lørdag 14. februar 2009

Fin dag på Dale



Vi var 6 stk på Dale i dag i flott, kaldt vintervær. Det var 6 - 7 kuldegrader fra morgenen av, men temperaturen steg til ca 0 grader i løpet av dagen. Det gjorde også min kroppstemperatur (ja, steg altså...) imens, og etter jeg var ferdig med sporet Aud la til meg...
Sola var også innom en tur, men det var mest overskyet og lite vind.

Først la vi ut sporene og jeg laget en ukjent sporoppgave til Ghita. Var også med når hun løste oppgaven. Og endelig husket jeg å ta med kameraet...

Her gjør Ghita klar Tara for spor:


Tara slo på en caps som hang i et tre og nå tar Ghita bilde av den og sender til Ko (Paul) for å få bekreftet el avkreftet om det er den savnedes sin:


Søk helt nede ved Gandsfjorden.En utfordring når det ses flere fotavtrykk i området:


Det er viktig med slike ukjente oppgaver og jeg tror Ghita fikk "kjørt seg" litt ift endel utfordringer.
Men det er slik vi blir bedre og man lærer mer av slike opplegg, enn av en helt vanlig sportrening. De "ordinære spora eller utfordringene" møter vi i hvertfall sjelden på en leteaksjon. Som Paul sa: "Det er mye verre/vanskeligere in real life".

Etterpå var det tid for lunsj.

Etterpå ville jeg gå Isi sitt spor, det er kaldt å vente... Klokka var da 14.00 og sporet hadde ligget i nesten 4 timer. Aud viste meg sløyfa som var starten. Tok på Isi sporlina, men lot henne løpe løs ned til sløyfa og finne retningen. Hun gikk litt begge veier, men valgte så å gå til høyre. Jeg fulgte etter. Hun brukte litt tid her (bare 15 -20 m fra sløyfa) men kom seg avgårde. Der det var snø, så jeg fotsporene, men flere steder var det nesten bart, spesielt inni skogen. Etterhvert startet "klatringen", ivertfall så gikk det oppover... Jeg hadde en mistanke om at jeg ville bli god og varm, for jeg var ved bilene da Aud kom tilbake og hun så veldig varm ut. Hadde derfor tatt av mellomlaget, og underveis i sporet "føyk" også jakken av, for det ble varmt ja. For de som er kjent i området gikk sporet på høyresiden av grusveien ned mot stranda. Dvs det gikk oppe i skråningen mot fjellet. Skikkelig ulendt, masse trær, nedfallstrær, steiner, store steiner og steinurer. Heldigvis hadde jeg piggsåler under fjellskoene, og heldigvis tok jeg på fjellskoa i dag og ikke de myke selskinnsskoene... Da hadde nok anklene mine blitt mørbanket.



Nå gikk det ganske greit, men måtte slippe lina mange ganger, spesielt ned og over de mange steinurene. Vi kom ned til den røde T merkede stien et stykke ovenfor stranda. Sporet fortsatte over stien og over i haugene på andre siden. En runde oppi skogen og opp på haugen der det er ei lita "hytte". Her var det flere spor rundt omkring og her var eneste stedet Isi brukte litt tid på å finne sporet. Omsider gikk hun ned igjen samme vei/sti hun var kommet opp, og akuratt det var det Aud hadde gjort :-)
Så fortsatte det langs stien nedover mot stranda. Så flere fotspor her også men Isi holdt da både en jevn retning og fart. Nede ved stranda gikk sporet igjen over den rødemerkede T stien og over på andre siden igjen. Så fortsatte det oppover mot bilene igjen. Isi fant slutten, som bare lå ca 10 m fra grusveien, like ved der bekken kommer ned, ca 200 m fra starten. Vi fant også 9 av 10 el 11 gjenstander, selv om Isi spiste den ene....Hun er råsulten etter å ha fastet pga oppkast!


Kjekt spor med litt utfordringer underveis. Sporet var ifølge GPSèn 2.5 km og vi brukte 1 time og 5 minutt, og da er etpar små pauser inkludert :-)

Her er sporloggen. Grønn farge er sporlegger Aud:


Flere sporbilder her.

Litt senere ba jeg Kaare gå opp i steinura ovenfor marka.
Jeg gikk nede på marka og Isi løp løs. I enden av marka får hun ferten av Kaare og løper inn i steinura. Hun forsvinner for meg.

Isi løper oppover og inn i ura i bakgrunnen:


Her er Isi godt på vei inn i steinura, ca midt i bildet:



Jeg beveger meg i den retningen hun løp. Etter en stund kommer hun ned igjen og møter meg på vei inn i ura. Hun løper ivrig foran og viser vei. Jeg ser hun har ferten av Kaare og så ser jeg kjeledressen hans ved en stor stein. Det er ikke ofte Isi sliter i steinurene, men her sliter hun med å ta seg helt inntil Kaare - god trening dette:


Oppi ura her sleit Isi skikkelig med å ta seg frem. Det var svært glatt, med snø og is på steinene, store stein med dype hull imellom. Jeg sleit sjøl... Men jeg fikk gitt Isi en dytt opp og etter litt kom hun seg helt inntil Kaare. Hun fikk direkte belønning - fiskepudding.

Endelig helt fremme hos Kaare:



Veldig fornøyd med at hun ikke tar bittet der hun tydelig kjenner fert, men ikke klarer å ta seg helt inntil. Tidligere har hun ofte tatt bittet i lignende situasjoner, noe som forsåvidt er greit nok, men jeg syntes at hvis hun faktisk tok seg helt inntil figuranten på dette underlaget, skulle hun få "godt betalt"!
Helt tydelig at all treningen det siste halve året, med å la henne gå, stort sett alltid, i direkte belønning, har gjort henne mindre fokusert på bittet i slike tilfeller som dette også. Samtidig så tester jeg innimellom at meldingen sitter (både på gjenstander og figuranter) og det gjør den, 100%, selv om hun har gått rett i belønning i 98% av funna!

Enda flere bilder fra Dale her.

2 kommentarer:

Tyewed sa...

Takk for opplegget Tone, Det var veldig lærerikt!

Tone sa...

Det var bra du syntes det Ghita.

Her kommer en dobbelposting - jeg har lagt inn samme info på Ghita sin side... (litt tillegg her som jeg kom på nå... :-)

Ang. det med flere spor i et område osv. Vi snakket jo om det på lørdag, men for andre...:

Selv om det er øvelse eller et praktisk opplegg, så tenk deg at dette er en reell leteaksjon. Hva må man da gjøre? Det må trenes på.

Da er det bl.a.viktig at man samarbeider med de andre hjelpemannskapene(kommer tilbake til det).
Det er ikke sikkert at det er riktig å ta det første og beste sporet hunden kommer over, å følge det.
Man må jo også vurdere om spor da er en effektiv måte å søke på?
Er det ikke for mange spor,så ville jeg tatt en vurdering, hvor er det mest sannsynlig at vedkommende er gått. Man kan også ta den vurderingen med ko/fagleder hund. Det kommer litt an på situasjonen, hvem er savnet, skulle vedkommende noe spesielt, et mål med turen osv.
I ditt tilfelle var personen sett gående nedover grusveien. Og da er det nok gunstig å prøve med et sporoppsøk på begge sidedr av grusveien i første omgang for å kartlegge om man finner noen spor og om det er flere spor i området.
Hvis man finner flere spor, ville jeg ha markert de med sløyfer.
Man gir beskjed til ko om f.eks kartreferanser el hvor sløyfene er. Er det f.eks flere hunder som kan ta de, ev spor i snø kan følges av folk også.Man gir beskjed om hvilket spor man følger, ivertfall hvis man skal ha andre mannskaper til å følge de andre sporene.
Så velger man det mest sannsynlige sporet og følger det.
Hvis de pårørende vet noe om skotype og størrelse (lurt å spørre om, og spør om politiet kan finne det ut), så kan man i noen tilfeller få hjelp hvis det er sporsnø, søle ol. med fotavtrykk i.

Hvis mulig ta bilde av fotavtrykk og send til ko. Ivertfall så har du et bilde selv og kan innimellom sjekke at det er det samme sporet du følger.
Går sporet ned til sjøen (eller et vann) og hunden ikke går videre, meld fra. Selv om du er usikker på om det var rett spor... La andre komme og undersøke stedet grundigere (fotmannskaper, båt,dykkere) eller la andre (ko) i det minste ta avgjørelsen om at det ikke skal gjøres...
Folk langs veien (jmf tømmerhoggeren på lørdag), kan ha veldig viktig informasjon. Må alltid spørres!!!! Om ikke annet, så om han ev også hadde vært ute i terrenget og hvor det i tilfelle var. Tara slo ganske sikkert på noen av hans spor også.
Er det hus i området skal man sjekke der også, om de har sett el hørt noe i det aktuelle tidsrommet.
Jeg reddet livet til ei dame (i 2001) fordi jeg spurte i hvert et hus og i et av husa hadde de viktig info som gjorde at dama ble funnet like før mørket kom og like før aksjonen skulle "ta kvelden".
Vi hundeførere er minst like viktige, ja langt viktigere, i noen tilfeller/situasjoner, som hundene. Hundene er bare et "redskap" som effektiviserer søket.

Om man ikke akuratt gjør alt dette på en øvelse, så si til deg selv eller andre medhjelpere/observartører at det "har du nå gjort"...
Det er viktige rutiner dette også og det man gjør på trening/øvelser, gjør man også i en stresset situasjon på leteaksjon.
Glemmer man det på øvelser/trening, så er sjansen større for at man glemmer det den dagen et liv kanskje avhenger av at man gjør jobben grundig nok.