tirsdag 29. april 2008

Hundehviskeren som BRØLER!!!

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg jeg blir i dårlig humør av...men dette er noe jeg synes er så graverende at jeg allikevel gjør det.

Programmet som går på TV Norge, søndag kl 19.30 har opprørt mange som driver med hund i inn - og utland.
Adferds-spesialister i flere land advarer mot de metodene Cesar Milan viser i dette programmet.

Han bruker "god gammeldags" straff (og vel så det) og kaller det " å sette hunden i rett energi",
"å befeste lederskapet", "å være dominant" ol.

Han burde ivertfall kalt "en spade for en spade" for det han gjør er jo å bruke straff for å stoppe en adferd, og straff for å lære inn ny adferd.
Men han "pakker det inn" i nymotens "vissvass". Og det er ikke en hvilken som helst straff han bruker heller.
Det han egentlig gjør er å gjøre hunder veldig redde, bla ved bruk av et spesiellt tynt strupebånd helt oppe ved halspulsåren, slik at blodtilførselen til hjernen minkes/stoppes. Hundene får panikkanfall, besvimelsesanfall/noen besvimer og ligger omtrent urørlige på bakken... Stilig TV underholdning..... Yeah... The great Whisperer...er ikke noe annet enn en brutal bølle som har lite greie på hvilke traumer han påfører hunder.

I Norge har nå flere engasjert seg mer aktivt. Bla har Canis gått ut med en underskriftskampanje der man kan protestere mot at programmet vises :

http://www.canis.no/hundehviskeren/

Også norske adferdsspesialister er på banen:
Gry Løberg, MSc Companion Animal Behaviour Counselling, Manimal, Akershus og Randi Helene Tillung, M.Sc i atferdsbiologi, Fjellanger Hundeskole AS, Hordaland.

De har besluttet å komme med en offisiell uttalelse. Denne blir distribuert til media, myndigheter og hundevenner. (Teksten er til fri bruk for alle som ønsker å videreformidle den, så fremt vi blir korrekt sitert.)

Her er noe av hva de skriver: "Men når man ser nærmere på programmet bør det være tydelig at metodene med kvelning, klyping, ydmykelser og trusler ikke hører hjemme i noe ordentlig hundehold eller egner seg som helgeunderholdning. National Geographic Channel er ved flere anledninger tilskrevet av internasjonalt kjente fagpersoner innen atferd og veterinærmedisin. Disse ber om at programmet stoppes og uttrykker bekymring for at Cesar Millans metoder vil skape alvorlige skader på hunder og farlige situasjoner for de som forsøker ut metodene. Spesielt er de bekymret over at barn skal kopiere denne voksenatferden og bli alvorlig skadet.
Tiltakene er basert på at Millan bruker sterke ubehag som kvelning med renneløkke, spark, klyp, truende gester, rykk i strupelenke og å tvinge hunden inn i unaturlige positurer. Nesten-besvimelser og utmattelse er også noen av metodene. Som halsbånd bruker Cesar Millan sitt eget produkt som er designet for å brukes høyt oppunder strupen slik at det påfører hunden betydelig ubehag i form av kvelningsfornemmelser.

Situasjonene er satt opp slik at hunden har liten mulighet til å mestre kravene og Millan utsetter hunden for så sterke fryktpåkjenninger at den reagerer med å bli passiv eller unnvikende. Millan diskuterer ikke viktige forklaringer som manglende sosialisering, sykdom, helse, genetikk, tidlige erfaringer, traumatiske opplevelser, aktivisering eller boforhold. På beleilig vis overser han tydelige symptomer på frykt.

Jeg vil forresten oppfordre dere til å legge merke til at de gangene hundene kjemper hardest eller besvimer, klarer merkelig nok ikke kameramannen å holde kameraet i ro... Se f.eks på klippet av Emily på 02.44.

