Onsdag kveld var det trening på Dale.
Jeg sluttet tidlig på jobb og siden været var såååå nydelig, bestemte jeg meg for å dra til Dale rett etter jobb, kunne kombinere tur/sporlegging og litt julehandling.... Var fremme ca 14.30. Det var sol og flott, et par plussgrader kanskje, men frost og kaldt i bakken og vindstille. Jeg skulle legge ut to spor som skulle tas senere, et til Kristin T og et til meg selv.
Jeg tok Isi med, så fikk hun seg en god tur også. Vi brukte vel ca 1,5 time på å legge ut de to sporene.
En fin ettermiddag. Sola lyser på toppene:
Da jeg var ferdig med sporene var klokka blitt 16.00. Jeg kjørte til Maxi og handlet litt julegaver og slikt en times tid og var tilbake på Dale igjen litt over 17.00. Hadde da snakket med Kristin T og avtalt at jeg skulle gå til en topp et stykke borte og sitte en stund på lyttepost før hun kom, sånn litt over 18.00.
Pakket med meg jervenduken og Isi sin "pose". Tenkte å prøve denne ute i et søk denne gangen, det har jeg ikke prøvde før.
Jeg startet opp nedover grusveien mot stranda. Isi fikk rundere tomt nedover, ca 300 m. Da vi kom fram til toppen "stappet" jeg Isi oppi posen og satte meg selv oppi jervenduken... Isi var veldig rolig, og hun satt og fulgte med ut i terrenget. Jeg visste ikke helt hvor Kristin ville komme inn fra, men jeg satte meg litt til høyre for der jeg regnet med at hun ville komme inn. Området bortover her bruker vi lite til trening, så vi er ikke så godt kjent her.
Så satt vi der da.... Isi klynket litt, men roet seg fort når jeg bare satt stille og så utover. Jeg satt ganske nært henne , slik at jeg ville oppdage når hun reagerte på ev lyder. Innimellom blåste jeg i fløyta. Så at da ble Isi ekstra oppmerksom. Har jo prøvd tidligere å blåse og like etterpå kommer det et rop. Tror nok det har gjort at hun skjærper sansene nå, når jeg blåste.
Etter å ha sittet i ca 45 minutter får Isi en sterk markering mot venstre. Jeg ser hun reagerer og nistirrer mot venstre. Da oppdager jeg også et lys et stykke borte. Nå var jo saken den at vi satt godt og varmt inni jervenposene, så vi måtte først ut av disse. Det er jo en veldig reell situasjon, at vi sitter inni disse når det er kaldt.Fint å få prøvd slik det sannsynligvis vil være på en reell aksjon. Isi hadde nå mistet fokus utover. Jeg stilte henne opp med en gang vi var ute av posene. Kunne ikke se noen markering nå, så ingen lys, hørte ingenting... Da blåste jeg i fløyta og et svakt rop om hjelp hørtes. Da ville Isi avgårde ja...Hun for som en rakett nedover i mørket.
Jeg ventet, og begynte så smått å rydde jervendukene nedi sekken. Da Isi kom tilbake med melding, ville jeg at hun måtte vente litt før hun fikk gå på påvisning.
Man må jo passe på å få med seg alt "pikkpakk" før man forlater stedet... Brukte litt tid på å få dukene nedi sekken, vanter på, og så var vi klar.
Isi dro meg nedover glatte berg (takk og pris for piggsålene...) og over/under nedblåste trær. Jeg "trynte" en gang og sekken for av og rett på Isi... "konk"..hørte jeg. Heldigvis er skallen til Isi ganske tykk..Hun ville bare løpe videre, men nå holdt jeg godt igjen - vi får ta dette i mitt tempo ja.
Til slutt kom vi frem til Kristin og Isi fikk spise og leke med grisen ("øøøhhh grisen" eller "oink grisen" som noen kaller den..), som hun nå har begynt å synes er skikkelig KUL. Det er den rosa tingen hun har i munnen:
Litt senere skulle sporet gåes. Det hadde da ligget i nesten 5 timer. Det var blitt mye kaldere nå og da er det et styr med vanter, belønning, gjenstander osv... Det går alltid litt tid å ta av vantene, belønne, ta på vantene igjen...alt mens Isi helst bare vil "koste" avgårde.
Men fint for Isi å få trene på å vente litt etter belønningen, før hun igjen får gå. Sporet var ca 1.7 km langt og det gikk veldig bra.
Det var endel terrengskifter, bla høyt gress, barnåler, marker der det går dyr om sommeren, over/langs grusveier, krøtterveien, bekker og gjerder. Hun fant 5 av 6 gjenstander og slutten.
