LETEAKSJON ANDRE OG TREDJE JULEDAG 2007
Siste 30/12 : Gutten er funnet druknet på bunnen utenfor Djuphammaren. Les mer her.
Om aksjonen:
26 desember - Andre juledag, ca kl 18.30, akuratt da vi var ferdig med pinnekjøtt middagen, fikk jeg en melding fra operativ leder Paul Enoksen.
En 12 år gammel gutt var savnet etter en fisketur med sin far. Faren var funnet omkommet på sjøen, like i nærheten av Mortavika kaianlegg på Rennesøy.
Jeg sa takk for meg i selskapet og kjørte hjem for å få på noe annet enn skjørt og høye hæler…
Var fremme i Mortavika ca 19.45 og fikk beskjed om å søke østover langs sjøen fra kaiannlegget. Jørn og Kazan deltok også denne kvelden og de søkte seg andre veien langs sjøen. Bildene er tatt fra aviser og NRK.
Leteforholdene var dårlige med mørke selvsagt, men også mye vind og store bråttsjøer som slo langt innover land på de mest utsatte stedene. Egen sikkerhet ble godt ivaretatt for jeg fikk med meg to spreke rovergutter med klatretau m.m., samt at jeg fikk på meg redningsvest, hjelm og klatresele rundt beina/livet. Tok også med redningsvesten til Isi.
Det ble i starten et vanskelig søk. Høye bråttsjøer og mørke gjorde det til tider vanskelig og det gikk sakte fremover. Det var også glatte svaberg, store steiner og bratt ned mot sjøen. Vinden var ikke så veldig gunstig heller. Det blåste mot sjøen og dermed fikk ikke Isi fert av eventuelle ting i sjøkanten. Vi fant det derfor mest fornuftig at de to roverne søkte helt i vannkanten, der det lot seg gjøre, og at jeg gikk like innenfor de og dekket da mer av innmarka langs sjøen.
Det ble viktig med godt lys. Heldigvis hadde jeg nylig kjøpt en ny og sterk hodelykt. Det er gull verdt under slike forhold. Vi fikk etterhvert også låne en stor lyskaster som de to roverne brukte i sjøkanten. Det hjalp også godt, selv om den var veldig tung, men de delte på å bære den.
Det ble etterhvert noe flatere terreng, med strand, flatere svaberg og innmark/myrer. Utfordringene nå lå i å ikke sette seg fast i myrene og å komme seg over de utallige gjerdene i dette saueområdet. Store høye gjerder var det flust av…og Isi er tung å løfte på. Fikk hjelp av rovergutta noen steder der vi nærmest kastet Isi over…
Isi hadde også 3 meldinger på de to roverne. Vi gikk med litt avstand og innimellom så hun dem og løp bort. Jeg bare roste henne og tok ut meldingen. Hun så litt forbløffet ut da og ville bort dit igjen men kom til meg da jeg ropte og gikk videre 
Etterhver tror jeg hun skjønte at de “hørte til oss”.
Vi søkte fra kl 20.30 til ca kl 01.00. Da trakk de mannskapene inn for natta. Fikk beskjed om å møte torsdagen kl 08.00.
Var hjemme ca kl 02.00 og måtte da først av alt bade Isi…Hun var full av husdyrmøkk (les sauedritt..) som lå og fløt i myrene der vi søkte… 
Fikk vel sove en 3-4 timers tid før klokka igjen vekte meg torsdags morgen kl 07.00.
Torsdag 27 desember: Startet dagen med å være i ko. Det var veldig greit siden jeg og Isi søkte lengst kvelden og natta før. Fikk ut 5 andre hundeførere : Jørn, Kaare, Nina fra dio 7, Frode og Kristin M. I ko var det hektisk aktivitet, som vanlig, men det er alltid lærerikt å være med der også. Nå ble de områdene jeg og Jørn søkte kvelden/natta før søkt på nytt. Først med hunder så med andre mannskaper. Det var nok noe lettere nå i dagslyset, men ned mot sjøen var det til tider bratt, glatt og mye vind. Så det var ikke akuratt enkle søkeforhold.
Nina og Ria i søk på den store moloen :
Hjelpemannskapene hadde en stri tørn:
Litt utpå dagen byttet jeg og Nina. Jeg fikk utdelt en stor søketeig litt sør for de første områdene vi hadde søkt i. Etterhvert fikk også Paul og Kaare teiger i nærheten av meg.
Teigen her var veldig kupert og med skiftende vind. Måtte derfor ta en bit om gangen og ta del for del ettersom vinden skiftet. I tillegg var det også her flust med store gjerder, men over kom vi, vi måtte jo det… Er blitt en kløpper på å “kaste”/løfte Isi over gjerder, men noen steder klarte jeg å dra det opp litt slik at Isi smøg seg under mens jeg bakset meg over
Søkte i denne teigen fra ca 13.30 til kl 16.00. Da fikk vi beskjed om å trekke inn til en felles debrief og informasjon om morgendagen.
Søket på land ble avsluttet for dagen. Nå ble det satt inn miniubåt.
Her er (grovt tegnet) en oversikt over terrenget hundene søkte i. Terrenget langs strandsonen/sjøkanten ble gjennomsøkt flere ganger Resten av terrenget er også søkt i flere ganger av folk fra folkehjelpen, Røde kors, Roverne, Sivilforsvaret og frivillige naboer og kjente av familien. Det var på det meste (torsdag 3 juledag) ca 162 mennesker ute og søkte.
Mulig de trenger hunder igjen i fredag hvis de bestemmer seg for å fortsette søk på land. Vi får vente og se om telefonen kommer.
Jeg og Nina drev litt NRH PR mens vi var i ko. Jeg delte ut brosjyrer til diverse aviser og NRK lokalen og Nina snakket med Stavanger aftenblad om søk med hund. Så jeg tror at denne gang har de fått med seg at det har vært hunder fra Norske redningshunder med i søket 
Her er hva noen lokale aviser skriver:
Stavanger Aftenblad
Rogalands avis
Jørn og Frode er på Web TV
I ettermiddag kl 16.40 ble vi utkalt til en ny leteaksjon i Stavanger. En 81 år gammel mann var savnet fra SUS (Stavanger universitets sykehus). Jeg skulle fungere som operativ leder da Paul ikke kunne stille. Derfor reiste jeg raskt inn til politistasjonen og fikk info. Jeg lurte jo på om det var bruk for hundeekvipasjer, i og med at det var så å si midt i byen. Men politiet ville ha med hunder, og der var aktuelle områder å søke med hund i, så jeg ringte til de andre HFèrne som var forhåndsvarslet av Paul.
Heldigvis hørte jeg på radioen da jeg kjørte hjemmefra, at det hadde vært en stor kollisjon (6-7 biler) på E 39 på motorveien. Fikk svingt vekk fra dette kaoset akuratt såvidt og kjørte riksvei 44 innover mot Stavanger. Det kunne tatt lang tid å komme seg frem hvis jeg hadde svingt ut på motorveien. Der stod det visst lange køer i lang tid.
Etter møtet hos politiet kjørte vi ned til SUS og opprettet KO. Det er faktisk første gang jeg er i ko under en leteaksjon, ellers har jeg bare søkt med hund størstedelen av tiden.
Det var interessant å være med å planlegge søkene, finne aktuelle områder osv. Ko var inne i kantinen på sykehuset og det var rimelig hektisk der en stund i oppstartsfasen. Derfor ringte jeg Sylvelin for å kunne ha en person i ko som ikke skulle ut i søk, siden jeg og Isi skulle ut i søk etterhvert.
Men først måtte jeg informere og få avgårde de andre HFèrne. Områdene vi fikk å søke i, i første omgang, var Vålandskogen, rundt Mosvatnet, Våland kolonihage, SIF banene og turområdet rundt, kirkegården på Tjensvoll og Mosvannet Camping.
Til slutt kjørte jeg og Isi også av gårde. Vi skulle søke på/ved campingplassen ved Mosvatnet. Jeg hadde akuratt parkert bilen, klokken var ca 19.20, da vi fikk vite at mannen var funnet i live på sykehuset i Haugesund. Han hadde tatt båten dit. Mannskapet syntes han så skral ut og ringte sykehuset i Haugesund, som kom og hentet ham
Her skriver Rogalands avis litt om saken.
Da var det bare en kort debrief igjen nede i ko, så kjørte jeg opp i Sørmarka og gikk tur. Gjett om Isi var glad for endelig å komme ut av bilen…
I natt og i dag har NRH hatt ute tilsammen 6 hunder i søk. Paul, Jørn og Sven Magnus reiste ned lørdag kveld/natt. Kaare, Aud og jeg ankom i dag tidlig/formiddag.
Jeg ankom ko ca 11.00 og fikk utdelt et søkeområde ved et vann der Kazan til Jørn i går kveld/natt hadde hatt markering og melding.
Jeg ble kjørt opp dit av en kjentmann og tok Isi ut av bilen hans.
Dette var et populært turområde og det var mye folk ute denne søndagen. Like oppfor vannet var det en familie med noen barn som hoiet og lo og på grusveien gikk det folk forbi “hele tiden”…Ikke de letteste søkeforholdene. Vannet lå helt ved grusveien og området der markeringen var gjort lå like ved veien.
