enn jeg trodde.
Andre søketeigen var i ei MYR... med masse grøfter, høye grøfter, vann til knes, høyt vått gress, lyng og tett tett skog, lite vind. Her gikk heldigvis en liten grusvei gjennom endel av området så en del av søket var rundering langs denne. Det var nå begynt å bli mørkt.
Tredje søketeigen var i tett, tett vegetasjon mellom to veier. Det var masse høye Geiterams, som var høyere enn meg...Nå er ikke jeg blandt de høyeste, men dog... Godt man har hund å sende inn i de verste områdene :-). I tillegg var det nå helt mørkt og det var en utfordring i det tette og ukjente terrenget.

Her er et bilde fra Haugesund avis. Slik geiterams-skog var det jeg også gikk i, i mørket.
Her er det røde kors som er ute og leter:

Da vi kom tilbake til ko fikk vi beskjed om å sitte lyttepost om natta. Jeg fikk fòret Isi og vi hvilte noen timer inne i ko. I en periode var vi helt alene der, de andre reiste hjem for kvelden. Vi var igang i 01 tiden og satt på lyttepost til litt over kl 05.00.
Jeg hadde heldigvis XXL gapahuken med, samt en varm jervenduk til meg og varmepose til Isi. Det pøsregnet og blåste litt hele natta... men vi hadde det både tørt og varmt. Kunne faktisk ta av skoa og krype godt inni jervenduken.
Jeg syntes imidlertid synd på Krissi/Snuppa og John/Odin som bare hadde en jervenduk å krype inn i. Det var nesten fælt å tenke på, men vi kunne jo ikke sitte alle inni min gapahuk heller. Vi var plassert i 3 ulike områder.

Kjekt å se at Isi sitter i åpningen og følger med hele tiden. Hun tittet etter billysene som beveget seg, reagerte på bildører som smalt igjen og andre lyder som det naturlig kommer så nært bebyggelse. Hun vekselvis satt og lå og når hun lå hadde hun hodet på "kanten" i front. Faktisk fikk vi også endel trekk oppover mot oss og så at hun også brukte nesen der hun satt/lå.
Faktisk stolte jeg slik på at hun ville følge med at jeg lente meg tilbake mot sekken og lukket øynene. Jeg duppet nok av innimellom. Sover jo lett og var ikke redd for at jeg ikke ville våkne hvis hun skulle reagere/røre på seg. Hun satt i ro, inni posen sin hele tiden. Jeg gav henne "pauser" ved å kose/klø og "ruske" i henne. Da var hun fokusert på meg. Så snart jeg la meg tilbake opptok hun "på vakt posisjonen".

Det er dessverre enda ikke noe tegn til den savnede dama.
Haugesund avis.

Jeg var hjemme litt over 07.30 fredag morgen og etter å ha hengt opp våte gapahuker og klær mm, så sovnet jeg. Vi tar det nok med ro i dag :-)

16 t gammelt spor og lyttepost i øsende, pøsende regnvær

Fredag var vi 6 stk som møtte på Sviland for å legge ut spor for hverandre. Gro Elin la for meg og jeg for henne.
Lørdag skulle sporene gåes. De var nå 16 timer gamle og det hadde regnet og blåst godt siden i går kveld... Mitt spor gikk oppå noen marker/beiteområder og Gro Elin fortalte at det var noen sauer der i går.
Jeg lurte jo litt på hvordan det ville gå oppe på den snauspiste marka, spesielt siden det hadde regnet og blåst mye.

