Min motivasjon til å trene spor er selvsagt at hunden skal ha mulighet til å kunne finne en savnet person hvis spor blir aktuelt på en leteaksjon. Og spor etter savnede personer, er oftest eldre spor, fra 10 timer og oppover.
Jeg tror at spora vi legger for hundene våre må være så utfordrende (for hunden men også for hundefører) at det blir litt vanskelig. En ny vanskelighet i hvert spor. Eller flere for mer erfarne hunder. Tror mange legger ut spor som er for enkle for hunden. Det er jo gøy å lykkes, men er sjansen større for å lykkes hvis sporet er lett? Er ikke så sikker på det... Kanskje hundene da "slurver" mer? Kanskje hundene da oppfatter sporet så lett at de også kan bli opptatt av haresporet, luktflekken ol, for de finner jo sporet igjen, selv om de kobler ut innimellom? Vi (hunden og førerne) blir ivertfall ikke bedre til å gå spor, ved å ikke få utfordringer!
Noen hunder (eller hundeførere) takler ikke å miste sporet. Det bør man faktisk øve på, legg opp til feller som gjør at hunden mister sporet. Når den da finner det igjen etter 2 (eller 20 minutt) så har det skjedd en læring! Mye læring!!!
Jeg har faktisk lett etter et spor vi mistet, i over en time... og vi fant det igjen!!!! Gjett om det var MOTIVERENDE (for meg og helt sikkert for hunden). Da lærte jeg at man skal pokker ikke gi seg (før man absolutt må).
Det øker hundens (og førers) selvtillit å finne igjen sporet, hunden lærer seg å jobbe selvstendig og for å få det til MÅ ikke hundefører styre hunden på sporet (hvis sporet er lagt av en selv). Det krever litt selvkontroll, for det er jo såååå gøy å lykkes, men det er å gjøre seg selv (og hunden) en bjørnetjeneste. Man lærer også mye av å ikke alltid klare sporet.
Det kan også være en utfordring å stole på hunden...! Alle har vi vel vært "der" at vi tviler på om hunden går rett, og like etterpå finner den en gjenstand...
Jeg mener at vi må la "tvilen" komme hunden til gode! Det er den som i det hele tatt har mulighet til å vite hvor sporet går, så sant vi ikke sporer i snø. Begynner vi å tvile på hunden, og det tror jeg faktisk at hundene våre oppfatter, så vil hunden også begynne å tvile på seg selv.
Det er overhodet ikke farlig å la hunden mislykkes. Jeg mener faktisk at det er mye bedre å mislykkes/ikke finne slutten, enn å ikke stole på hunden. Hvis jeg f.eks stoler på hunden min og det viser seg at hun har gått av sporet og at vi ikke finner slutten, så er det mye mindre "skadelig", på lengre sikt, enn å ikke stole på hunden og f.eks dra hunden vekk fra sporet. Jeg vil altså mye heller at vi mislykkes enn at hunden skal oppfatte at jeg ikke stoler på henne.
Nok "jabb" for denne gang.
Så over til Isi sine spor i det siste:
Lørdag 31 mars skulle jeg dømme A prøver, men kjørte til Bråstein før prøven, for å legge ut spor. Når jeg må legge ut spor selv, gjør jeg det gjerne ekstra vanskelig. Bråstein er jo som kjent et turområde med mye folk og hunder, så her var sjansen stor for at vi skulle få krysninger. I tillegg har de også skoget her så der jeg gikk lå det mye trær og kvist og kvast på bakken. Sporet ble ca 700 m og lå i 5 timer. Jeg gikk inn mot sporet og Isi slo fint på det og valgte rett vei. Siden vi hadde "prosjekt oppsøk/velg rett vei" i fjor, har hun valgt rett vei stadig oftere. Jeg fører ikke statistikk lengre, slik jeg gjorde under prosjektet, men ser at den intensive treningen vi hadde da har gitt resultater, også på lang sikt :-)
Det er så lenge siden dette sporet ble gått at jeg ikke husker om vi fant alle gjenstandene, men jeg kunne ike se at Isi hadde noen problemer underveis, selv om vi krysset stier der folk går. Hun fant slutten ved myra. Det er jo litt spennende om slutten faktisk ligger der, når man går spor i beferdet område, men jeg dekker den til med grass/blader ol og tar alltid med noe annet å belønne med for sikkerhetsskyld. Har også begynt å henge opp ei sløyfe ved slutten slik at hvis belønningen er vekk (også på egne spor, det er nemlig ikke like lett å huske hvor man gikk...), så kan hun få belønning av meg.
Isi og jeg er gule på alle loggene:
Neste spor vi gikk var det også jeg som gikk ut. Første påskedag kjørte jeg til Sviland og la ut et og vi gikk det dagen etter, andre påskedag. Da hadde det ligget i 22 timer. Jeg gikk ned til startsløyfa og tok direkte oppsøk derfra.
Isi fant alle 4 gjenstandene og slutten. Det gikk veldig bra selv om det hadde regnet i bøtter og spann... Ser at gps`en viser noe feilmargin. Den gjør jo ofte det i tett skog. Det betyr nok litt at det er jeg som går med gps`en når Isi sporer og jeg kutter nok litt svinger osv for raskt å holde følge med henne. Jeg slipper jo lina og tar deretter raskeste vei mot henne igjen etterpå. I dette sporet sirklet hun litt ved en vinkel. Resten gikk flott! Når Isi sirkler slipper jeg lina, så det vises ikke på loggen - for da står jeg i ro...
Så var det sportrening onsdag 11 april. Jeg ville trene mer på eldre spor. Det er ikke alltid like lett å få andre til å være med utenom treningsdagene, men jeg tror at "selvlagte" gamle spor, er bedre enn færre/ingen gamle spor. Derfor er jeg overhodet ikke redd for å legge disse ut selv. Da kan jeg også teste ut ulike vanskeligheter og får da se hvordan hun reagerer. Men det må sies at man må ha mye selvkontroll når man skal gå egne spor. Man må ikke falle for fristelsen til å styre/hjelpe hunden mer enn, eller på annen måte enn man ville gjort når man ikke vet hvor sporet går.
Jeg var oppe på Dale tirsdag ettermiddag og la ut spor til Isi og et til Gro Elin og Storm.
Det gikk i runderingsløypa langs grusveien og jeg hadde også krysset og fulgt grusveien et stykke. Derfor kjørte jeg litt tidligere på trening, slik at runderingsløypa skulle være klar kl 18.00. Også denne gang satte jeg henne i søk ved sløyfa. Hun sleit litt i starten, virret endel. Det var kort vegetasjon her, kort gress og litt barnålbunn. Jeg stod i ro en stund ved sløyfa mens hun surra rundt. Det var rett før jeg ropte henne til meg for å roe/legge henne ned, da hun plutselig fikk sporadferd (nesen ned og at hun holder en retning). Jeg småløp etter, (noe sporloggen viser..) og Isi dro nå skikkelig avgårde. Hun fant ganske raskt en gjenstand. Over bekker, kanaler, rundt kampesteiner og over myrer. Da vi kom til grusveien, lot jeg Isi styre løpet. Slapp lina og hun surra rundt på begge sider av grusveien. Hun følger ikke 24 timers spor på grus...
Jeg gjorde som jeg ville ha gjort hvis jeg ikke visste retningen. Gikk først på ene siden og så på andre, før jeg ev ville gjøre det samme den andre retningen. Hun fant etterhvert akkuratt det stedet der jeg gikk ut, for jeg hang opp ei lita sløyfe der som jeg så da Isi gikk forbi den. Vi kom til slutten uten flere "krøll" selv om vi krysset stier og hadde endel vinkler.Sporet var ca 1 km og hadde ligget i 24 timer. Er fornøyd med jobben Isi gjorde.
Her fant Isi en gjenstand:
Det ble også tid til litt annen trening. Isi fikk 3 funn i og rundt de ulike bygga på Dale.
John var faktisk inni dette lille lekehuset. Isi hadde fin melding ved døra og stakk snuten inn gjennom de firkanta åpningene der, for å forsikire seg om at det var der han var.
Her har Isi funnet John som lå under trappa her. Jeg visste ikke hvor han var på noen av funna her.
Isi fant også Gro Elin nedi en kjellerhals. Jeg visste at hun var der. Glemte å ta bilde da...
Da treningen var ferdig kjørte John og jeg et lite stykke og la så ut spor for hverandre som skulle gås torsdagen. Vi fant et lite område hver og uten hodelykt... var det litt "skummelt". Men det ble da ivertfall noe å gjøre dagen etterpå. Veldig greit å få sjekket ut at det funker når man ikke er sporlegger selv.
Jeg kjørte dit torsdag og gikk sporet da det var blitt 20 timer gammelt.
Isi slo veldig fint på sporet helt fra starten/under sløyfa. Jeg stod og tok ut sporlina og Isi var i båndet, da hun tydelig viste at hun hadde ferten av sporet. Jeg slapp båndet og hun fortsatte litt før hun snudde. Jeg fikk på sporlina og hun tok oppover samme sted en gang til. Vi fant 2 av 3 gjenstander og slutten. Veldig bra. Sporet var ikke langt, ca 250 m.
Sporlogg kommer her håper jeg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar