fredag 31. august 2012

Snublespor på Sviland i tussmørket

Onsdag var det sporkveld på Sviland. Det blir fortere mørkt nå gitt... ble jammen tatt litt på "senga" denne kvelden. HUSK å ta på lykta neste gang!

Her er Ghita og Ficus på sporet jeg la for dem:


Ghita la 3 oppsøk til meg. På 2 av dem var belønningen etter kun 15-20 meter og et spor var lengre (Ca 7-800 m).

Det første oppsøket gikk veldig bra. Isi snuste godt inn da hun traff sporet og sjekket begge retninger (det liker jeg)  før hun valgte rett vei og fant slutten like etterpå. De to siste gikk ikke så bra. Det ble bakspor på begge to... Hun bare heiv seg rundt da hun kom til sporet, uten å sjekke skikkelig...
Har sett det tidligere også, når jeg tar flere oppsøk etter hverandre, at det første ofte går bra og så blir hun kanskje for "stressa" slik at hun ikke konsentrerer seg nok?
Da jeg tidligere hadde en "prosjekt" der jeg gikk masse oppsøk, da ble det bedre, mye bedre. Dette må tydeligvis holdes vedlike, eller var det kanskje bare uflaks? Kanskje jeg skal ta pause/Isi i bilen, hvis jeg skal ta mer enn et oppsøk? Nå bare roet jeg henne litt ned (trodde jeg ivertfall), før start (ca 1 minutt).

Det siste sporet var det jo litt lengde på. Og vi dro avgårde i tussmørket, som snart ble bekmørka.
Mørket kom fort, ivertfall her inne under grantoppene. Jeg snublet og datt, slo foten borti trestammer og sklei avgårde. Rart at jeg ikke skadet meg, og så hadde jeg Ghita (sporlegger) med og hun kom faktisk helskinnet fra det hun også.
Jeg måtte slippe Isi flere ganger pga terreng/mørket ( dvs redsel for å gå skikkelig på trynet...).

Jeg fikk også demonstrert for Ghita hvordan jeg dobbelsjekker om Isi har tatt rett vei/funnet sporet/ eller ei.... Jeg opplever det som veldig nyttig å kunne gjøre dette. Dere som har fulgt med i bloggen vet hva jeg snakker om, dere andre får spørre i kommentarfeltet :-))  Ghita fikk det også bra til med Ficus, da hun prøvde på sitt spor!

Vi fant ikke alle gjenstandene, men var det 2...? og så slutten da, det gikk fint. På slutten hadde Ghita gått og virra langs en sti (litt på stien og så kryssa stien fram og tilbake bortigjennom). Isi vingla litt hit og dit, og det var jo slik Ghita hadde gått, men jeg så ikke helt hvor hun var hele tiden for jeg måtte slippe lina da jeg balanserte over ei bro... Fornøyd med sporet ivertfall!!!


søndag 26. august 2012

Utfordrende spor i Sørmarka og litt attåt...

Lørdag var det ikke vanlig trening. Noen av oss skulle overaske Bjørn, som giftet seg med Siri lørdag!
Jeg hadde litt å gjøre om formiddagen, så da jeg var og luftet Isi før vi skulle møtes utenfor kirka, kom jeg på at jeg kunne jo legge et spor som Isi kunne ta senere. Tok ikke med meg en slutt, for her oppe i Sørmarka er det masse turfolk, både med og uten hunder, så en slutt kunne fort forsvinne innen jeg kom tilbake...

Da sporet var 2 timer var jeg tilbake i Sørmarka. Først la jeg ut slutten, før vi startet like bak bilen.
I starten virra Isi endel. Jeg stod i ro og lot henne jobbe. Vurderte og jeg skulle kalle henne inn og roe henne ned, for hun så ut som om hun trengte å konsentrere seg bedre... Det er jo mye annen fert her også og jeg var redd hun skulle finne et annet spor. Men hun roet seg ned "av seg selv" og da fant hun sporet mitt. Når jeg tenker på det etterpå burde jeg startet annerledes. Jeg burde ha dekket henne ved sløyfa og latt henne ligge litt for å ta ferten og roe seg.
Men vi kom oss avgårde. Sporet hadde 7 ulike terrengskifter, minst: høyt, vått gress, barnåler, grusvei, lyng, sti, kortklipt gressplen, trebro og fjellgrunn. Den første utfordringen vi kom til var grusveien. Her kom det folk gående og mange hadde nok gått her mens sporet lå. Så jeg regnet ikke med at Isi ville finne sporet mitt her på grusen... Det hadde jeg rett i. Jeg gikk dermed langs kanten for å se om hun fant sporet der jeg hadde gått ut. Etter ca 20 m på grusen, og med mange nysgjerrige blikk, fant Isi sporet der jeg hadde gått opp i skogen. Der fant hun også en gjenstand. 
Vi fortsatte og kom nå til et område med masse små stier. Jeg så en mann lengre framme og så at Isi måtte krysse sporet hans for å følge mitt. Dette gikk uten problemer. Så fulgte vi en traktovei oppover, deretter en vinkel over flere stier. 

