Søk fra båt

I dag har vi trent på søk fra båt i Edlandsvatnet ved Ålgård. John hadde lånt en stor gummibåt fra Norsk folkehjelp - takk til dem, og han fungerte som båtfører store deler av dagen, bortsett fra når han søkte fra båten med Odin. Han hadde også jobben med å hente og kjøre båten både frem og tilbake - takk for god innsats John!

Det hender, på leteaksjoner, at i våre teiger kan det være en ulendt og/eller bratt strandlinje eller at det er fralandsvind. Da er det gunstig å føre en båt med en hundeekvipasje i, sakte opp mot vinden og dermed søke av den delen av land man ikke får søkt av grundig nok ved å gå på land. Hundene skal da reagere/markere på fert fra land (eller eventuelt fra sjøen). I dag trente vi på at figuranten lå inne på land. Hundene må da reagere/markere på fert mens de er i båten for så å bli satt i land for å finne den savnede.

Dette var en trening som ble tilbudt de A godkjente ekvipasjene i vårt distrikt (+ de som har bestått A ukas arbeid og som vi håper består A godkjenningen i løpet av året).

Først måtte vi teste ut de "nye" redningsvestene som alle hundeførerne har fått låne fra dioet. Har bare såvidt hatt dem på tidligere og når vi først fikk festet dem skikkelig, så var de helt ok å ha på seg. Også flere av hundene hadde på seg redningsvester. Mest for å få trene på å ha dem på, for det blåste ikke så mye at det kunne være noen fare, men vi kjørte jo et stykke ut til halvøya, og hvis noe "gikk galt midtfjords" så kunne det være greit å ha vest på hunden også.
Hunderedningsvestene er laget slik at de gjør det litt verre for hundene å melde pga en tykk reim/sele rundt brystet/under halsen. Jeg hadde testet ut vesten på Isi tidligere, i et frittsøk på land, og visste at hun ville streve med bittet hvis det hang i normal posisjon. Derfor løsnet jeg bittet ganske mye, slik at det hang løsere rundt halsen.

Krissi på sin første trening som A godkjent hundefører. Her hjelper hun Kristin med å få strammet redningsvesten riktig:

Så ble Paul lagt ut som figurant på ei halvøy uti Edlandsvatnet. Vi tok hver vår tur i båten og alle fikk to økter hver.

Isi har vært i båt hver sommer, så selve båtturen var ikke noe nytt. Men søk fra båt har hun ikke prøvd tidligere. Jeg gjorde det en gang på hovedkurs/A treningslag, med gamlehunden, Pia, så jeg hadde en slags formening om hva som ville skje, men visste ikke hvordan Isi ville reagere.

Her benket vi oss til med utsikt mot Edlandsvatnet. Flytebrygga lå like nedenfor her og heldigvis var det flere store trær her, så vi satt godt i ly for regnbygene som kom innimellom. Det var en meget avslappende trening i dag, mest venting på tur, men skikkelig artig å prøve noe vi vanligvis ikke gjør:


Først kjørte vi "full speed" bortover mot halvøya. Da vi nærmet oss gikk båten i sakte fart og Isi startet med en gang å være i lufta. Min oppgave var da å se kun på henne, for å se om jeg kunne se noen form for forandring når hun fikk ferten. Det blir omtrent som på lyttepost, der man også må følge med på hunden hele tiden.
Først fikk hun ferten fra noe på en gård/hus et stykke borte. Hun liksom reiste hodet og været ut i lufta. Når vi beveger oss med båt så er man jo raskere ute av fertsbildet enn hvis vi går på land i fritt søk. Så hvis hunden markere slik så må man ta en tur til forbi, gjerne noe nærmere og se om man får flere markeringer. Nå visste vi jo at det ikke var noen figurant der, så vi kjørte videre.

Isi værer opp mot vinden, noen her...?:

Da vi nærmet oss halvøya var det helt tydelig å se på Isi når hun slo på ferten av figuranten. Hodet fòr i retning mot land og hun reiste seg opp i stående stilling. Jeg ba John om å kjøre en gang til forbi, nå fra andre kanten, for å se om hun fikk en markering til på samme sted.

Det fikk hun, sterkere denne gangen, for vi var nærmere land. Hun begynte å pipe og ville opp å stå på siden/kanten av båten. Jeg fulgte med på hodet/kroppren foran, men John gjorde meg også oppmerksom på at hun begynte å vifte med halen også. Jeg fikk John til å sette kursen inn mot land.

Isi hoppet raskt i land og føyk inn i buskene. Like etter kom hun med melding. Jeg var såvidt komt på land og det var glatte steiner og mye vann i myra, så det var litt plundrete der. Fikk ivertfall sagt "vis mann" til Isi og håpet at Paul hørte meg. For lina mi lå pent igjen i bunnen av båten...
Paul sa at hun faktisk hadde meldt på redningsvesten hans, samt noen andre ting, sekk ol som hang i et tre. Han lå inni en jervenduk og hun strøk like forbi ham og oppdaget ham først da hun hadde snudd for å returnere med meldingen. Det viser bare at det var lite vind her hvor figuranten lå, mens det ute på vannet var mye bedre forhold for å oppdage ham.

Den vinden/ferten som var et stykke utpå vannet fortalte nok hundene noe om retningen inne på land, samt at det faktisk var noen der. Vannet var nemlig blikkstille her like inntil land. Da blir det viktig å søke der ute hvor man ser det er vind/bølger.

Isi får belønning av Paul:

På vei tilbake, Isi godt fornøyd med pipedyret i munnen:

På vei tilbake. Isi har pipedyret i munnen og bare halen stikker ut:

Andre økta var Sylvelin figurant. Nå fikk vi ikke vite hvor figuranten var og John kjørte sakte foran halvøya. Isi markerte tydelig også denne gangen. Hun liksom stoppet opp/frøs i posisjonen og da båten beveget seg/svingte flyttet hun på seg for å holde på ferten lengst mulig. Hun peip også denne gangen, så det er nok et ganske sikkert tegn/markering. Jeg fortalte John hvor jeg trodde figuranten var og han kjørte inn mot land.
Isi hoppet fort på land da vi kom inntil og visste akuratt hvor hun skulle, selv om det også denne gangen var blikkstille på vannet her inne. Kom tilbake med melding og fikk påvise. Denne gangen husket jeg på å legge lina i lommen, men trengte ikke ta den på for Sylvelin lå bare 10 meter fra vannkanten.
Dette var en artig trening som vi skal gjenta i oktober :-)

Redningshunden Snuppa, som har konvertert til apporterende "ande-rottis":

Flere bilder her.