mandag 30. april 2012

Gammelt spor med någe attåt...

Lørdag var det endelig tid for litt fjelltrening igjen. Nå er snøen borte fra heia i Bjerkreim og planen var å søke overvær/teigsøk.
Men i løpet av fredagen kom det en mail fra Hermann. Han skulle jammen meg gå seg en tur der nede fra fredag til lørdag og overnatte ute...  Så hvis noen ville, kunne han bli værende i leiren til et avtalt tidspunkt.
Jeg heiv meg på telefonen og avtalte at han ble værende i leiren sin til ca kl 11.00.

Så lørdag morgen, da snøkorna som dalte da jeg kom kjørende, var blåst bort... gjorde vi klar for sporoppsøk. Anders og Bosco ville bli med.
Jeg fikk fredag litt info om hvordan Hermann hadde tenkt å ta seg oppover i heia. Han hadde tenkt å gå oppover mot Merstadvatnet og videre innover og oppover mot Trollarinda.

Først prøvde jeg oppsøk fra bilen. Der var det grus og kort vegetasjon like ved, så det gikk ikke. Det var også hele 15-16 timer siden han var her. I tillegg hadde alle parkert i nærheten av bilen/stien så det var ikke akkuratt ideelt. Tok en sveip på oversiden av bilen og Isi viste interesse for stien oppover mot "runderingsløypa". Ikke akkuratt der vi trodde han ville gå, men man vet jo aldri...
Jeg ba Anders søke andre veien, stien og terrenget mot Merstadvatnet. Etter en stund med fram og tilbakegåing, uten egentlig å få noen god utgang, noen av oss, fikk Bosco overværet av en gjenstand på stien.
Så da visste vi han hadde gått oppover den. Bosco prøvde og Isi prøvde, men de fikk ikke spor oppover denne stien. Den er steinet og vi har nok heller ikke trent nok gamle spor på denne type sti...
Vi ble da enige om å gå på hver vår side av stien og se om vi fant der han hadde tatt ned mot Merstadvatnet.

Etter en liten stund fikk Isi noen små utslag fra stien og ned mot vannet. Det var så lite at jeg ble veldig i tvil. Var virkelig forholda her så vrine? Det blåste godt fredagen og var sol både fredag og lørdag, så kanskje det var veldig vanskelig?
Ivertfall så stemte retningen med våre forhåndsopplysninger, så vi måtte nesten bare følge på og se om det ble tydeligere etterhvert. Det ble det ikke. Isi jobbet veldig konsentrert på ei myr, rundt og rundt og rundt, men hun kom seg liksom ikke avgårde. Bosco og Andres sølte på tvers opp mot stien igjen uten å finne noe.

Nå ville Anders gi seg, men jeg og Isi fortsatte innover langs Merstadvatnet for om mulig å se om det gikk lettere eller om vi fant flere gjenstander. Dette skjedde ikke, så jeg tenkte at før vi gir oss helt, sender jeg en melding til Hermann. Og det var merkelig nok, dekning slik at han fikk meldingen og ringte meg.

Nå forstod jeg ivertfall hvorfor vi ikke kom noen vei nede ved vannet. Han hadde selvsagt ikke vært der... :-P   Fikk nye opplysninger om et skar og to snøfenner. Så skaret opp mot Trollarinda og begynte oppstigningen oppover dit. Kom helt mot toppen og fant snøfennene (som Hermann sa han hadde laget spor i...). Men her var ikke mye spor....???

Vi gikk helt opp og søkte på kryss og tvers der oppe uten resultat. Da kom jeg igjennom til Hermanns radio. Det viste seg at jeg igjen var på feil sted... Grrr...
Men nå var han like nedenfor der jeg var, men vinden stod fra meg og ned dit. Det så vi tydelig da Linus, hunden hans, kom tuslende mot oss.
Jeg ville da at Isi skulle få ham på overvær og tok en liten runde for å komme i posisjon ift vinden. Først fant vi sekken hans som Isi meldte fint på. Så fant hun Hermann og Linus. Hun meldte ikke med en gang der, men meldingen kom, men på avstand. Det gjør det ofte når hun ser det er hund med. Ok at hun melder på avstand da.


Hermann fortalte hvilket skar han hadde gått opp og at han hadde fulgt stien helt til den omtrent slutter.
Jeg fikk veldig lyst til å prøve å finne sporet igjen. Da ville jeg tydelig kunne se om det var forskjell i måten hun gikk på, sammenlignet med hva hun gjorde ved vannet. En annen ting var at nå var hun ganske sliten etter å ha gått sporoppsøk i flere kilometer ( 2 timer) i veldig ulendt og bratt terreng. Fin utfordring for oss begge å prøve å finne og gå et 18 timers gammelt og ukjent spor da.

Det var bare det, at det var jo ingen i slutten der lengre. Men Hermann hadde lagt ut flere gjenstander og den siste lå på toppen av ei snøfonn han hadde gått over. Da kunne jeg belønne gjenstandene skikkelig og så bare avbryte etter den siste. Som tenkt så gjort.

Når vi nå kom inn på "stien" gikk den raskt over til mer lyng/gress og da fikk Isi tak i ferten. Nå så jeg jo tydelig at hun hadde spor. Hun dro i lina og gikk framover hele tiden, ikke slik som tidligere der hun sirklet og kom innom meg innimellom.Hun dro på oppover stien og jeg var spent på om hun ville finne der Hermann hadde vinklet oppover.

Nå har Isi omsider funnet sporet:


Det gikk veldig bra, hun sirklet endel runder der vinkelen var, men fant så utganger oppover brattura :-))
Hun fant 2 gjenstander og den siste så jeg. Den lå nedi fotsporeet hans i snøen og hun gikk like forbi uten å få ferten av den. Jeg tok den opp og ropte på henne, kastet til henne gjenstanden og belønnet masse. Vi stoppet der siden det ikke var hverken flere gjenstander eller slutt.  Men det var en kjekk og nyttig erfaring dette. Nå hadde vi søkt i 3 timer og tuslet fornøyde nedover fra fjellet og mot bilen.

Her er en filmsnutt fra der Isi sirkler i vinkelen og til vi avslutter.
Det går bratt oppover så det var ikke like lett å få "fanget" Isi i linsa på mobilen...he..he.. 
Ser bare terrenget innimellom:



Da vi nærmet oss bilene fikk jeg tak i folk der og spurte om en kunne legge seg ut slik at Isi fikk et funn etter å ha søkt  i over 3 timer, samt at hun var på transportetappe mot bilen. Frode D var grei og la seg ut. Isi fant ham og meldte fint og fikk belønning. Grei "test"!

Isi på vei over myra for å finne "ekstrafiguranten":

Melding:


Etter en god pause, lunsj og litt figurering for de andre, var det tid for økt 2. Bjørn Erik og Hermann gikk opp på Merstadhaugen, bak hytta, for å gjemme seg. Jeg visste ikke hvor de var, men hadde avgrenset området, som vel var ca 250 x 350 m.

Begge figurantene ble funnet etter at Isi hadde jobbet skikkelig oppover hauger og over myrer. Det var på langt hold hun fikk begge, veldig bra. På første funn var hun borte i nesten 5 minutt før hun kom med melding, så der jobbet hun både lenge og vel. Hun fikk ferten tidlig i første oppoverbakke og forserte 3 hauger før hun fant Hermann.
Neste funn fikk vi raskt etterpå pga min taktiske vurdering av terrenget..he..he.. *klappe meg selv på skulderen*. Det gikk på å sjekke området vi allerede var i og var i nærheten av, siden vinden var gunstig,  før jeg ville gå tilbake og søke den andre delen jeg ikke tok, bak meg. Det svarte seg i dette tilfellet.


2 kommentarer:

Gro sa...

He he, åh det e tungt å gå spor ja.

Bra jobba Isi, kjekt å se film. ; )

Tone sa...

Ikke bakkene så gjorde at jeg pusta litt tungt...he..he.. det var det tunge kameraet vettu..., tungt å holde eine armen opp i lufta sånn :-)