 Isi krysser flere stier:

Langs sti/traktorvei:

Vinkler ut akkuratt der jeg gikk:

Jeg ser en mann med en hund like foran meg. 
Men Isi lar seg ikke forstyrre og krysser også denne mannens spor uten problemer:

Her er vi langs grusveien en gang til. Det går folk rett bak meg og ute til venstre sitter det noen å spiser ved bordet... Vanligvis ville jeg være svært påpasselig når jeg ser folk spiser... Men når hun går spor er hun veldig konsentrert. Flink jente:

Vi krysser og går langs flere grusveier og kommer til gressplenene. Her er folk flere steder. Jeg er imponert over at Isi ikke lar seg affisere og at hun følger sporet veldig bra, på tross av at det må være masse krysninger her.

Vi nærmer oss slutten. Over broen og over grusveien nedenfor og så fant hun slutten  :-))

 Sporloggen. Rødt er sporlegger. Sporet var 1 km. Isi fant 3 av 5 gjenstander og slutten.
 


 Vi skulle også overaske Bjørn som giftet seg i dag. Så mens sporet lå og godgjorde seg, reiste jeg til Stokka kirke.Der møtte jeg 5 andre NRHère og vi gikk ned for å finne utgangen til kirka.

Sjekk det "gliset":

Vi venter:

Her kommer de ut fra kirka:

Bjørn tar runden og vi får gratulert ham:

Nydelig par:

Dette bildet er tatt av Nils Magne Reilstad. 
Låner det for det var et flott bilde av brudeparet. 
GRATULERER!!!

Isi venter utenfor Stokka kirke:



Vel hjemme igjen, etter kirkebesøk og sporgåing, fikk Isi seg en sykkeltur på Forus.
"Kom igjen da..." 

torsdag 23. august 2012

Sporkveld

Onsdag var det sportrening på Sviland. Vi var 6 stk og delte oss i to "lag". Det ble lagt ut spor og så satt vi litt på sekken og "drøste". Jeg ble med når Cecilie og Beate gikk sporene sine. Det var gøy å se hvor flinke begge ekvipasjene var. Hundene hadde definitivt løst sporkoden.

Isi tok vi til slutt. Jeg fikk med begge de to andre på mitt "lag". Det var godt Beate (sporlegger) ble med, for jeg forstod ikke helt hvor sporet startet... Det begynte nemlig nedover grusveien mot sandtaket. Isi tok ikke noe skikkelig spor her, men da det gikk ut i terrenget, da var hun med!

Det var til tider tett, tett vegetasjon og bløtt underlag. Slik er terrenget på Sviland... Tror også vi fikk "demonstrert" hvordan jeg jobber (og tenker) når Isi jobber med å finne sporet igjen. Vi kom nemlig fram til ei lita glenne, Isi sirkla her,litt ene veien og så andre veien. Hmmm... finner hun ikke sporet her da tro, snart...??? Det tok sin tid. Hun gikk litt en retning og jeg fikk demonstrert hvordan jeg da kaller inn for å sjekke, for så å se om hun går dit igjen. Men da jeg kalte på henne, gikk hun ikke tilbake igjen. Hmmm... Jeg begynte jo å lure, men stolte på Isi (heldigvis), og heldigvis sa ikke sporlegger noe (vet ikke om hun helt husket hvor hun gikk heller...he..he.. ;-)

Da slo det meg, kanskje vi hadde gått litt for langt, at det var en vinkel bak oss et sted. Det var jo tett her og Isi fulgte den åpneste "veien" til hun startet sirklingen i glenna. Så jeg sa at vi måtte gå litt bakover og ikke før hadde de to bak flyttet seg til siden (de stod omtrent der sporet gikk ut) og jeg hadde tatt et skritt eller to bakover, så slo Isi på sporet. Jeg ville dobbeltsjekke og kalte inn, hun kom, fikk en godbit og deretter dro hun raskt ut dit igjen - YES! Da var jeg sikker, her var sporet. Det var bare et par meter bak oss, men pga at det var tett, tett med trær her...  trakk ikke Isi naturlig sirklene dit, da hun lette etter sporet.

