En nydelig søndagstur med en "happy ending"...

I dag møtte vi Gro og Annette på Dale. Det var mye mildere enn tidligere, når begynte forresten minus 7 grader å bli mildt her...!!?
Uansett, merket godt at sprengkulden hadde sluppet taket og det var deilig å være ute i 4 timer!

Vi gikk opp bakkene til Dalevann og ble gode og varmt til tross for kuldegradene:

Dalevann var selvfølgelig helt is/snødekt. I romjula, da jeg og Gro var her, turde vi ikke gå utpå... men nå så vi flere folk her. Men det er alltid litt "skummelt" å gå på vannet... men to turgåere sa det var helt trygt. Vi var utpå vannet en stund, tok litt bilder mm.

Isi (nederst til venstre) lurer på hva jeg gjør:

Så begynte vi oppstigningen i skaret. Her var "snøstien" litt mer løs og vi balet litt med å komme oss oppover. Vel oppe var vi varme i trøya og da gjorde det ikke noe at sola var bak haugen. Vi tok en liten pause der oppe, godt med kakao og sjokolade :-)

Vi bakser oss vei oppover mot skaret, her var mye løssnø og tungt å gå:

Godt med noe varmt i kroppen:
(Synes visst Isi også, som slikker oppi koppen til Annette)

Vi traff også en famile på 4, mens vi satt der og nøt utsikten og sjokoladen. To små barn og to voksne. Vi var ganske imponert over barna, den yngste sikkert ikke mer enn 4-5 år. Det var mye snø der oppe, og "snøstien" var ikke akkuratt lett å ta seg fram på. Men de giret på opp bakken, sikkert glade for våre "heiarop" og forsvant opp på en liten topp litt utenfor stien.

Vi balet og sklei oss nedover mot myra og videre nedover mot fjorden. Nydelig utsikt her, mot både Stavanger og Sandnes:



Så startet den bratte stigningen nedover. Gikk ganske greit, selv med mye løssnø og litt småglatt her og der. Det skumleste var der snøen lå oppå huller i steinura under oss. Sank noen ganger helt til knes og vel så det.

Nedenfor bakken og utav skogen, ventet oss et nydelig syn. En flott solnedgang!!!
Alle dro frem fotoapparatene, det var rene papparratzi-stemningen der ei stund...he..he..:

Her er sola på vei ned:

To minutt senere var den forsvunnet i horisonten:

Noen steder langs fjorden er det hengt opp tau for å bedre fremkommeligheten. Her er Gro på vei oppover et "stupbratt" parti:

Så, etter nesten 4 timers deilig tur, var vi ved bilene igjen. Klokka var nå nesten 5 og det var ganske mørkt. Vi la merke til at bilen, til familien vi møtte, enda stod på parkeringsplassen.
Hmm.... det var rart at de ikke var nede enda. Vi møtte dem i 14.30 tiden rett ovenfor Dalevann, og det var nå 3 timer siden.
Vi pratet litt og drakk opp kakaoen og klokka nærmet seg 17.30. Enda ingen familie.
Vi sjekket for sikkerhetsskyld at det var en bil med barneseter og det var det. Annette hadde også sett dem da de parkerte der.
Vi gikk litt i enden av fotballmarka og lyttet og kikket etter lys. Ingenting.... Vi ble mer og mer bekymra, og vi syntes alle det var dumt å kjøre derfra uten å vite at de hadde det ok.
Jeg foreslo at vi tok bilnummeret og ringte politiet. De kunne da sikkert finne ut eier av bilen og dermed også finne mobilnummeret. Som tenkt så gjort. Politiet sjekket bilnummeret og ringte til eier av bilen, alt mens jeg ventet i andre enden. De fikk tak i dem og de var da akkuratt kommet til bilen sin... Vi stod og lytta borte ved den parkeringsplassen opp mot T-stien, og de hadde kommet langs markene uten at vi så dem, selv om vi nettopp sjekket om vi så noen på markene.
Politiet takket for at vi var årvåkne og for at vi "passer på hverandre". Vi fikk også såvidt snakket litt med familien før de dro. Turen hadde bare tatt litt lengre tid enn de hadde trodd, men de var jo glade for at vi fulgte med, man vet jo aldri....
Hadde ikke politiet kommet igjennom på mobilen, tror jeg vi alle ville ha gått opp til Dalevann igjen for å se om vi kunne lokalisere dem.
Det var ivertfall utrolig kjekt at de var kommet til bilen, hadde ikke vært ok for oss å ha kjørt derfra uten å vite....