Jeg gikk ned til vannet der Kazan hadde markert tidligere. Det var ingen vind, helt blikkstille. Sløyfa hang rett ned…
Da er det godt å ha “flaska” med talkum på lur i sekken
Den viste at det kom litt trekk fra vannet og mot grusveien.
Isi løp mot stedet Kazan markerte men gjorde ingen tegn til markering. Hun løp oppover i trerrenget og mot lyden av familien.
Jeg snakket litt med kjentmannen “min” og fikk han til å spørre familien pent om de kunne flytte seg/gå videre. Det gikk fint og da var den verste forstyrrelsen borte. Jeg valgte å søke rundt vannet for så å komme tilbake til dette aktuelle området etterpå når familien var borte. Vannet var ikke stort. På andre siden av vannet fikk Isi en markering. Hun løp nedover og langs vannet og slo på “noe”, hun jobbet litt langs vannet og kom tilbake. Jeg prøvde å se om jeg så noe, men vannet var veldig mørkt. Undersøkte om Isi fikk mer fert, men hun gjorde ikke det. Da jeg undersøkte med talkumet viste det seg at her stod trekken fra andre siden og mot oss. Vannet er jo ikke stort, så hun kunne nok ha fått fert av våre spor på andre siden?
Jeg markerte området på gpsèn og gikk videre. Hadde vel gått ca 150 m langs vannet da Isi igjen slo på noe og dro helt ned til vannkanten. Det var litt bratt her, men hun hoppet uti vannet… Jeg fikk litt “hjerte i halsen” og stod og fulgte med på henne. Hun strevde med å ta seg opp av vannet igjen fordi det var så bratt. Da så jeg at hun hadde en halvstor rød ball i munnen…
Typisk Isi da…hun må ha med seg alt hun får ferten av…
Jeg måtte putte den i sekken slik at den ble “glemt”. Sjekket om det var annen/mer fert her men fikk ingen indikasjoner på det så jeg fortsatte videre og bort igjen dit Kazan markerte i natt. Ingen markering her nå heller.
Jeg skulle fortsette å søke litt rundt et annet vann like i nærheten, samt utover grusveien, så kjentmannen “min” kjørte tilbake til ko. Da han var kjørt og vi var helt alene, tok jeg igjen Isi ned til markeringsstedet. Satt en stund med henne der, uten å få indikasjon på noe, så jeg gikk mot det andre vannet. Søkte rundt ved dette vannet og videre nedover grusveien. Møtte mange folk og familier på tur. Ungene var veldig nysgjerrige og ville klappe Isi. Jeg spurte alle sammen om de hadde sett noe. Mange hadde hørt på nyhetene om aksjonen og de fleste kjente dama, men ingen hadde sett noe. Men folk var veldig hyggelige og Isi fikk mangen klapp og kos på vei nedover.
Jeg sendte henne på noen runderingslag i områder som var aktuelle. Nesten nede så jeg en mann i elektrisk rullestol foran meg. Isi var ute på ene siden da, og når hun kom inn på grusen løp hun bort og meldte på mannen, som også hadde en liten hund med seg. Jeg bare roste henne og gav en godbit, snakket litt med mannen og fortsatte.
Like etter fikk Isi en kjempemarkering og løp ut på høyresiden. Jeg så hun jobbet med noe bak trærne og hun kom inn med melding…
Jeg lot henne løpe ut på ny og beinfløy etter. Da jeg kom dit hun hadde meldt, så jeg flere remser med dopapir i trærne…Isi jobbet tydelig på spor oppetter lia. Da skjønte jeg tegningen. Her var det gått hjelpemannskaper i søkekjede. De henger ofte opp remser slik at de holder jevn avstand og ser hvor de har vært. Jeg ropte Isi tilbake og roste henne før vi gikk ned på E 39. På vei ned slo Isi på noe som hang i et tre. Jeg gikk bort og så en merketrekant med redningshund på. Noen hadde nok hengt den opp, for den hang ganske høyt, hvis ikke Dino hadde lært å fly da… Det var Paul som hadde søkt her kvelden/natta før og mistet den.
Inne i ko fikk jeg meg mat og drikke og et nytt søkeområde ble tatt ut. Det var nå kommet nye opplysninger om at dama var sett nesten nede i sentrum, så søkene ble konsentrert om områder der.
Denne gangen skulle jeg søke, først opp til det samme vannet, men med en annen vei inn, fra sentrumsiden, følge grusveien til et boområde og gå gjennom det og nedover mot fjorden. Jeg fikk heldigvis med meg en “kjentdame” som kunne veien. På grusveien gjennom turområdet løp Isi løs, men i boområdet gikk hun i line. Slapp henne på enkelte runderingslag i “grønne lommer” mellom husene.
Det var en fin og varm ettermiddag så det krydde av unger i gata og folk ute i hagene sine. Isi fikk mye oppmerksomhet, spesiellt av barna.
Men noe søk kunne vi ikke gjøre her med bare hus og hager, så vi kikket litt selv, snakket med de voksne og lot Isi søke i de små grønne “lommene”. Hun løp villig ut på de etterhvert mange runderingslagene, veldig godt fornøyd med jobben hun gjorde her under “vanskelige” forhold mellom husene…
Da vi var ferdige med runden vår kjørte vi tilbake til ko. Søket var fortsatt konsentrert i sentrum og der er det ikke særlig gode søkeforhold for hundene. Vi fikk lov å kjøre hjem. Klokka var nå ca 17.00.
Ønsker de resterende hjelpemannskapene lykke til og håper de finner den savna.
SISTE NYTT 1/10 - Den savnede kvinnen er funnet i god behold.
Avisa Agder skriver om den frivillige innsatsen her.
Først var jeg i Kristiansand lørdag. Aksjon avblåst rett før vi kom fram til ko (les mer i forrige blogginnlegg).
Så ringte Paul søndag morgen og forhåndsvarslet en aksjon i Stavanger. Denne ble imidlertid avblåst ganske raskt da vedkommende kom til rette.
Så, søndag ettermiddag kl 16.15, ringte Paul igjen. Ny leteaksjon i Sirdal.
Gjorde alt klart, matpakken fra lørdagens aksjon lå ubrukt i kjøleskapet så den kom til nytte. Var i bilen litt over halv fem og var fremme i Sirdal ca 18.00. Det var mye tåke og det pøsregnet, sludd i fjellet…Yes- dette kunne bli en våt opplevelse!
Ankom ko og fikk vite at de to savnede var på sauesanking i heia og hadde vært ute siden torsdag. De hadde gått seg vill i tåka og uværet søndag. De hadde fått gitt beskjed pr mobiltelefon og var mest sannsynlig på to hytter man nå visste hvor var.
6 stk fra Sirdal letegruppe var på vei opp til den ene hytta og seakingen var på vei til den andre hytta som lå noen km unna. Vi ble bedt om å avvente til alt var 100% sikkert.
Så en times tid etterpå ble det bekreftet at begge var funnet i god behold
Så da kunne vi bare kjøre hjem igjen.
Mye kjøring ble det denne helga, men det er jo veldig bra vi blir utkalt
Stavanger aftenblad skriver om aksjonen her.
Operativ leder Paul Enoksen ringte tiiiidlig lørdag morgen, nærmere bestemt kl 04.30. Spurte om jeg kunne stille på en aksjon som pågikk i Vågsbygd ved Kristiansand. Snakk om å bråvåkne. Var så susete at jeg ikke klarte å trykke på rett tast på telefonen med en gang…Paul måtte ringe opp på nytt.
Jeg sa at jeg kunne stille og da våknet jeg ordentlig og fikk laget meg litt mat og drikke. Husket til og med å gi Isi litt mat
Var i bilen 05.10 og kjørte avgårde mot Kristiansand.
Det er vel ingenting som kan slå en tidlig morgentur med bilen
Noen av de andre godkjente hundeførerne var på samling på ResQ og noen var forhindret fra å stille, så det ble meg og Paul som kjørte nedover.
Forresten så var den nye veien over Kvinesheia veldig bra! Har ikke kjørt den veien siden den nye veien åpnet og nå bare freste vi over heia, gjennom tunneller og over bruer…
Noe annet når vi i “gamle dager” måtte snirkle oss opp og ned bakkene ved Kvinesdal og langs smale veier på heia etterpå.
Vi stoppet på en bensinstasjon like utenfor Kristiansand ca 08.45 og da fikk Paul telefon om at mannen, som var savnet, var funnet langs en vei, i god behold
Det stod en liten reportasje i fædrelandsvennen.
Så, da var det bare å snu bilen og kjøre 222 km hjemover igjen!
Vi kjørte innom Vigreskogen, der treningen var i dag. Fikk heldigvis en liten runderingsøkt på ca 400 m. Isi var klar som et egg etter å ha vært i bilen i 6-7 timer.
Sylvelin og Frode D var figuranter. Startet med endel funn.
Frode på første. Hun tok bittet på avstand, løp helt inntil ham og kom inn med melding. Hun skulle egentlig få gå rett i lek i dag, for å prøve 娔justere” at hun innimellom tar bittet for tidlig. Vel, det gikk ikke som planlagt på første slaget, men var vel ikke akuratt overasket. Hun var rimelig heit i toppen før start. Prøvde å roe henne ned litt men hun fòr ut som en strikkmotor…
Andre slaget, der lå Sylvelin ute. Isi løp ut og forsvant i det tette krattet. Jeg regnet med at hun jobbet på ferten av Sylvelin, for det tok litt tid. Plutselig hører jeg Frode si at hun har vært å meldt på ham…hun må ha krysset midtlinja uten at jeg har sett det. Han hadde med seg to nye kjekke leker i dag, kanskje det var det som gjorde at hun ville over på andre siden?
Jeg trakk derfor Frode inn til midtlinja, før jeg sendte ut på Sylvelin sin side.
Etter dette gikk alt veldig, veldig bra. Hun fant Sylvelin på høyresiden - gikk rett i lek. Så funn på begge sider, to ganger hver. Trakk så Frode inn. Planen var å ha noen blindslag før funn til slutt. Isi fant imidlertid Frode på første “blindslaget”. Da sendte jeg Sylvelin et stykke framover i løypa for så å gjemme seg nede ved “stikrysset” på ca 450 m.
Da ble det en 5-6 blindslag før hun fant Sylvelin. Hun gikk godt ut på alle blindslagene. Skikkelig tent var hun. Dro avgårde utover, trakk fram, kom fint inn mot meg igjen og hadde flotte passeringer ikke for langt fra meg
Avsluttet med funnet på Sylvelin på ca 450 m.
Takk til de to figurantene som stilte velvillig opp for oss som kom sent på trening…og som kjørte hjem for å sove etterpå
Tåka lå tykk, men seakingen gjorde også en fantastisk jobb under vanskelige forhold. Bilder er tatt av Sven Magnus Auestad.
Se mer bilder fra aksjonen her, de er tatt av Sven Magnus Auestad.
Vi som deltok har mailet litt med hverandre. Eric (som er lege) har kommet med viktige opplysninger ang når vi finner nedkjølte personer. Deler erfaringene her:
Han som ble funnet hadde sannsynligvis en kroppstemperatur på ca 31 - 32 grader da han ble funnet. Han ble målt til 34 grader i helikopteret, men da hadde han “gått” et stykke, fått på varme klær og varm drikke/mat.
Fra 32 grader og under, er faren stor for hjertestans.
For oss er det beste å vurdere bevisstheten, og lage et skjønn på temperaturen avhengig av hvor lenge de har vært ute, bekledning, vær og vind. Det er bedre å behandle som nedkjølt, enn å ta sjansen på at “det nok ikke er så farlig”.
Det er da viktig å ikke bevege pasienten før det har gått en tid, men pakke inn i varme klær, tørre sko (han fikk låne Sven Magnus sine), jervenduk/bobleplast eller lign (må alltid være i sekken), legge under/inntil et liggeunderlag el lign.
Gi varm drikke (må alltid være med i sekken), gi mat, ev varm mat.
På denne leteaksjonen lå pasienten i ro i en time, og fikk varmen litt igjen, før man begynte å ta ham nedover. Det beste er liggende transport/båre, men det gikk ikke i dette tilfellet.
Hvis pasienten får hjertestans er det vanskelig å gjenopplive dem når de er nedkjølte og man får sannsynligvis ikke frem en hjertestarter i tide.
Bevisstløshet ved ca 30 grader.
Lørdag kveld, mens vi ennå var på Dyranut ble vi utkalt til leteaksjon ved Ullensvang, i fjellene nord for isbreen Folgefonna ved Odda.
Første beskjed var at man behøvde alle hundeførerne + hjelpere hvis mulig. Vi skulle bli hentet av seakingen på Dyranut. Så kom ny beskjed, man trengte bare 3 hundeførere om kvelden/natta og så resten ev. dagen etter. Så kom tredje beskjed - de trengte ingen hundeførere om kvelden/natta….
Det ble en merkelig kveld. Vi var usikre på hva som skjedde og om vi ville bli utkalt dagen etter.
Siste beskjed kom kl 23.30 og vi var akuratt køyet. Da skulle vi alle sammen (6 hundeførere) møte utenfor Odda, ved Aga, kl 05.30 for å bli flydd opp i fjellet med seakingen. Ok, det ble vanskelig å sovne igjen. Kl var 23.30 og jeg måtte opp igjen kl 02.30. Sov vel ca 1,5 time.
Kl 02.30 dundret Paul i veggen, like før klokka mi ringte. Er jammen ikke sikker på at jeg hadde hørt den…så trøtt var jeg. Hadde akuratt sovnet. Skjønte ingenting med en gang, for jeg hadde drømt at aksjonen ble avblåst…
Kl 03.00 var vi klare og kjørte fra Dyranut mot Odda. Det var et h…vær. Det regnet, var tåke og mørk som i graven. Veien var mørk og med dårlig merking på enkelte partier, ble turen nedover lang.
Vel fremme i Odda fikk vi vite at helikopteret ikke skulle lette før det ble lyst og vi fikk da tid til å stoppe og kjøpe mat på en bensinstasjon. Så kjørte vi videre til møtepunktet der seakingen skulle komme. Der ble vi møtt av to fra røde kors. De hadde ikke kart til oss, men vi regnet med at politiet snart ville dukke opp med informasjon om hvor de ønsket vi skulle søke, kart osv.
Nei, ingenting skjedde. Vi ventet og ventet og ca kl 07.00 kom helikopteret. De hadde heller ikke kart…så flere av oss HF måtte opp i det ville fjellet uten kart…
Politiet har i etterkant beklaget at vi ble flydd avgårde uten å ha snakket med dem ang søketeig, fått kart osv. Det skyldes en misforståelse og en glipp.
Dette er den eneste gangen, som jeg har deltatt på en leteaksjon, at det har skjedd, så vanligvis er de raskt og punktlig på pletten for å informere oss osv
Vi hadde heldigvis kart på GPSèn, men vanskelig å få oversikten over området i den lille ruta.
Den ene piloten kom og møtte oss og forklarte hvor de trodde han måtte være utifra at de hadde hatt mobilkontakt med ham på lørdagen. De hadde imidlertid problemer med å komme opp dit han var pga tåka og været ellers. Det blåste stiv kuling, snø/hagl, piskende regn og tåke. Stakkars fyr som var der oppe i fjellet under de forholdene. Man hadde ikke hatt mobilkontakt med ham siden lørdag kveld.
Vi ble loset inn i helikopteret og startet stigningen. Vi var veldig, veldig glade for at helikopteret kunne ta oss inn i fjellet. Det er STUPBRATT i disse områdene!
Seakingen fløy oss først opp til en støl. Der måtte 3 ut for de kune bare fly 3 og 3 opp, for å komme lengst mulig opp i tåkeheimen. Tåka lå enda tett på toppene. Ved stølen møtte vi noen røde kors folk som hadde søkt lørdags kveld og overnattet på stølen.
Kaare, Paul og jeg + hundene ble fløyet sist opp fra stølen. Helikopteret landet på en fjellhylle ca 1000 m.o.h. De kom ikke lengre pga tåka. Vi måtte gå opp til 1500m og det ble en strabasiøs tur.
Vi startet søket ca 08.00. Vi gikk sammen litt, men skilte så lag, med et par 100 m mellom oss. Terrenget var svært ulendt og bratt, med store snøskavler. Noen av disse kunne man gå på, men det kunne være vanskelig å komme på fjellet igjen pga store sprekker langs kanten. Det ble vanskelig å tenke søk ift vinden. Prøvde å gå mot vinden men etter 20 m kom jeg til et stup, en skrent eller en uoverkommelig snøskavl, og ble nødt å snu eller gå i en annen retning. Når så tåka ytterligere tetnet til og vi ikke kunne se mer enn 20-50 m ble det vanskelig å ta seg frem. Jeg gikk meg stadig “fast” og måtte finne alternative ruter mot vannet der jeg og Kaare hadde avtalt å møtes. Det gikk oppover, men det gikk seint. Det var kaldt (2 grader), regn, sludd og sterk vind + masse tett tåke.
Det var som å søke etter en nål i en høystakk!
Det var kaldt å stå i ro, så jeg gikk omtrent hele tiden for å holde varmen. Stoppet og tok på meg ekstra jumper samt litt å drikke, det var alt.
Jeg hadde fløyta i beredskaps sekken og brukte den med jevne mellomrom hele veien oppover. Hvis den savnede er bevisst, vil man rope om hjelp hvis man hører lyder av folk/hunder. Isi ble nok litt “tussete” av fløytingen. Hun trodde kanskje jeg kalte henne inn, så jeg prøvde å gjøre det når hun var hos meg. Da fikk jeg også se etter på henne om hun kunne høre eventuelle rop om hjelp, som jeg ikke hørte.
Isi hadde også en periode der hun jobbet med “noe”. Hun løp bortover med nesen nedi, ut på en snøskavl, så opp på barfjellet på andre siden. Der mistet hun det. Jeg merket av på GPSèn og sirklet rundt for å se om hun kunne finne igjen noe jeg regnet med var et spor. Hun fant ikke noe mer, og jeg visste jo ikke om det kunne være sporene etter de som var oppe og lette i går eller de to politihundeførerne som var gått opp fra stølen tidligere enn oss. Jeg fløytet og ropte mange ganger i området, men gav til slutt opp når det ikke så ut til å være noen her nå.
Etter ca 3,5 time i søk var Paul, Kaare og meg samlet for å legge en plan for videre søk mot Vardenuten. Vi var akuratt begynt å gå i den retningen og var kommet litt høyere i terrenget, da vi hørte noe på sambandet. Det hørtes ut som om helikopteret snakket med noen som hadde funnet den savna. Vi hørte bare helikopteret, ikke hvem de snakket med. Vi prøvde å få kontakt med noen andre. Ingen dekning på mobilen og sambandet fungerte ikke så bra det heller. Men vi fikk etterhvert med oss at han virkelig var blitt funnet, sterkt nedkjølt men i live
Det var flere heldige omstendigheter og et godt samarbeid mellom de tre andre hundeførerne, samt hjelperen Eric, som gjorde at han ble funnet.
De tre andre hundeførerne Sven Magnus, Nina og Aud, samt hjelperen Eric hadde hatt en pause på toppen av Vardenuten. De var akuratt startet videre søk, da de møtte noen røde kors folk. De stoppet og snakket litt sammen. Hundene ble litt “urolige” og ville avgårde, så de startet å bjeffe og mase. Den savnede hørte bjeffingen og startet å rope!
Det ble kanskje ikke hørt med en gang, men Eric gikk litt frampå en topp og så et område som ikke var avsøkt. Han fikk med seg Nina som plutselig hørte ropene om hjelp. Så hørte alle der oppe ropene, og fikk kontaktet Sven Magnus som var nærmest. Han løp bort og var førstemann borte hos den savna mannen. Han lå nedi en sprekk med en bløt sovepose rundt beina. Han var sterkt nedkjølt og forkommen, men ved bevissthet
Hjelpemannskapene fikk på ham varme klær og fikk gitt ham varm drikke og mat.
Etterhvert klarte han, med god støtte, å ta seg nedover fjellet. Helikopteret kunne ikke lande der oppe han lå, på ca 1500 m, pga tåka. Det ble sendt opp flere røde kors mannskaper med båre, men det tok lang tid å få de opp pga terrenget og været.
Til slutt, etter et par timer, kom de til en plass helikopteret kunne lande. Der ble de plukket opp og flydd ned.
Kaare var gått for å hjelpe til med den savna. Han var nærmest av oss tre som befant oss ca 3 km vekk. Dino hadde skadet poten sin og blødde fra poten. Jeg hadde en sokk som han fikk låne, men han haltet kraftig og hadde tydelig vondt. Vi fikk vite at det var nok folk til å hjelpe den savna ned og derfor bestemte vi oss for å komme oss nedover.
Vi gikk og gikk, skled og gikk. Vi fulgte sporloggen på gpsèn min nedover igjen. Vi kom ned der helikoteret hadde droppet oss, men der var tåka “graut-tykk”.
Vi måtte videre nedover mot stølen der vi hadde vært tidligere på morgenen.
Det var den bratteste turen jeg noensinne har gått nedover. Flere ganger gikk vi oss “fast” og måtte finne andre ruter ned, så det tok sin tid. Helt nede måtte vi også vade over en elv som lå like før stølen.
Etter dette, er terrenget på Tjørn/Lauperak offisiellt og heretter kalt for FLATT landskap
Endelig, ca kl 15.00 var vi inne på stølen. Fikk tømt fjellskoene for vann…og tatt på tørre klær og spist litt “shell mat”. Det var utrolig godt å vite at den savna var funnet og at vi ikke behøvde å ta oss opp i de villfjellene igjen
Etterhvert kom seakingen og hentet oss. Her er vi vel nede igjen:
Erfaringene fra denne leteaksjonen viser også hvor viktig det er å “gi lyd” fra seg med jevne mellomrom. En fløyte bør være obligatorisk utstyr i enhver beredskaps sekk. Og man må huske å bruke den. Husk på at den savna kan ligge skadet og/eller nedkjølt i ly nedi en sprekk ol og vedkommende kan umulig ligge å rope hele tiden. Hører man lyder, som i denne aksjonen, hunder som bjeffet, kan man få ropt på hjelp.
Haugesund avis skrev om aksjonen og en artikkel til, der mannen selv forteller se her
I ettermiddag ca 15.45, ringte OL Paul Enoksen og spurte om jeg kunne stille på en leteaksjon etter to eldre menn som var savnet i Hunnedalen.
Jeg var enda på jobb, men gikk så snart jeg kunne. Kjørte hjemmefra 16.25. Kom til Bråstein, da Paul igjen ringte og sa at de to var funnet i god behold
Jeg kjørte isteden til Dale og gikk orientering i 3 timer, for det var en flott ettermiddag/kveld, sol og 20 grader
På en leteaksjon natt til onsdag 30 mai, gjorde Paul, med border collien Dino, funn av den savnede.Vedkommende var dessverre omkommet
I kveld ble vi utkalt til en ny leteaksjon, på Evje. Kom aldri i søk, heller ikke frem…før den ble avblåst. Mannen funnet i god behold heldigvis
Men vi får da testet ut reaksjonsevnene når alarmen går. I dag brukte jeg bare 30 min fra telefonen kom til jeg satt i bilen. Og når man skal til Evje, pakker man litt ekstra med klær, mat, hundemat og drikke, for jeg regnet ikke med å komme tilbake med det første. Ringte arbeidsgiver mens jeg holdt på, og sa fra at jeg kanskje ikke kom på jobb i morgen. Heldigvis har jeg en sjef som synes det vi holder på med er viktig, så det å få fri med lønn er ikke noe problem, heldigvis!
Jeg hadde akuratt kommet inn fra en 3 timers orienteringstur, hadde spist litt og sunket ned i sofaen foran TVèn , da Paul (Operativ leder) ringte. Våkner fort da gitt
Etter litt pakking, koking av te og brødskivesmøring (hva skal jeg med alle de skivene nå…) + diverse telefoner satt jeg i bilen på vei sørover. Var kommet til Helleland, ca 1 times kjøring da Paul ringte og fortalte at mannen var funnet. Da var det bare å snu og kjøre hjem. Så nå sitter jeg her og skriver i bloggen og er ikke det minste trøtt…
Orienteringsturen tidligere i dag var flott. Et nydelig vårvær var det, sol og 18 grader, og når jeg slutter jobb kl 14.00 er det bare å komme seg ut.
Tok turen opp til Dalsnuten og tok poster på kartet “Kubbetjønn”. En flott 3 timers tur ble det og noen flere poeng samlet…he he..nå må dere henge i folkens
Fant alle postene jeg skulle, så her har tydeligvis ikke Johannes og Lucky (”graver`n”) vært…
ISI SIN FØRSTE LETEAKSJON
I dag var jeg og Krissi, samt hundene på Dale for å gå litt turorientering.
Vi hadde funnet en post og var på god vei mot den neste da telefonen ringte.
“Det er Paul”, sa jeg. “Ska se det e leiteaksjon”…?
Og det var det.
Paul lurte på om jeg og Isi kunne stille opp. Det kunne vi. Det var en spansk turist som var kommet bort fra turfølget sitt på vei mot Preikestolen. Vi snudde tvert og gikk mot bilene, det tok vel ca 20 min tilbake til parkeringsplassen. Heldigvis var alt utstyr i bilen, både samband og GPS, til og med litt penger hadde jeg lagt i bilen med tanke på ferjer ol som vi ofte må ta til aksjoner (jeg går sjelden med lommebok..), så det var bare å kjøre i vei.
Måtte stoppe på en bensinstasjon for å kjøpe litt mat og drikke. Påsmurt var de tomme for, så jeg måtte kjøpe et helt brød…og jeg satt og brakk av biter og spiste mens jeg kjørte....
Møtte Paul på Lauvås og like etterpå kom Kaare. Vi tok ferja over til Oanes og kjørte derfra videre til Preikestolhytta. Tåka lå tett over området, og der var omtrent vindstille nede ved hytta. Aksjonen var bare så vidt igangsatt, så der var ikke mange i ko enda.
Etter å ha snakket litt med lederne i ko, fått utdelt søkeområde og fått hver vår kjentmann, la vi i vei oppetter stiene i området. Jeg og Isi skulle oppover mot Moslifjellet og innover til ei hytte.
Etter ca 25 min i søk langs stien, på vei mot Moslifjell, fikk vi beskjed om at den savnede var kommet seg tilbake til hotellet sitt i Stavanger, i god behold. Han hadde falt og slått seg men hadde kommet til veien og fått haik ned fra fjellet til Tauferja. Han var nok lykkelig uvitende om at det var på gang en storstillt leiteaksjon etter ham.
Så da var det bare for oss å snu nesen nedover lia igjen.
Imidlertid hadde noen av fotpatruljene til folkehjelpen hjulpet 4 polakker med å finne rette stien nedover mot hytta og veien, de visste ikke hvor de var…samt at 4 barn ikke fant sine foreldre nede på stien ved Refsnesvatnet… De ble fulgt tilbake til hytta. Så alt i alt en vellykket aksjon.
Vi var hjemme igjen ca kl 19.30.