Hunden Emily:

http://www.youtube.com/watch?v=uAJkFhOw6p4&feature=related


Emilys eiere har tatt kontakt fordi de har problemer med å holde Emily under kontroll når hun møter andre hunder. Før treningen lar Millan en hund passere på ca ti meters avstand. Hundekyndige vil se at Emily ikke umiddelbart ser aggressiv ut og har lav, logrende hale, tilbaketrukne lepper, åpen munn og en høyfrekvent og pipende bjeffing som lekende hunder ofte har. Selv om hun ellers er en omgjengelig hund, forklarer Millan, basert på at hun er en ”gladiatorhund” av rasen Pitbull, at hun er svært farlig og kan komme til å drepe eller lemleste.

Treningskravet til Emily er at hun skal passeres av en annen hund på 5 meters avstand, mens hun selv skal sitte helt i ro med en stram løkke øverst på strupen. Emily blir under denne uvante behandlingen urolig og strupebåndet blir ytterligere strammet. Millan heiser henne raskt opp og ned med båndet slik at hun mister fotfestet. Påkjenningen gjør at Emily forsøker å bite hånden som holder i båndet. Millan dytter Emilys hode fra seg slik at strupeløkken strammes enda mer. Når hun kjemper for å få puste blir hun endevendt og lagt i bakken, mens det skummer av munnen hennes. Den videre treningen er at hun skal gå tett ved den andre hunden. Millan strammer da renneløkken slik at hun knapt har fotfeste på frambeina og vi hører gurglelyder og desperate forsøk på å få luft. Det hele ender med at hun blir så engstelig, i løpet av de 6 minutter han avser til treningen, at de ender opp i en kamp som for henne handler om liv og død. Millan må bruke hele sin styrke for å få lagt henne i bakken og strammer båndet så hardt at hun blir passiv og apatisk av luftmangelen. Emily ligger langflat og utmattet på bakken. Med dette avslutter Millan ”treningen”, og forklarer at tiltaket var nødvendig fordi Emily var aggressiv.

Vi kan med egne øyne se at aggresjonen er rettet mot Millan selv og er et resultat av luftmangel pga renneløkken hunden har rundt halsen og mangel på muligheter for å mestre situasjonen. Slik trening gir en reell fare for alvorlige bittskader på folk, og fysiske og psykiske skader på hunden. Selv om man bruker metodene hans på en teknisk korrekt måte for å fjerne symptomene på problematferd, vil man ikke kunne endre selve årsakene til problemet. Slik håndtering kan utløse andre atferdsproblemer, som aggresjon mot folk, og man kan risikere å fjerne viktige forvarsler før biting.

Millans skitne triks gir en illusjon av kontroll over ekstreme atferder. Til dels utløses utageringen og de farlige atferdene faktisk direkte av treningen. Hans påstander om at man må utøve ”dominans” ved voldelige teknikker, og en rekke av hans andre salgstriks, er fjernt fra den vitenskapelige kunnskapen vi har om atferd og læring hos dyr. Cesar Millan selv har overhodet ingen utdannelse i hunde- eller atferdsfag, men er yndet for sin forenklede, populistiske og arrogante fremtoning på TV."

Ang båndet som brukes i TV programmet:

"Legg merke til at Millan forteller og demonsterer at båndet må festes helt oppunder kjeven. Det er her man påvirker arteria carotis. Dette er arterien som forsyner hjernen med blod. Den ekstreme frykte/panikken forårsakes altså ikke bare pga luftmangel som jeg skrev tidligere, men pga hjernen blir forsynt med for lite blod." (sitat slutt)

Mer på siden til Randi Helene Tillung.
http://www.etologi.no/

Videre skriver hun:

"Vi kan lese en nøye beskrivelse om hvordan man skal bruke besvimelse i hundetrening hos Leerburg Kennel i denne artikkelen. De anbefaler å bruke et bånd kalt "Dominant Dog Collar", som egentlig bare er et bånd med en ring i slik at man virkelig får utnyttet renneløkkeeffekten.

På aggressive hunder anbefaler de å heise hunden opp slik at den mister bevisstheten. Båndet skal ligge over en grein på en tre, slik at hunden kan henges i renneløkken. Når den besvimer skal den legges ned til den bli bevisst igjen."

Sitat fra denne siden: "The dog stays there until he passes out. Then he is lowered to the ground and lies there until he regains consciousness. Then we start again."


søndag 27. april 2008

Gratulerer med den lille jenta!!!


Gratulerer Hilde og Sven Magnus!!!
Lille Ida Malene kom til verden kl. 17:10, 26. april 2008!!
De strategiske målene: 3245g og 49cm!
Så utrolig søt hun var!!!

Nå får Thomas (til Helen og Jon) en liten lekekamerat på treningene til neste år!

Vi gleder oss til en ny liten "figurant" kommer innom på trening




lørdag 26. april 2008

Kkkaaalldttt.....

I dag var det spor og praktisk trening ved Bjerkreimsenderen.
Det fine været er slutt. Det regnet og blåste. Oppe i heia var det også tåke. Det var skikkelig surt og kaldt.
Og ullbuksene lå hjemme...
Hadde bare på meg en lang polypropolen/syntetisk bukse under skallbuksa. Heldigvis byttet jeg skallbukse rett før jeg dro. Hadde først tenkt å ta den tynne Norrønabuksa ( Falketind), men tok heldigvis på meg Bergansbuksa, som er tykkere. Hadde heldigvis ull på overkroppen, ellers kunne det blitt ille i denne sterke vinden!

Her står Ronny og Johannes i ly bak bilen til Ronny:



Ble god og varm da jeg la ut sporoppsøk for Johannes og da jeg gikk selv, med Isi. Men ble stående i ro en stund, i vinden og regnet, for å se på oppsøkene til Johannes og da ble jeg kald.

Planen var å ta to teigsøk/overværsøk. Det var god vind.
Johannes, Ronny og Nina gikk ut og skulle gå til et vann som ikke lå så langt fra bilene. Jeg gikk inn fra andre kanten.
Etterhvert fikk jeg Johannes på sambandet. De fant ikke vannet og visste ikke helt hvor de var. De hadde ikke kart eller gps med seg og tåka lå tett, selv om det lettet litt innimellom...

Ja, ja, dette ble jo spennende

Startet i den ruta jeg hadde tenkt, opp til vannet og så på nord og vestsiden. Det var der planen var at de skulle være, på sør/vestsiden av vannet. Regnet med at de da var lengre sør, fordi de gikk inn i teigen lengre sør.
Vi trasket og gikk i drittværet. Myrene var dassvåte, selv om vi har hatt fint vær i ca 14 dager før denne helga.
Men det var god vind og Isi jobbet godt opp mot vinden. Så utpå myra ser jeg at hun får fert av noe. Hun jobber og sirkler, en god stund. Jeg markerer på gpsèn og går i den retningen hun slo og krysser litt frem og tilbake for å se om hun får fatt på noe igjen. Hun gjør ikke det, så jeg fortsetter opp mot en topp. Ned igjen på andre siden og på andre siden av myra ser jeg at hun slår på noe igjen. Markerer på gpsèn og ser at det ligger i en linja fra forrige punkt. Men vinden er veldig sterk og den lille ferten som kom, forsvant fort igjen. Men hun jobber også her en god stund, men må gi seg. Vi trasker videre. Har nå vært ute i ca 1 time. Begynner å lure på om de er lengre sør enn der jeg er.

Isi stopper og snuser mot vinden. Vinden er sterk, se på ørene...


Får kontakt med Johannes og spør om han ser noe...
Joda, han ser ei stor myr... jada, det er det mange av her oppe, men han ser også litt av vannet og innimellom også bilene...

Javel, da er jeg for langt sør.
Begynner å gå nordøstover. Etter en stund kommer jeg utpå ei anna stor myr. Da sier Johannes på sambandet at jeg er observert. Isi fyker plutselig avgårde, har hun hørt ham? Vi har vinden i ryggen, så tror ikke hun fikk ferten av ham fra der vi stod. Vi hadde nå søkt i ca 1,5 time.

Hun må opp en bratt skrent, og prøver først den enkleste utvei, å melde på avstand. Hun blir sendt ut igjen.
Da løper hun helt opp, jeg hører på sambandet at Johannes belønner. Jeg ber Johannes bli passiv og da kommer hun inn uten melding. Hun hadde nok optattet det som påvisning, fordi hun hadde meldt på ham rett før, under knausen.
Isi kommer ned til meg og ser frustrert ut. Hun tar bittet ved meg. Ser tydelig på henne at hun vil ut igjen... Jeg sier hun skal melde på ny og sender henne opp. Hun får en godbit og melder.
Så er det påvisning (igjen) og jeg går oppover mot dem.

Markerer funnet på gps èn og ser at det ligger på linje med der hun hadde de to andre markeringene.
Vinden har stått andre veien, sier Johannes. Men vinden vekslet og varierte litt, så jeg tror hun har fått littegrann fert men det var altfor lite, og i og med at vinden snudde så klarte hun ikke å følge det opp tidligere.

Johannes visste heldigvis hvor de andre var. Og etter en liten stund ser jeg at hun på nytt slår på fert. Kanskje pga den sterke vinden er det vanskeligere å følge opp. har sett før at når det blåser så mye så er det vanskeligere enn hvis det er en liten jevn trekk.

Jeg krysser litt på kryss og tvers og ser at utifra den retningen hun slo, så må de være et stykke høyere opp enn der vi er.
Går så oppover og etter en liten stund er det ikke tvil. Her er folk!!! Isi fyker oppover. Der oppe er Ronny og Nina. Vet ikke om hun først ser bare Ronny, for etter å ha meldt på Ronny ved steinen, stopper hun plutselig og "stuper" ned i lyngen. Så kommer hun inn med melding.
Godbitbelønning av to figuranter på en gang...det er vel himmelrike på jord for en flat

Det blir bare med den ene økta. Var jo ute i nesten 2 timer. Alle ble etterhvert så kalde og våte at vi bestemte oss for å reise hjem litt før kl 15.

Plutselig oppdager Ronny at bildørene hans, foran, er låst. Han kommer ikke inn i bilen
Hva og hvordan... ??? og nøklene står i tenningen...

Johannes finner en stålstreng og prøver å få opp låsen. Visste ikke at han hadde slike "innbruddstendenser"...
Ronny begynner å skru ned gitteret og må tilslutt ødelegge pakningen og ta vinduet ut. Vinduet inni lasterommet altså..som fører frem til kupeen.
Jammen godt det var litt verktøy i guttas biler...

Typisk at slike ting skjer når det er stygt vær og kaldt...(jeg stod engang, utelåst fra bilen, på Orrestranda, i snøstorm!!!)

Men vi kom oss da hjemover, til slutt

onsdag 23. april 2008

Melding og maur...

Trening i kveld på Dale. Nydelig vær, 15 grader, sol og litt vind - perfekt!!!
Men med sol og varme kommer også alle skogens "villdyr" ut... Ikke gaupe denne gang...men MAUR...
De var overalt. De var på bakken og i trærne... Da jeg gikk ut noen sporoppsøk for Johannes, hadde jeg plutselig armen FULL av pissemaur - æææææ.. IKKE gøy i det hele tatt!
Hva gjør de i trærne??? Dette var ikke flygemaur. Litt senere hadde jeg også maur på armen, krypende under vesten...
Nesten så jeg lengter til kulde og frost

Jeg ville rundere med Isi med fokus på "vanskelige meldinger".
Startet oppover midtlinja, roet ned med noen øvelser og belønning, før jeg sendte henne - funn - rett i lek.
Også rett i lek på neste funn, på andre siden.

Så skulle Isi melde på de neste funnene. Nina var gående og snakkende figurant : "Næmen for en fin hund" figurant
Isi meldte nesten før hun fikk sagt noe...

Ronny på neste skulle spise kjeks, og ikke la Isi få, men ha den fremme og spise når hun kom.
Hun enset nesten ikke at han spiste... ( ER det mulig...) selv om han sa at han tygget godt og "høylydt" slik at hun skulle bli distrahert.
Men Isi bare meldte i full fart... Ikke verst til å være et skikkelig matvrak :-)

Så på Nina igjen, hun skulle gi Isi flere godbiter, 5-6 stk, og så bli passiv.
Isi kom, spiste 5 godbiter, meldte raskt etterpå da Nina ble passiv - veldig bra!
Nå ble jeg faktisk litt imponert
De som kjenner Isi vet hvor matgal hun er.

Siste på Ronny. Nå skulle han tilfeldigvis "miste" litt av kjeksen han fremdeles spiste (hadde utstyrt han med fullkornkjeks med blåbær...).
Isi kom, spiste kjeksen han mistet og meldte så raskt og perfekt etterpå - flinka jentå!!!

søndag 20. april 2008

For en flott tur...

I dag kjørte jeg og søstera mi Gro, + hundene Maja og Isi, til Høgjæren for å gå tur i et område vi ikke har vært i før (og ja..der var en og annen orienteringspost...).
Det er alltid spennende med nytt terreng og her var det FLOTT!!!

Utsikten fra varden på Ulvarudlå. Her ses Bjerkreimsenderen laangt borte:



Stedet var Tjålandsfjella og Ulvarudlå. Et flott område nå før sauen slippes ut og vi hadde en fantastisk tur!!!

Vi var ute i 4,5 time og gikk ca 1,2 mil, i et fantastisk vær. Traff litt folk, men det var ikke mye, og hundene synes bare det er gøy å treffe folk. Det som kan bli litt problematisk er hvis Isi får ferten av "en matpakke" eller en grillpølse og løper avgårde før jeg får stanset henne...

Isi på toppen av Ulvarudlå :



Godt å bade litt:




Flere bilder fra turen finner du her.

Gratulere John og Odin

Med bestått fellesdekk. Nå var hele appellen i boks!
Lykke til med B ukas arbeid i Etne!!!


lørdag 19. april 2008

Øvelse i fantastisk vær!!!

Først, tusen takk til arrangørene av øvelsen (Johannes, Kristin T og Krissi) og til figurantene (Ritva, John, Gro, Ingar, og selvfølgelig Anne (Dokka), som stilte opp på øvelsen i dag!!!
Det var "B gjengen" (de 3 B godkjente) som hadde laget øvelse for "A gjengen"... (høres ut som rene gjengopprøret i Oslo...)
Våknet til et flott vær og gledet meg til å komme ut for å søke ;-)
Utsikten ned mot Flassavatnet var nydelig og det var skyfri himmel og SOL SOL SOL...hele dagen:


Det var 5 av A hundeførerne som deltok. Kl 09.50 kom telefonen. Jeg var utpekt (utskremt..) som OL og måtte varsle de andre HFèrne.
Kom meg raskt i bilen og fikk ringt de andre.
Oppmøte i Rauviga, nærmere bestemt i enden av Rauvigveien på Ålgård.
Ankom som førstemann og tok kontakt med "lensmann" Terkelsen, som kunne opplyse at det var en 29 år gammel, suicidal, dame som var savnet.
Begynte å ta ut teiger i et ganske begrenset område, og etterhvert kom de andre også og vi var igang.
Kaare, Paul og Aud var startet søk, mens jeg ventet på Sven Magnus. Vi skulle akuratt til å starte søk, da "lensmann" Terkelsen stopper meg og sier at de nå har fått melding om en annen leteaksjon også!!!
Jeg får stoppet Sven Magnus og kaller tilbake Aud.
Gir beskjed til Kaare og Paul om at de får ta seg av våre teiger også og at vi andre 3 kjører opp til Flassavatnet på Ålgård. De får komme etter når de har gjort funn av damen.
Det er Paul som finner den savnede Anne (Dokka) etter ca 2 - 2,5 time i søk.

Vi ankommer parkeringsplassen ved Flassavatnet og blir møtt av den "unge politiaspiranten" Bø. Han og en pårørende kunne fortelle oss at det var savnet 4 mennesker.
3 av de la ut på fisketur i går og var ikke kommet tilbake. Den fjerde var kona til en av de andre savna og hadde selv gått ut for å lete og var således også "savna" da ingen kom i kontakt med henne heller (og hun hadde med seg en golden retriever).