Deretter gikk det på skinner. Hun apporterte alle 3 gjenstandene og fant slutten etter å ha dratt oss gjennom vått gress, huller i bakken, steiner, elveleier, over og under nedfallstrær og snirklet oss mellom tettvokste trær. Slutten på sporet gikk langs grusveien og slutten lå der, helt synlig. Godt det bare var syklister som hadde vært langs veien. Litt "skummelt" mtp at hunder eller andre kunne funnet og fjernet den, men samtidig gav det en litt annerledes slutt på sporet (sporing langs grusveien (50 - 60 m) og slutten i veikanten), og det er veldig greit å få trent på :-))     Sporet var ca 900 m. Det lå i bare to timer.



Testa forresten også ut den nye gpsèn: Garmin 62s. Er ikke akkuratt fornøyd... Skulle ønsket at den "gamle" 60cx var å få tak i... En "himla" vanskelig meny, og en irriterende "lang vei" for å slå på sporlogg, bl.a.
Bare det å ikke ha sporloggen på, men allikevel kunne se den sporloggen som allerede var på kartet (når jeg fulgte etter Cecilie i sporet jeg gikk ut), virket umulig... Arrrgg... Liker ikke!

Men fikk da til å få loggen inn på mapsource hjemme :-))
Jeg lagret ikke sporet på gpsèn, og da gikk det greit å føre rett inn. Hvis jeg hadde lagret, måtte jeg gått en "stor omvei" for å få lagt inn loggen på pcèn.


søndag 19. august 2012

Høyfjellstrening på Dyranut

Så var det klart for distriktets årlige Dyranutsamling på Hardangervidda igjen!
Det er en utrolig kjekk samling på flere plan... Treningsmessig helt fantastisk. Terreng vi ikke finner så mye av hjemme gir muligheter for laaaaaange overvær, masse artige sporoppgaver, laaaange spor, rundering mm. Sosialt er det også veldig kjekt. Vi bor på rom sammen med andre og har felles måltider og et fantastisk vertskap på Dyranut fjellstova. Maten er jo et kappittel for seg. Et frokostbord med all den gode maten du kan tenke deg og en tre retters middag setter vi stor pris på når vi har vært ute på vidda og trent i 8 timer!!!
Kjekt at PO (med Trulte), fra Østfold og Bente (med Mini og Gira) fra Nord Rogaland ville være med oss. Bente er jo en "gammel" ringrev på Dyranut, mens PO ikke hadde vært her tidligere.

Jeg reiste opp onsdag kveld og torsdag ble det tur innover mot Kjeldebu. Det var ca 2 mil fram og tilbake og det var en flott tur i oppholdsvær  :-)



Her er Kjeldebu:



Torsdag ettermiddag/kveld var det innrykk av deltakerne og kl 21 var det middag. Etterpå koste vi oss på rom 4 med hundeprat og "litt attåt"  :-)

Det var jo meldt strålende vær fra fredag, så jeg var litt skuffet da det var litt tåke og regn i lufta fredag morgen... Men den lettet etter etpar timer og det ble en flott dag. Overskyet fram til lunsj og sola tittet fram de siste timene av treningsdagen.


Jeg var på overværslaget og Isi fikk noen gode overvær fredagen. Hun tar figurantene på lang avstand og jobber seg fint inn mot dem. Etpar plasser måtte hun over snøfenner og bratte bakker måtte forseres for å få tak i ferten. Artig å se hvordan vinden/trekken/ferten går når det er knauser/bakker ol. Det er ikke helt flatt overalt nei, selv om det ser slik ut.

Her er Isi i godt driv foran meg. Hun har ennå ikke fått ferten av figuranten:

Plutselig får hun ferten av Hermann og forsvinner... 
Hundene blir små i dette terrenget men hun skimtes ca midt i bildet tror jeg

Figuranten ligger på den minste hompen litt til venstre i bildet. Isi er på vei mot ham nå:

Her tror jeg hun er oppå haugen og melder:

Flink jente. Hermann er funnet!