Vi fant gjenstanden (en jakke) som var lagt ut som start og Isi tok utgangen raskt. Det gikk oppover marka. Det var litt steinet/hullet her så jeg kikket endel hvor jeg gikk.
Da jeg litt oppi bakken løftet blikket, så jeg to kyr stå på oversiden av traktorveien... Jeg håpet at sporet brøt til venstre før der, men Isi fortsatte oppover, over steingjerdet, over traktorveien og oppover haugen på baksiden. Nå hadde vi kyrne til venstre for oss, men da jeg titter over toppen på haugen ser jeg at det beiter ca 20 kyr der.... Isi drar og vil videre men det vil ikke jeg...
Ringer Gro Elin og får et nytt utgangspunkt borte ved ei hytte. Der hadde hun gått over gjerdet og hengt opp ei sløyfe.
Dermed tar jeg henne med og går en annen vei bort mot hytta. På vei bort dit må vi passere flere kyr og da noen kommer løpende mot oss må jeg søke tilflukt i og nedover ei steinrøys....
Kyrne går så videre mot gården og vi lurer oss forbi og løper mot gjerdet.
Får Isi over og tar så nytt sporoppsøk. Det tar litt tid før hun får ordentlig tak i sporet igjen. Vi går i to sirkler rundt utgangspunktet. Så drar hun nedover, sirkler litt innimellom men virker igjen rimelig sikker. Ca 200 m bortenfor, litt nedi bakken, ser jeg en mann gå "og svime" (sikkert sopp-plukker?). Gro Elin fortalte meg etterpå at da hun gikk for å ta Storm sitt spor, så hun denne mannen stå i sporet mitt, nærmere slutten. Godt jeg ikke visste det der jeg gikk. Sporet gikk delvis på en gresslagt traktorsti og litt mer utmark. Heldigvis ikke flere dyr her nedover.
Etter å ha gått totalt 680 m finner Isi slutten :-)
Vi var 400 m på sporet, så ca 200 m mistet vi pga kyrne.
Jeg merket ingenting spesielt på Isi der nede som mannen hadde vært. Godt fornøyd med at hun tydelig velger vekk hans ferske spor og fortsetter på det gamle :-)

Her er sporloggen. Jeg "gikk glipp av" endel av sporet der oppe hvor kyrne var, men resten så veldig bra ut:

Etter en pause ønsket jeg å trene litt på lyttepost. Jeg gikk ut og satte meg på en haug. Hadde med en tynn jervenduk og plasserte Isi og meg selv inni den. Det pøsregnet fremdeles og på lyttepost ifm aksjoner sitter man som regel en stund, gjerne om natta, så jeg tenkte det var lurt å la Isi gjøre det på trening også.
Det regnet og blåste og jeg så at Isi reagerte på dryppelyder rundt omkring i skogen. Lurt å sitte en stund (uten figurantlyder) for å venne hunden til de naturlige lydene i skogen.
Hugo var etterhvert klar og skulle gå innover en sti et godt stykke bortenfor oss. Han stod først stille i starten på stien.
Jeg blåste i fløyta og han ropte. Ingen reaksjon, jeg hørte heller ingenting for det suste ganske mye i trærne rundt oss. Hugo fikk beskjed om å gå litt innover stien før vi prøvde på nytt.
Jeg blåste og Hugo ropte "halloooo... halloooo, her e eg..." osv. En jevn strøm av lyd og nå reagerte Isi. Først måtte hun ut av jervenduken, hun fòr litt rundt og jeg måtte holde henne på ny og konsentrere oss om lyden. Hun løp nedover, forsvant, men kom tilbake igjen. Ingen vind til hjelp. Jeg sendte henne på nytt og Hugo startet igjen å rope. Etter litt kom hun inn med melding og fikk påvise. Hugo ropte og ropte med jevne mellomrom, som en ekte savnet person.
Skal nok få trent mer på dette for å oppnå en mer presis leiting hos Isi. Det ble litt virring og "galmannsløping". men det viktigste var at hun tydelig viste at hun hadde hørt noe :-)
Gøy med lyttepost.

Da vi kom tilbake til bilene, var det tid for lunsj. Det pøsregnet fremdeles men vi rigget oss til med baklukene til Ghita og min sin bil og en pressenning som Paul heldigvis hadde med.

Riktig hjemmekoselig ble det:


Det ble ikke akkuratt mindre regn...., riktig høststemmning. Så vi avsluttet etterhvert, tidlig til oss å være. Kjørte fra Sviland ca kl 14.30 - det har vel knapt skjedd tidligere..he..he..

Månelyst på Dale

Onsdag kveld var det trening på Dale.
Jeg sluttet tidlig på jobb og siden været var såååå nydelig, bestemte jeg meg for å dra til Dale rett etter jobb, kunne kombinere tur/sporlegging og litt julehandling.... Var fremme ca 14.30. Det var sol og flott, et par plussgrader kanskje, men frost og kaldt i bakken og vindstille. Jeg skulle legge ut to spor som skulle tas senere, et til Kristin T og et til meg selv.
Jeg tok Isi med, så fikk hun seg en god tur også. Vi brukte vel ca 1,5 time på å legge ut de to sporene.

En fin ettermiddag. Sola lyser på toppene:

Da jeg var ferdig med sporene var klokka blitt 16.00. Jeg kjørte til Maxi og handlet litt julegaver og slikt en times tid og var tilbake på Dale igjen litt over 17.00. Hadde da snakket med Kristin T og avtalt at jeg skulle gå til en topp et stykke borte og sitte en stund på lyttepost før hun kom, sånn litt over 18.00.
Pakket med meg jervenduken og Isi sin "pose". Tenkte å prøve denne ute i et søk denne gangen, det har jeg ikke prøvde før.

Jeg startet opp nedover grusveien mot stranda. Isi fikk rundere tomt nedover, ca 300 m. Da vi kom fram til toppen "stappet" jeg Isi oppi posen og satte meg selv oppi jervenduken... Isi var veldig rolig, og hun satt og fulgte med ut i terrenget. Jeg visste ikke helt hvor Kristin ville komme inn fra, men jeg satte meg litt til høyre for der jeg regnet med at hun ville komme inn. Området bortover her bruker vi lite til trening, så vi er ikke så godt kjent her.

Isi sitter på post:

Så satt vi der da.... Isi klynket litt, men roet seg fort når jeg bare satt stille og så utover. Jeg satt ganske nært henne , slik at jeg ville oppdage når hun reagerte på ev lyder. Innimellom blåste jeg i fløyta. Så at da ble Isi ekstra oppmerksom. Har jo prøvd tidligere å blåse og like etterpå kommer det et rop. Tror nok det har gjort at hun skjærper sansene nå, når jeg blåste.
Etter å ha sittet i ca 45 minutter får Isi en sterk markering mot venstre. Jeg ser hun reagerer og nistirrer mot venstre. Da oppdager jeg også et lys et stykke borte. Nå var jo saken den at vi satt godt og varmt inni jervenposene, så vi måtte først ut av disse. Det er jo en veldig reell situasjon, at vi sitter inni disse når det er kaldt.Fint å få prøvd slik det sannsynligvis vil være på en reell aksjon. Isi hadde nå mistet fokus utover. Jeg stilte henne opp med en gang vi var ute av posene. Kunne ikke se noen markering nå, så ingen lys, hørte ingenting... Da blåste jeg i fløyta og et svakt rop om hjelp hørtes. Da ville Isi avgårde ja...Hun for som en rakett nedover i mørket.
Jeg ventet, og begynte så smått å rydde jervendukene nedi sekken. Da Isi kom tilbake med melding, ville jeg at hun måtte vente litt før hun fikk gå på påvisning.
Man må jo passe på å få med seg alt "pikkpakk" før man forlater stedet... Brukte litt tid på å få dukene nedi sekken, vanter på, og så var vi klar.
Isi dro meg nedover glatte berg (takk og pris for piggsålene...) og over/under nedblåste trær. Jeg "trynte" en gang og sekken for av og rett på Isi... "konk"..hørte jeg. Heldigvis er skallen til Isi ganske tykk..Hun ville bare løpe videre, men nå holdt jeg godt igjen - vi får ta dette i mitt tempo ja.
Til slutt kom vi frem til Kristin og Isi fikk spise og leke med grisen ("øøøhhh grisen" eller "oink grisen" som noen kaller den..), som hun nå har begynt å synes er skikkelig KUL. Det er den rosa tingen hun har i munnen:


Litt senere skulle sporet gåes. Det hadde da ligget i nesten 5 timer. Det var blitt mye kaldere nå og da er det et styr med vanter, belønning, gjenstander osv... Det går alltid litt tid å ta av vantene, belønne, ta på vantene igjen...alt mens Isi helst bare vil "koste" avgårde.
Men fint for Isi å få trene på å vente litt etter belønningen, før hun igjen får gå. Sporet var ca 1.7 km langt og det gikk veldig bra.
Det var endel terrengskifter, bla høyt gress, barnåler, marker der det går dyr om sommeren, over/langs grusveier, krøtterveien, bekker og gjerder. Hun fant 5 av 6 gjenstander og slutten.
Flere bilder her og her.

Her er sporloggen:

I kveld ble det "pottelyst"...