Planleggingen er i gang:



Vi delte området, som var stort, inn i 9 små teiger, og startet søket. Sven Magnus gikk rett opp til vannet og skulle søke ved vannkanten for om mulig å finne gjenstander der. Han skulle så starte oppe i den øverste (nordligste) teigen.
Jeg og Aud søkte først på hver vår side av traktorveien ned til vannet, etter mulige spor ut derfra, for så å gå til og søke i våre teiger.

Vi er i gang:



Jeg startet spor søket litt før kl 12.00 og etter et par hundre meter viste Isi interesse i et område. Hun dro ikke så veldig på akuratt, men jeg tok ingen sjanser, og beveget meg oppover der et stykke for å se om det kunne være "noe". Hun kom opp i en stor steinur og vi fortsatte litt til og opp på en liten topp. Der var det et gjerde og på baksiden noen høye skrenter. Fant ikke noe mer der oppe, men nå hadde sporlina til Isi kilt seg fast mellom/under en stein... det var siste delen av lina, ikke mye, ca 10 - 20 cm kanskje. Dro og dro..og dro... Fikk den f.... ikke løs.
Hva gjør jeg nå?
Kniven hadde jeg ikke med, tabbe... ;-(
Tenker å bare la lina bli igjen der oppe og hente den senere. Kommer så plutselig på at jeg har med saks i førstehjelpsveska - redda!
Får klippet over lina og fortsetter. Går nedover fra toppen og fortsetter sporsøket langs traktorveien. På vei ned holder jeg på å trø på en HOGGORM...
Isi må ha gått rett over den (grøss og gru...), men heldigvis oppdaget hun den ikke!

Kommer helt ned til vannet og går så bortover mot der teig 3 starter. Etter et lite stykke ser jeg et menneske med hund, langt borte. Klarer ikke å se hvem det er, og det er jo mange turfolk ute, men hadde heldigvis med kikkert. Ser da at det er en dame med en golden retriever.
(nå kjenner jeg jo igjen min egen søster... som var figurant for oss i dag). Prøvde å kjenne igjen et punkt der hun tydelig går forbi, for hun forsvinner raskt ut av syne.
Legger i vei bortover stien og på vei bortover, langs vannet, går jeg rett forbi en ny hoggorm. Denne var diger... Jeg snakket akuratt i sambandet og fortalte at jeg ikke søkte teig 3, enda, fordi jeg hadde hatt visuell kontakt med en av de savna. Tror det kom noen "gloser" på sambandet også, da jeg så hoggormen...

Etter en liten stund kom jeg bort dit jeg mente jeg hadde sett Gro. Tok på Isi sporlina og lot henne ta oppsøk fri. Hun løp bortover og fikk ferten av sporet. La i vei i full fart (det var jo ferskt) men jeg fikk etterhvert kallt henne inn og fikk tak i lina. Vi dro på bortover og etter en liten stund ser jeg Gro og Maja (goldenen) stå ca 20 -30 m fra meg. Isi er på vei bortover og jeg lurer på om hun vil melde nå når jeg er like bak. Maja og Isi hilser voldsomt på hverandre (de er jo nære bekjente) og Isi bare snur seg og ser på meg...
Jeg roper og hun kommer. Ber Gro sette seg på huk og sender så Isi bort en gang til. Nå tar hun bittet ;-)
Da jeg går bortover blir Gro helt "hysterisk". Hun spiller rollen sin utrolig godt, som veldig bekymret pårørende. Jeg skynder meg å binde Isi og får kastet til henne noen godbiter.
Må roe ned Gro, som helt hysterisk vil ut og lete etter "sin mann og sin datter".
Må fysisk trykke henne ned på en stein for å få henne i ro, og snakker med henne om at hun må være her. Jeg vet da at Sven Magnus har funnet en sekk og en jakke og klarer å oppholde henne litt når jeg forteller at det er funnet en jakke og sekk. Spør om hun kjenner igjen dette?
Får etterhvert kontakt med ko, og ønsker folk (røde kors) hit til å følge henne tilbake.
Det er ikke kommet andre søkemannskaper enda (røde kors el andre), så jeg må følge henne tilbake selv. Det er alt annet enn lett, for hun vil ut å lete...
Jeg må flire for meg selv. Hun spiller rollen sin som bekymret pårørende veldig godt.