Flere bilder her og her.
Pakket med meg jervenduken og Isi sin "pose". Tenkte å prøve denne ute i et søk denne gangen, det har jeg ikke prøvde før.
Jeg startet opp nedover grusveien mot stranda. Isi fikk rundere tomt nedover, ca 300 m. Da vi kom fram til toppen "stappet" jeg Isi oppi posen og satte meg selv oppi jervenduken... Isi var veldig rolig, og hun satt og fulgte med ut i terrenget. Jeg visste ikke helt hvor Kristin ville komme inn fra, men jeg satte meg litt til høyre for der jeg regnet med at hun ville komme inn. Området bortover her bruker vi lite til trening, så vi er ikke så godt kjent her.
Isi sitter på post:
Så satt vi der da.... Isi klynket litt, men roet seg fort når jeg bare satt stille og så utover. Jeg satt ganske nært henne , slik at jeg ville oppdage når hun reagerte på ev lyder. Innimellom blåste jeg i fløyta. Så at da ble Isi ekstra oppmerksom. Har jo prøvd tidligere å blåse og like etterpå kommer det et rop. Tror nok det har gjort at hun skjærper sansene nå, når jeg blåste.
Etter å ha sittet i ca 45 minutter får Isi en sterk markering mot venstre. Jeg ser hun reagerer og nistirrer mot venstre. Da oppdager jeg også et lys et stykke borte. Nå var jo saken den at vi satt godt og varmt inni jervenposene, så vi måtte først ut av disse. Det er jo en veldig reell situasjon, at vi sitter inni disse når det er kaldt.Fint å få prøvd slik det sannsynligvis vil være på en reell aksjon. Isi hadde nå mistet fokus utover. Jeg stilte henne opp med en gang vi var ute av posene. Kunne ikke se noen markering nå, så ingen lys, hørte ingenting... Da blåste jeg i fløyta og et svakt rop om hjelp hørtes. Da ville Isi avgårde ja...Hun for som en rakett nedover i mørket.
Jeg ventet, og begynte så smått å rydde jervendukene nedi sekken. Da Isi kom tilbake med melding, ville jeg at hun måtte vente litt før hun fikk gå på påvisning.
Man må jo passe på å få med seg alt "pikkpakk" før man forlater stedet... Brukte litt tid på å få dukene nedi sekken, vanter på, og så var vi klar.
Isi dro meg nedover glatte berg (takk og pris for piggsålene...) og over/under nedblåste trær. Jeg "trynte" en gang og sekken for av og rett på Isi... "konk"..hørte jeg. Heldigvis er skallen til Isi ganske tykk..Hun ville bare løpe videre, men nå holdt jeg godt igjen - vi får ta dette i mitt tempo ja.
Til slutt kom vi frem til Kristin og Isi fikk spise og leke med grisen ("øøøhhh grisen" eller "oink grisen" som noen kaller den..), som hun nå har begynt å synes er skikkelig KUL. Det er den rosa tingen hun har i munnen:
Litt senere skulle sporet gåes. Det hadde da ligget i nesten 5 timer. Det var blitt mye kaldere nå og da er det et styr med vanter, belønning, gjenstander osv... Det går alltid litt tid å ta av vantene, belønne, ta på vantene igjen...alt mens Isi helst bare vil "koste" avgårde.
Men fint for Isi å få trene på å vente litt etter belønningen, før hun igjen får gå. Sporet var ca 1.7 km langt og det gikk veldig bra.
Det var endel terrengskifter, bla høyt gress, barnåler, marker der det går dyr om sommeren, over/langs grusveier, krøtterveien, bekker og gjerder. Hun fant 5 av 6 gjenstander og slutten.
Flere bilder her og her.
Her er sporloggen:
2 kommentarer:
Må le! Ser for meg deg etter Isi nedover og tryning i bekkmørtna på glatta. Det er sannelig godt at disse bruksbikkjene våre står for en støyt og at figurantdrifta er så sterk! :-)
Ha..ha.. ja de tåler en støyt :-)
Og, du vet, det var jo ikke noen myk sekk hun fikk i skallen, det var stolsekken...
Det morsomste var faktisk da jeg holdt på å få jervenduken oppi sekken med en lett trippende Isi rundt beina, oppå jervenduken, over sekken... Måtte tilslutt surre påvisningslina rundt foten og trø på den.
Men kjekt å prøve noe slikt - anbefales!
Greit oså å vite at hun ikke hadde mistet fokus da vi omsider var klar for påvisningen...
Legg inn en kommentar