Isi har jo vært med her oppe hvert år så lenge hun har levd (9 år) og hun digger dette terrenget. Men for første gang merker jeg at hun ikke er helt ung lengre... Hun er jo 9,5 år og jeg ser hun tar det litt roligere enn tidligere. Men når hun først får ferten av en figurant, da sparer hun seg ikke.
I år var det derimot ingen lemen å se, ivertfall ingen levende. Husker godt hvordan Isi jaktet lemen i fjor og hun spiste ganske mange...

Isi fikk et litt lengre søk og etter ca 1 time og med sending over snøfonna, fikk hun ferten av Gro Elin som lå oppunder fjellskrenten ved ei anna snøfonn, på baksiden av toppen på bildet her.
Isi jobba godt og måtte på oppsiden av Gro Elin for å få ferten. Kjekt å se at jeg har lært noe om hvordan vinden går og at jeg klarer å styre/sende Isi slik at hun gjør funn:



Lørdag våknet vi til strålende SOL og blå himmel. Det er bare helt fantastisk her oppe under slike forhold:


 

Lørdag var jeg også på overværslaget.Denne dagen var Kari (vertskapet vårt) og hunden Birk med for å se og prøve litt. Birk er en nydelig OG flink Kleiner Mùnsterlander (tror jeg det var...?)

Her ses bare Kari for Birk er på vei mot figuranten:

På vei tilbake etter funn:

Birk i søk:

Flott terreng. Anders står til høyre:


Isi fikk en figurant på andre siden av et vann. Og da hun fikk ferten var vi så langt bak at jeg ikke så alt. Men da vi kom til toppen og så ned på vannet, så vi Isi langs vannkanten. Litt fram og tilbake der hun tydelig peilet hvor figuranten var på andre siden. Så løp hun ut av fertsonen, rundt vannet og der på andre siden fikk hun igjen ferten og løp inntil Anders. Hun meldte fint og kom mot oss, opp en lang oppoverbakke. Så en kjekk påvisning med innlagt badepause. På påvisning er det ok å bade, men jeg vil helst ikke ha noe bading eller drikking mens hun er på vei til meg med bittet. Det tror jeg knapt hun har gjort, men jeg husker jeg trente på det da hun var unghund. Kanskje jeg avverget slike "sprell" med det jeg gjorde dengang?

Her er Isi på vei rundt vannet. 
Figuranten ligger på toppen ca midt i bildet, gåavstand ca 400 m fra der vi står: 

Isi på vei mot figuranten, Har brukt zoom på kameraet. Isi er ca midt i bildet, ved vannkanten:

Kjekt å være figurant i slikt vær og slikt terreng. Gøy å se hundene jobbe seg mot oss:

Nydelig kveldssol lørdag:

Søndag startet med at jeg skulle dømme Ghita og Ficus på B rundering. Her er et bilde fra runderingen, som de bestod!

Gratulerer Ghita og Ficus:

Og her fra sporet, som de ikke bestod. Det klarer dere neste gang Ghita:

Isi fikk også spor søndagen, etter at Ghita var ferdig med runderingsprøven. Først et 17,5 timer gammelt spor jeg la ut lørdag ettermiddag, før vi kjørte inn til middag. Hun brukte litt tids i starten, på å finne ferten, rett og slett. 
Det er jo litt verre forhold her, enn hjemme. Det er lite vegetasjon og den typen vegetasjon (mye mose) har vi heller ikke, så det er utfordernde for hundene å spore gamle spor her, kontra i terreng med mer vegetasjon. I tillegg hadde sola stått på både dagen/kvelden før og samme morgen.

Da hun fant den var det ingen tvil eller problem. Hun tøffet i vei i godt tempo. Sirklet litt der jeg hadde gått i et område med mye grus/jord, men hun fant sporet igjen litt lengre nede og fulgte det fint helt til slutten. Hun apporterte nesten alle gjenstandene, en plukket jeg opp. Sporet var ca 500 m. 

Vinden hadde snudd ift dagen før, så da vi nærmet oss slutten, fikk Isi ferten av den. Greit nok, ikke noe å gjøre med det. Jeg tvinger henne ikke til å følge sporet hvis hun har overvær av figurant/savnet/slutten :-))

Her er sporloggen. Sporlegger rød og Isi/jeg 17,5 time etterpå er gul: 


Etterpå fikk Isi et spor som Paul hadde gått ut. Det hadde ligget i ca 3 timer da jeg gikk det. Vi skal jo være inne kl 14.00 til lunsj, før vi kjører hjem, så dette sporet kunne ikke bli eldre. 