For å gjøre en lang historie kort, så følges hun tilbake og jeg går deretter mot teig 3.
Paul og Kaare er også kommet frem til ko ved Flassavatnet, og ca kl 14.00 er alle 5 i søk i dette området.

Jeg og Isi søker oppover i teig 3, opp bratte bakker, rundt et vann og langs lyngheier. Det er et flott terreng her oppe, men det er kupert med mye bakker opp og ned.

Her er Isi i fint driv oppe på lyngheia i teig 3:



Isi mot toppen:



Er ikke helt ferdig med teig 3, da jeg hører at det er gjort observasjoner i teig 1.
Aud er på vei tilbake dit og jeg, som er nærmest av oss andre, bestemmer meg for å gå bort dit.

Vi skulle søke langs en høyspentlinje. Kom bort dit og så da Aud som var nesten ferdig med å søke nedover langs linja.
Plutselig hører jeg noe...Var det en fugl eller et rop?
Går raskt litt oppover og nå synes jeg tydelig det hørtes ut som rop. Aud, som er like nedenfor meg har også stoppet opp og ser i retning lyden.
Jeg begynner å gå oppover mot ei stor steinur. Stopper og lytter, roper, men hører ikke mer.
Vinden er veldig ugunstig fra der vi kommer fra. Det blåser oppover mot toppen. Jeg klatrer inn i ura og plutselig er Isi borte. Hun er borte en god stund og kommer så inn med melding bak meg...nedenifra... Hmm.. der er jo Aud, har hun meldt på henne?
Fomler fram påvisningslina, som selvfølgelig er en eneste stor vase, etter å ha ligget i lommen på vesten. Bruker litt tid her, mens jeg roper til Aud. Hun står like nedenfor meg.
Da lina er klar og jeg sier "vis" vil Isi nedover mot Aud.. Hmm.. hadde hun meldt på Aud, på avstand. De gjør jo ofte det, når de ser noen, spesiellt i slikt utilgjengelig terreng.

Akuratt da roper Aud, "Her er hun". Hun ligger like ved Aud (10 - 15 m)., og Odin står over henne og logrer. Sannsynligvis har Isi kjent ferten av Ritva, men pga at det var svært vanskelig å ta seg frem på de store steinblokkene, har hun meldt på avstand.
Godt teamwork av hundene. Isi melder og Odin påviser ;-)

Det tas frem en liten gult pipeand, som Isi etterhvert får tak i. Jeg er ikke klar over det og etter et par tygg, er pipedyret borte... (Sorry Odin).
Isi har da spist det... !!!
Håper hun rev det litt i stykker først...selv om det var en liten gul pipeand, så er det ikke bra med pipedyr i magen :-(
Klokken var nå blitt ca 17.00 og alle var funnet.
De to andre ble funnet av Sven Magnus og Kaare.

Jeg var ute i 5 timer og gikk ca 1,2 mil (gpsèn viste 9,3 km men da er ikke høydemeterene tatt med og de var det endel av).

Her er flere bilder.
Og her på NRH sine sider er enda flere bilder!

Odin og John tok fellesdekken og bestod den i dag!!! Gratulere!!!
Nå er fellesdekken i boks :-)

Fra debriefen på Lone Star:



Så var det tid for debrief og den tok vi på en liten koselig "kneipe" på Ålgård, ved Kongeparken.
Det var bestillt bord til oss og vi koste oss med god mat og herlig kald drikke (ja brus altså...).
Det smakte veldig godt og var en flott, sosial avslutning på en fantastisk fin dag!