...eller lyttepost, om du vil :-)

Vi var i Hålandskogen utenfor Ålgård. Det var mørkt da det var Isi sin tur. Jeg ville først ha en figurant inni lavvoen på haugen. Ritva gikk opp dit. Planen var å gå inn i terrenget der skogen åpnes opp litt og gå opp mot lavvoen. Det var ikke vind i dag, men et drag i lufta er det jo nesten alltid. Veldig greit å få trent litt overvær når det er vindstille også.
Isi slo på Ritva allerede da vi var på asfaltveien på vei opp. Så selv om det ikke er vind får hundene tak i fert. Hun fòr inn i mørke skogen og forsvant. Der oppe hadde hun først tatt seg en runde rundt lavvoen for å prøve å finne en vei inn. Veldig fornøyd med at hun ikke tar bittet der på utsiden, for hun kjenner nok tydelig at det er folk i lavvoen.
Hun fant åpningen og stakk så vidt inn. Der så/merket hun Ritva som satt i andre enden på lavvoen. Det var tydeligvis nærme nok for da tok hun bittet og løp inn til meg.

Så fortsatte vi videre innover stien ca 1-200 m. Gikk ned på en liten åpen haug. Gro Elin var allerede på plass i skogen etpar hundremeter borte. Det kom ikke vind fra den retningen. I dag er det kun lyd/rop om hjelp jeg ville hun skulle registrere, for så å søke i rett retning.
Jeg skulle blåse i en fløyte og etter ca 20 sekund skulle Gro Elin rope om hjelp.
Som tenkt så gjort. Isi var ikke veldig rolig... hun satte seg ned og reiste seg igjen. Da jeg blåste i fløyta reiste hun seg. Jeg satte henne ned og da kom ropet. Hun hørte lyden, og løp litt "stresset" nedover... men kom raskt tilbake, liksom litt spørrende..."Hva er dette"???

Satte meg ned på ny, blåste i fløyta og etter litt kom et nytt rop om hjelp. Nå var Isi mer "med". Hun var mer konsentrert og markerte lyden bra. Hun løp fint i rett retning, da jeg slapp henne løs og fant Gro Elin og meldte fint.

På vei tilbake mot lavvoen tok vi en "pottelyst" til. Ritva gikk nedover stien mens jeg og Isi, samt Gro Elin gikk opp til lavvoen. Der oppe gjorde jeg samme prosedyre. Men her var mer bakgrunnstøy, bl.a.hunder som bjeffet både her og der. Isi var urolig, pistret og peip og var ukonsentrert. Jeg burde latt henne sitte en god stund og "fordøyet" de naturlige lydene, men det kom jeg ikke på....

Hun hørte ikke de første ropene fra Ritva. Sendte henne avgårde en gang jeg mente hun reagerte men hun fant ikke Ritva da.
Etterhvert roet hun seg noe ned og da neste rop kom, da reagerte hun spontant og løp nedover. Brukte litt tid på å lokalisere Ritva, løp først rett forbi henne, på feil side ift vinden. Men til slutt fant hun Ritva og meldte fint.

Dette her har jeg lyst å trene mer på, for vi har et forbedringspotensiale her, kan man trygt si....
Fikk gode råd av Hugo, så det blir nok "pottelyst" på noen treninger fremover, ivertfall innimellom :-)

Kan jo dele de gode rådene jeg fikk, i tilfelle andre kan dra nytte av noe av dette?
Fløyta ser jeg Isi blir litt "urolig" av. Jeg bør bruke denne på tur, og plystre i den med jevne mellomrom der ingenting skjer...fløyta skal bare etterhvert miste sin "betydning". Den er jo ikke et tegn el noe for Isi, kun tenkt brukt ved aksjoner (og trening) der den savnede, hvis h*n hører fløyta, da sannsynligvis vil rope om hjelp. Man orker jo ikke å rope kontinuerlig hvis man er savnet og er langt fra folk. Man roper når man hører noen.

Det andre jeg skal gjøre er å sitte lengre i ro før noe skjer.For eksempel reise opp til treningsområdet tidlig og sitte en times tid før en avtalt treningskompis roper/går el lign. i området vi sitter i. Da vil nok Isi bli roligere enn hun var i dag og vil sannsynligvis få bedre og sikrere markeringer på lydene/ropene.