Det gikk fint en god stund, men da vi kom til et tjern, surret Isi rundt omkring. Det så ut som om det var mye tråkk der...? Det kom også et par gående like bak oss, men de krysset sporet bak oss. 

Jeg slapp lina og lot henne jobbe, men hun kom liksom ingen vei. Da tenkte jeg at jeg fikk prøve ene retningen og se hva det førte til, for så å gå tilbake hvis ikke det førte oss videre på rett spor.

Isi fant et spor ved enden av vannet og jeg fulgte på en liten stund, ca 100 m. Da så jeg at det gikk rett ned mot der Ghita hadde gått B sporet sitt. Så da snudde jeg. Isi fulgte så sporet andre veien og jeg fulgte på en god stund. Men da vi nærmet oss overværsgruppas terreng tenkte jeg at det måtte være feil spor. Ringte Paul for sikkerhetsskyld, vi hadde jo litt tidspress på oss pga lunsjen. Det stemte, vi var på villspor...Isi hadde slått over på et annet spor, ikke bra, selv om hun surret og hadde vært av Paul sitt en stund oppe ved vannet. Er det verre å holde seg på rett spor/rett fert når vegetasjonen er så snau...? Andre som har erfaringer?
Det er litt synd vi ikke får trent på dette i slikt terreng hjemme, men sporkrysninger, det kan vi trene på :-)

Jeg ville ta Isi med ned til vannet igjen, men Paul tipset meg om ei snøfonn han hadde gått i. 
Jeg så ei fonn ikke så langt vekk og gikk dit. Fant ingenting der, Isi viste overhodet ingen interesse....???
Kunne det være flere snøfenner her, som jeg ikke så...? Plutselig ser jeg ei til og der oppe finner Isi sporet og fortsetter til slutten. De andre hundene sleit også litt i spora sine, med overtråkkinger av turister og fjellfolk... Det er jo bakdelen med fint vær (og søndagsutfart...).

Isi på spor. Høy nese i ferskt spor:

Her roter hun rundt...Nå er nesen definitivt i bakken, hun må jo det, skal hun finne sporet igjen:

Etter lunsj var det tid for hjemkjøring. Vi bruker ca 6 timer, inkludert litt pauser og ferjer og sånnt. Gleder meg allerede til neste år (8 - 11 august 2013). Fjellstova er bestilt og værgudene kan nå smøres et helt år for å gi oss lignende forhold!

torsdag 9. august 2012

Gratulasjoner

Etter årets hovedkurs i Sør Norge har distriktet fått to nye 1.re godkjenninger!
Gratulerer så mye til Helen med Mist og Ola med Leo!

Ola og Leo på runderingsprøven:

Helen og Mist:

torsdag 2. august 2012

Første høsttrening

Onsdag 1 august:
Vel, det er vel kanskje sommer ennå... men ferien min er slutt så for meg er det høst. Også ifølge værmeldingene...

Etter å ha vært på 3 leiteaksjoner de siste 14 dagene, ønsket jeg at Isi skulle få et lite teigsøk med flere funn.
Vi var på Dale og 4 figuranter ble utstyrt med godbiter. Teigen var ca 50 m på hver side av stien (et stykke av stien) oppover mot Dalevann. Vi fant alle 4 i løpet av ca 20 minutt, tror jeg... Kjekt å være igang med trening igjen.
Det var overskyet, men varmt. Isi blei nok også varm for hun tok seg et skikkelig gjørmebad på vei tilbake mot bilene. Så etter treningen gikk vi ned til sjøen for å få av sørpa... :-/  
Og selvfølgelig klarte jeg å vrenge foten... Auuu... det var skikkelig vondt. Og i dag, torsdag, var det enda verre. På med støttebandasje og ta det med ro...  Liten tur i dag. Kjekt med hage da, så kan Isi ivertfall få godbitsøk :-)

Arkivfoto

Satse på at det er bra igjen om ei uke, for da er vi på treningssamling på selveste Hardangervidda!!! Det er skikkelig flott treningsterreng. Gleder meg!


Her er et gammelt bilde (ca 1996 el 1997), et av de første årene vi hadde Dyranutsamling. 
Endel av gjengen samlet: