Samling med Sørlandsgjengen

Denne helga har jeg vært instruktør for noen av sørlandsmedlemmene "våre"!
Samlingen var på Tjørn.

Det var veldig kjekt å bli kjent med dem. En trivelig gjeng, både hunder og folk.
Cecilie og blandingshunden Karo på hele 14 år, som runderte i meget rolig tempo, naturlig nok, men han fant figurantene og halset noen "gammelmannsbjeff" før han fikk kose seg med figuranten. Riktig flink var han, selv om han var stivbeint og nok sleit litt med terrenget der oppe (hvem gjør ikke det...??) Han fikk prøvd seg på både rundering, spor og teigsøk.
Eva og bullterrieren Nelly som, på tross av hva "mor" trodde, kunne lære både "hold fast" og "vise" . Det gikk bare bedre og bedre og Nelly tok dette utrolig kjapt :-) Stå på videre- dette klarer dere!
Shiba med fører Kent og "mor" Jannicke (eller var det Vibeke...? Jeg rota litt med navnet he..he..), som runderte til 10èr på lørdagen og som imponerte i sporet søndag! Dere gav virkelig alt og stod på. Trening, trening, trening, så er nok B godkjenningen i mål!
Og ikke minst så var alle veldig gode figuranter for hverandre. Veldig viktig, og et must for å få det beste utav hundene!!!

Bilder her.

------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg ankom fredag ettermiddag i flott vær, men det blåste "stikker og strå"...
Jeg var ute på en times tur før deltakerne ankom. Det blåste hvitt på Merstadvatnet, kuling fra øst...Brrr.. kaldt, selv om sola skinte :

Det er begynt å komme høstfarger i fjellet nå, riktig fint var det.
Isi poserer:

Flere bilder her.

Lørdag morgen. Det var overskyet og god vind, men mindre enn i går heldigvis. Sola kom også mer og mer frem utover dagen.

Etter at deltakerne hadde gjort unna første økta med rundering + melding/aporteringstrening fikk Isi også søke litt.
Første økta hadde hun en figurant som lå i enden av et vann. Jeg håpet at hun skulle få overvær på lang avstand og at vannet skulle være en hindring/ utfordring fordi hun ikke kunne følge ferten helt frem til figuranten, men at hun måtte løpe ut av fertsbildet i den retningen ferten kom fra.
Vi gikk opp fra veien og innover i terrenget i frisøk. Da vi var kommet opp i enden av vann nr 2 og hadde gått litt bortover stien der, fikk Isi en skikkelig markering. Hun vrengte seg ut til høyre og løp ut og oppover. Dette var mellom 5 - 600 m fra figuranten. Vi fulgte på. Hun mistet ferten og fant den igjen og jobbet bra på begge sider av vannet. Så dro hun ut av fertsonen og gikk på høyre siden av vannet. Hun løp helt i vannkanten og på andre siden fikk hun tak i ferten igjen og da var det bare 30 m opp til figuranten (Cecilie). Vellykka økt og kjempebra jobba av Isi!
Hun gikk også "rett i penalene" i dag ;-)

Økt 2 ville jeg ha figurantene oppe på to topper. Fikk første figurant (Eva) oppe på første topp som ligger langs veien. Isi slo på figuranten da hun var på vei opp skråningen mot vannet.
Etter å ha spist og kost seg fortsatte vi mot en topp like under Trollarinda. Her håpet jeg Isi skulle løpe opp på en høyde og der oppe få ferten av figuranten. Hun løp opp mot toppen av høyden og der mistet jeg henne ut av syne.
Da jeg kom opp dit ser jeg henne langt foran på vei opp mot figuranten på neste topp. Så hun har sannsynligvis fått ferten av Kent i det hun kom opp på den første toppen, perfekt!!!

Søndag. Atter en dag uten regn og goretexklærne ligger ubrukt i bagen, IGJEN!!! :-)

Jeg ønsket to figuranter som skulle gå sporet ut sammen. Kent og Jannicke gikk ut på andre siden av veien ift hytta, også kalt "sauhelvete"... Sporet var ca 1.5 km langt og det var ca 5.5 time gammelt da vi startet, og fullt av sau på alle kanter. Dette er utfordrende og vanskelig for både hund og fører (å lese hunden rett).

Oppsøket kunne gå begge veier og Isi sjekket ut i begge retninger før hun valgte en. Jeg fulgte på og sa at jeg så det var spor, men om det kunne være bakspor...??? Jeg hadde (selvsagt) en formening om at sporet gikk andre veien :-P
Men Isi hadde rett så det var godt jeg fulgte på. Nedover lyng og ur bar det. Rart at ikke beina brekker (mine altså...). Nede i "saueland" fikk hun noen sportap men hun jobber og jobber og finner sporet igjen. Da vi var kommet nesten ned til det lille saueskuret stod det plutselig en hel flokk sauer like foran oss i den retningen sporet gikk. Jeg antok at vi ville drive sauene foran
oss i sporet og valgte å gå i en bue rundt sauene og komme inn foran dem og der søke etter sporet igjen.
Det gikk greit. Sauene stod i ro og Isi fant sporet igjen på andre siden. Hun jobbet seg sakte videre. Det er utrolig mye sau der nede, så det tar tid.

Der hun sirklet mye for å finne sporet igjen, slapp jeg lina slik at hun fikk jobbe i fred. Hun sirkler og søker bra og ofte i ring rundt meg. Sauene stod ganske nært noen ganger da jeg "måtte" slippe lina, men hun er så konsentrert om å finne igjen sporet eller å følge sporet at hun enser hverken sauen eller deres "herlige" etterlatenskaper....
Når det ser ut som om hun igjen er på spor, kaller jeg henne inn. Slipper henne så avgårde igjen, mens jeg holder i lina. Hvis hun igjen velger samme retning er jeg rimelig sikker på at hun går spor. Dette føler jeg sikrer litt ift om hun er på sporet eller ei.

Jannicke og Kent hadde ikke hele tiden gått ved/bak hverandre og de sa det så ut som om Isi flest ganger, der de skilte lag eller lagde "feller", der fulgte Isi Jannicke sitt spor. Syntes også hun dro veldig hardt i lina selv om sporet var over 5 timer. Mulig at det var pga at det var dobbelt tråkk/spor = mer fert enn hvis bare en person har gått sporet?
Ute på myra gikk det lettere fordi det går mindre sau her og hun hadde nå god driv og fant greit slutten :-)
Vi brukte 45 minutt fra start til mål.

Til å ha hatt endel sportap pga masse kryssning av sauespor, så synes jeg sporloggen ser veldig bra ut. Men jeg står ofte i ro når Isi har mistet sporet og mens hun søker etter det. Hadde GPSèn hengt på henne, eller hvis jeg hadde fulgt etter henne hele tiden mens hun leter etter sporet, så ville nok sporloggen sett annerledes ut... ;-)
Fordelen med å stå i ro når hun mister sporet, er at da er sporet "rett i nærheten" fra der jeg er. Begynner jeg å "vandere" rundt etter Isi kan vi jo faktisk fjerne oss mer og mer fra sporet og det kan være vanskeligere å finne igjen.
Nå er heldigvis Isi lett å lese (det har vi trent ganske mye på) når hun er gått av sporet og hun kommer når jeg roper på henne (må også trenes på), selv om hun da har funnet igjen sporet, og det hjelper jo :-)

Sporlegger lilla, Mitt spor er rødt: